Verdens morsomste jobb - simpelthen

- Lucy sa til meg: "Kaare. Dette er verdens morsomste jobb." Selvfølgelig hadde hun rett. Det har vært kjempemoro.

-Jeg er optimist. Det er faktisk mye morsommere enn det motsatte. Verdt et forsøk, synes rektor Kaare R. Norum.
Foto: Ståle Skogstad

Kaare Reidar Norum, rektor ved Universitetet i Oslo i årene 1998-2001. Han bedyrer at det å lede landets største utdanningsinstitusjon, har vært en sann fornøyelse: Møte med interessante miljøer og dyktige mennesker, oppmuntringer, positive erfaringer. - Og problemer og skuffelser? Jo, det også. Så det holder. Men størst blant dem er gleden.

- Jeg lar meg lett begeistre. Når en står overfor valget mellom det å le eller gråte seg gjennom et problem, velger jeg alltid det første. Jeg er optimist. Det er faktisk mye morsommere enn det motsatte. Verdt et forsøk.

Skumringen løfter søvnig på lokket. Det er desember og fredag på Blindern. Intervjuavtalen med rektoren er plottet inn tidligere enn våre sovehjerter kan behages ved. Vi vet han er tidlig på'n. Men da vi når opp til niende etasje, kan vi med en viss forundring konstatere at vår mann ikke er der. Borte?

- Kaare har forsovet seg. Han holdt på til klokka to i natt, skjønner dere. I dette øyeblikk slenger han seg på sykkelen. Er her om 20 minutter. Forklarer Lissen, førstesekretær med orden, oversikt og avtalebok i blikket.

Og ganske riktig. Snart står en svart, velbrukt herresykkel med bryggeri-grønn plastkasse på bagasjebrettet utenfor inngangen til Administrasjonsbygningen. Rektoren er ankommet.

- Det er i grunnen ganske vemmelig å ha det rotete rundt seg. Et kritisk blikk glir over de til vanlig så velfriserte bordene.
- Jeg droppet opprydningen på kontoret etter dagens dont i går kveld. Det var allerede langt ut i de små timer, jeg tråkket meg hjemover isteden. Men, tro ikke annet enn at jeg ønsker at det ser pent og ryddig ut - overalt, egentlig. Helt her fra mitt eget skrivebord og like ut til universitetets ende. Verden går framover. Nå synes jeg det er en nytelse å vise fram campus til utenlandske kolleger, med Georg Sverdrups hus som det store høydepunktet. Slik var det min santen ikke før.

Kontoret er romslig og lyst, innredet med diskret stilfulle møbler. Fruktkurven står der som den skal, med innhold en ernæringsprofessor verdig. Moderne kunst og fotografier av familie og kolleger lyser mot oss fra vegger og hyller. Det vi måtte ha av estetisk sans, bifaller det hele. Omgivelsene minner lite om kontorene ellers på Blindern, preget som de er av saklig armod, dimensjonert som bøttekott.

En kunne fristes til å tro at de siste ukene i stillingen kunne gått med til småpusling på kontoret, litt rydding i krokene, til å lene seg tilbake i rektorstolen og nyte sitt otium. Ta noen velfortjente hvileskjær sånn på oppløpssida. Men der tok vi feil, gitt. Snarere er vi vitne til noe i retning av en durabelig spurt. Telefonene kimer ustanselig, alle skal ha sitt. Avgjørelser skal fattes. Fort. Nå. Prioriteringer. Stress. Tiden er knapp.

- Julefreden har ikke akkurat senket seg merkbart over de øvre gemakker av Blindern?

- Nei. Jeg kan forsikre at tempoet er høyt. Det har det forresten vært alle de tre årene jeg har vært her. Nesten ikke en pause. Nå er det travlere enn noen gang. Det er mange saker vi skal kjøre fram før vi gir oss: budsjettet, selvevalueringsprosjektet, samarbeidsavtale med Oslo kommune, Sentre for fremragende forskning, for å nevne noe. Jeg håper vi greier å få en del baller i mål, eller i alle fall å legge dem pent til rette slik at Arild kan sende dem i mål.

- Og så alle juleselskapene, da. Jeg blir invitert på så mange, prøver å svare ja på de fleste. Jeg skal forresten ha hele Kollegiet og alle dekanene hjem til meg på middag før jul.

Han har god fysikk, tross alt. All syklingen gjør utvilsomt sitt dertil.
- Jeg har mye å gjøre, men jeg blir ikke sliten. Til det er jobben for variert. Jeg skulle gjerne stått på for fullt videre, jeg.

Men Kaare R. Norums tre tilmålte år i rektorstolen er på det nærmeste og ganske ugjenkallelig forbi. Alderen setter en effektiv stopper for flere år i rollen som universitetets mektigste mann. På selveste julekvelden fyller rektoren 69 år. "Gubber mot forgubbing" lød omkvedet en gang, minnes vi. Ingen grunn til å betvile at han kjenner sin besøkelsestid, innser at nye krefter kan bibringe universitetet noe godt.

Da han inntok rektorsetet i 1998, etterfulgte han jussprofessor Lucy Smith, som satt i seks år. Og før henne igjen: åtte år med Inge Lønning, professor i teologi.

- Hva er rektoren mest tilfreds med å ha fått gjennomført?

- Det er så mye, egentlig. Det jeg vel synes er aller best, er at vi har maktet å markere UiO tydelig i samfunnsdebatten. Vi er langt mer synlig i mediebildet enn før. Det får jeg et klart inntrykk av når jeg snakker med politikere og folk ellers i samfunns- og næringsliv, sier Norum.

- For øvrig er jeg svært stolt av at UiO har maktet å ta det kollektive løftet det er å lage en langtidsplan. På visse områder er den nok for ambisiøs, men jeg synes det er bedre å ha noe å strekke seg etter, enn å sitte med en plan som er lunken og slapp. I tråd med Langtidsplanen har vi klart å få fram noen spesielle satsninger. Jeg tenker på molekylær biologi og genomforskning, på funksjonelle materialer og på etikk. Disse satsningene har ført til økt samarbeid over fakultetsgrensene på UiO og stimulert både nasjonal og internasjonal forskerkontakt.

Rektoren minnes med en viss fryd den første seieren han kunne innkassere i sin tid i sjefsstolen. Det var på nippet at det ble bygd en tunnel som skulle gå fra Blindernveien, under UiOs hovedbygninger for så å dukke opp igjen i Gaustadbekkdalen. Prøveboringene var allerede kommet i gang - og det på rektors parkeringsplass. Frekt nok.

- Planene fikk vi lagt døde en gang for alle. Tunnelen og det tilhørende veisystemet ville ha ødelagt Gaustadbekkdalen. Når jeg får gjester, tar jeg dem gjerne med opp i tiende etasje. Derfra kan vi skue like fra Chateau Neuf og helt til Nordmarka. Hvilken fantastisk konsentrasjon av kunnskap og ekspertise! Vi er faktisk det eneste universitetet i Europa som ennå har plass til å bygge ut på campus.

Norum har pleiet kontakten med Oslo kommune godt.
- Jeg er jo en vaskeekte oslogutt, vet du, og glad i byen. Nå har vi fått til en avtale med ordføreren om at han skal ta imot de nye studentene på universitetsplassen hvert år. Oslopolitikerne og UiO-ledelsen skal heretter møtes jevnlig. Det er jeg svært glad for.

- Og skuffelser?

- Jeg sa så kjekt da jeg ble valgt til rektor at tre år er nok. På den tiden skal jeg klare å gjennomføre det jeg har satt meg fore. Men jeg innser nå at jeg var for optimistisk. Ting tar tid. Den største skuffelsen er at vi ikke har klart å få større budsjetter. At samfunnet ikke skjønner at færre studenter ikke kan føre til tilsvarende kutt i bevilgningene, uten at det får alvorlige konsekvenser for oss. Våre fast ansatte skal ha lønn, driften skal opprettholdes. Kvalitativt god forskning er avhengig av stabil, langsiktig og god økonomi, understreker Norum.

"Gi oss mer frihet under ansvar. Stol på oss." Det var rektorens klare budskap da han tiltrådte.

- Å, sånn som vi har sloss for større frihet! En viktig grunn til at det står så dårlig til med forskningen her til lands, er nettopp at den er underlagt for sterk politisk og byråkratisk detaljstyring. Noe av det fineste jeg selv fikk som forsker, var noen millioner kroner fra Forskningsrådet til å bruke fritt. Det er faktisk de mest verdifulle pengene jeg har mottatt. Jeg mener at det går altfor lite penger til individuelle og uavhengige prosjekter, eller grunnforskning. Det er galt, hevder Norum, og legger til at han er svært spent på evalueringen av Forskningsrådet som avsluttes i disse dager.

Galt mener han også det er hvordan kontakten mellom landets politiske ledelse og universitetets forskere er organisert. - Politikerne burde gjøre som i andre land, bruke den enkelte forsker direkte. Alt skal gå via et forskningsråd, som jo er nærmest et direktorat under Utdannings- og forskningsdepartementet.

Rektoren gremmes. Furene er tydelig til stede på den ellers så bekymringsløse pannen. Men ikke lenge. Snart glir et formildende smil over ansiktet.

- Jeg har satt meget stor pris på det å bli kjent med de store intellektuelle, kulturelle og menneskelige ressursene som finnes her på universitetet. Og jeg er glad for å ha fått anledning til å presentere denne rikdommen for politikere og samfunnstopper. Dessuten: Kontakten med studentene. Jeg har alltid syntes at det å holde forelesninger er fint. Det har jeg savnet i årene som rektor. Da har det vært en kjærkommen glede og stimulans å møte studentpolitikerne fast hver uke. Flott ungdom!

Norum uttrykker udelt glede over ikke å være alene i rektorembetet.
- Prorektor Rolv Mikkel Blakar og jeg har samarbeidet helt suverent. Rolv Mikkel har gjort en gedigen jobb, dog uten mye av den ytre glorien og æren som er blitt meg til del. Vi gjorde en avtale oss imellom da vi tok fatt, jeg skulle ta utenrikstjenesten, han innenrikstjenesten. Jeg har praktisert fullstendig delegering, har ikke blandet meg opp i noe. Rolv Mikkel har blant annet jobbet med store og tunge oppgaver på områder som læringsmiljø og fagdimensjonering. Han har ledet en rekke utvalg og maktet å få mye igjennom. Han har arbeidet mye med etikk-satsningen. Dessuten har prorektoren virkelig vært studentenes mann, roser Norum.

Noe forteller oss at rektor innehar et ganske avslappet og usentimentalt forhold til det å skulle forlate sin post, sitt kontor og avkle seg kappe og kjede for godt. Overlate hele greia til påtroppende, statsviteren Arild Underdal.

- Når jeg for aller siste gang ikler meg rektors pryd, får jeg gjøre noe som er egnet til å glede et farshjerte: Under doktorkreeringsseremonien i Aulaen 14. desember skal jeg dele ut diplomet til min egen sønn, yngstegutten Lars.

- Hva gjør Norum når han ikke lenger sitter i denne stolen?

- Jeg skal tilbake til Institutt for ernæringsforskning. Før jeg ble rektor, ledet jeg en aktiv forskergruppe som driver med cellebiologisk ernæring. Den går utmerket uten meg. Når du er borte i tre år, er du bakpå. Nå skal jeg isteden konsentrere meg om internasjonal ernæring. Like over jul reiser jeg til Jordan. Også nasjonal ernæringspolitikk vil jeg være opptatt av framover, sier han.

- Jeg gleder meg til mer tid sammen med kone, barn og barnebarn og til å dyrke interesser som kunst og kultur.

- Og jul blir det i det norumske hjem?
- Javisst! Da samler min kone og jeg våre tre sønner og svigerdøtre og ni barnebarn rundt grøtfatet på julaftens formiddag. Det er en årviss tradisjon. Før i tiden feiret vi julekvelden hjemme. Nå roterer kona og jeg rundt til våre sønner og deres familier.

- Hva spiser du ellers julekvelden?
- Fordi jeg har bursdag på julaften, hadde jeg lenge det privilegiet å bestemme menyen. Da ble det enten elgstek eller reinstek. Nå spiser vi det vi får hos guttene våre.

- Noen gode ernæringsråd for den søte juletid?
- Glem det. I jula skal en ikke tenke sunt i det hele tatt. Spis og vær glad, du. Og god jul.

Av Trine Nickelsen
Publisert 12. des. 2001 15:53 - Sist endret 10. des. 2008 16:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere