Nåværende instituttleder ved ILOS Christine Meklenborg Nilsen beskriver ham som en bauta, og mener han på mange måter kan betegnes som et «renessansemenneske». I en mail skriver hun:
«Det som slår meg med Mønnesland, er at han er så komplett. Et engasjement i politikk, språk, litteratur, og en produksjon som er helt hinsides. En filolog som så til de grader dekket hele spekteret innenfor sitt språkområde. Det han gjorde, var så imponerende. Det er ikke mange som gjør det Mønnesland gjorde.»
Studenten fra Skien startet slavistkarrieren med Forsvarets russiskkurs og studier i russisk, fransk og serbokroatisk på Blindern, med hovedfag i serbokroatisk i 1969. Deretter fulgte et par år på serbiske universiteter i Titos Jugoslavia. Allerede som student gjendiktet han jugoslavisk lyrikk og folkediktning for norske lesere og skrev om ytringsfrihet, opposisjon og kulturpolitikk i landet.
Balkan-kunnskap i Norge er i grunnen synonymt med Mønneslands navn.
På slutten av syttitallet ble han professor i slaviske språk, 35 år gammel, og forsket på serbokroatisk grammatikk og slikt som kasus og klitikker, men så hele veien sammenhengen mellom språk, kultur og politikk. Bredde, dybde og presisjon ble hans varemerke, og snart en unik ressurs. Men da den unge slavist-professoren var med norske statsministre som tolk og rådgiver på offisielle besøk i Jugoslavia, som Gro Harlem Brundtland i 1981, så ingen for seg hva som var i gjære eller hvor nyttig han skulle bli.
Balkan-kunnskap i Norge er i grunnen synonymt med Mønneslands navn. I 1982 ble han medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, og tjue år senere det bosniske. Mange år før murens fall bygde han opp et nordisk fagmiljø, i samarbeid med andre forskere og fagområder, ute og hjemme, bl.a. Forum for sovjet- og østeuropastudier og tidsskriftet Forum Øst der han satt i redaksjonen i 27 år.
Da krigen brøt løs i Europa etter kommunismens fall, var det i Mønneslands språkområde. Snart ble det klart at et ledd av vår nasjonale beredskap befant seg på Blindern, blant høye bokstabler i et kontor øverst i HF-bygget, på et stadig nedleggingstruet enkeltmannsfag med lave søkertall, der han i tiår hadde forsket fritt på grammatikk, dikt og dialekter og undervist i ‘sære’ språk, historie og kultur i land få nordmenn hadde hørt om.
Filologens grundige granskning av små språkforskjeller gjorde at Mønnesland fanget opp nye politiske nyanser og kulturkunnskapen ga innsikt i sammenhengen mellom ord og handling. Derfor forstod han tidlig at Slobodan Milošević mente alvor og hvor det bar, og advarte allerede i 1988. Han kjente godt til undertrykkingen i Kosovo, og jobbet for å la motkrefter komme til orde hos norske myndigheter, og støttet aktivt aktører og organisasjoner som jobbet for fred og menneskerettigheter. I 1990 kalte han Kosovo lunten som kunne antenne Jugoslavia, og året etter advarte han om at titusener kunne dø. Han sa senere at han trodde hundretusener var mer sannsynlig, men var redd tallet var for drøyt til at noen ville høre på det. Dessverre ble det høyeste anslaget riktigst.
Krigen ble del av faget og filologien, og kunnskapen ble uvurderlig for et Norge som ikke kunne noe om det eller skjønte hva som skjedde.
Da Jugoslavia brøt sammen, ble steder og folk han kjente og var glad i beskutt. Mange ble drept eller drevet på flukt, og språket han underviste i, fikk nye navn og statsgrenser. Krigen ble del av faget og filologien, og kunnskapen ble uvurderlig for et Norge som ikke kunne noe om det eller skjønte hva som skjedde. Mønnesland, som kjente historien, samfunnet og mytene, visste at grunnen til at landet ble revet i stykker ikke var «urgammelt hat» eller etniske forskjeller som sådan, men moderne politikere som spilte på det og pisket opp hat fordi de tjente på det. Han krevde også at de måtte stoppes, og at beleiring og blodbad ikke måtte belønnes med grenseutvidelser i fredsforhandlinger.
Selv en kort oppsummering av alt Mønnesland sa, gjorde og bidro til dette blodige tiåret, krever en bok. Men han trengtes, og stilte opp. På mange måter fortsatte han som han pleide, med å forske og undervise, skrive bøker, grammatikker og ordbøker, oversette store forfattere og folkesanger, dra tilbake i felten for å samle dokumentasjon og lære mer, i storbyer som i glemte hjørner, og lyttet til alle han møtte, både småkårsfolk og de høyt på strå.
Fagkunnskap var både målet og middelet, for filologi, historie og kultur handlet om mennesker. Siden studiedagene hadde han skjønt at om serbokroatisk var ett språk eller flere, både var et filologisk spørsmål, og politisk. Svaret kunne avgjøre hvem som var et folk og kunne kreve sin rett, eller bli ofre for folkemord. Da FN-mekler Thorvald Stoltenberg i 1995 uttalte om krigen i Bosnia at «de er jo serbere alle sammen», visste Mønnesland hva slike påstander medførte i en krig der grupper ble etnisk renset ut fra hvordan ultranasjonalister betegnet dem.
Han dokumenterte kulturødeleggelsene og lagde utstillingen om bosnisk middelalder, som gikk fra seks norske byer til Berlin og Sarajevo.
På nittitallet ble folkeopplysning en fulltidsjobb, i perioder med mange medieopptredener om dagen, med foredrag der det trengtes, fra Forsvaret til flyktningeforeninger. Informasjonsmateriell kom på løpende bånd, som faktahefter for utlendingsmyndighetene eller ordbøker og hjelp med tolkeutdanning. Ut kom også boken Før Jugoslavia og etter, en forståelig innføring i historie og samfunnsforhold, som ble pensum for studenter, diplomater og enhver annen som hadde befatning med Balkan og ville forstå.
Mens kulturarven ble et krigsmål, presenterte Mønnesland Bosnia som et møtested mellom katolsk, ortodoks, muslimsk og jødisk Europa: Han skjønte at granatene mot Dubrovnik og sprengningen av moskeene skulle fjerne sporene etter folk som ble fordrevet. Han dokumenterte kulturødeleggelsene og lagde utstillingen om bosnisk middelalder, som gikk fra seks norske byer til Berlin og Sarajevo. Han samlet historiske bilder, kilder og reiseskildringer, rammet dem inn faglig som illustrerte kulturhistorier fra ulike områder og utga som praktbøker.
Mønnesland pumpet fagkunnskap inn i de kanalene han kunne, og opprettet sine egne for å få mer ut. Hans kone Kirsten dro sin del av lasset. I 1992 grunnla de Sypress Forlag som utga mange av Mønneslands bøker og oversatt skjønnlitteratur, i tillegg til beleiringspoesi, flyktningefortellinger og vitnesbyrd fra krig og konsentrasjonsleire, viktige tekster og megetsigende titler som Helvetets tiende port og Sarajevos sorg som ga norske lesere et innblikk i hva folk hadde gjennomlevd og dokumenterte krigsforbrytelser. Han krevde at norske myndigheter sikret forklaringene til overlevende som kom hit mens de ennå kunne fortelle. For mange flyktninger betydde det mye å møte en norsk professor som kjente hjemtraktene og uttalen deres og kunne sangene. Som Bosnia-Hercegovina-forbundet i Norge skriver, ga Mønnesland mange følelsen av å bli sett, forstått og verdsatt. Dette er noe mange andre kan skrive under på, ikke minst gamle studenter.
Mens landet og språket gikk i stykker, fortsatte Mønnesland å undervise og inspirere, tok studentene med på turer og tilstelninger, sang, og så den enkelte. For mange ble han en lærer for livet og god venn, og det fins mange eksempler på at det lille ekstra han sa eller gjorde for en forvirret ung student kunne få store og positive ringvirkninger og forme livsvalg og karriere.
Å tale makta midt imot krever sitt, og kritikken haglet fra nasjonalister og konspirasjonsteoretikere som blir krenket av empiri.
På Blindern betydde balkaniseringen også fagfornyelse. Mønnesland så nye studenter fra regionen med ulik bakgrunn og forståelse som en læringsmulighet, forklarte at man må la empirien lede, og tilrettela for faglig forbrødring, mens fagnavn og emnekoder stadig skiftet, og serbokroatisk ble til kroatisk og serbisk, og deretter bosnisk/kroatisk/serbisk, eller «BKS», med bosnisk. Mønnesland insisterte på det, fordi bosniske muslimers språk, kultur og identitet var blitt oversett. Så snart krigen var over, opprettet han digitale og sosiale forskningsstrukturer, som det store digitale Oslo-korpuset med bosnisk tekstgrunnlag, publisert online på slutten av nittitallet, da andre knapt hadde begynt med e-mail. Han fikk også i gang forskningssamarbeid på faglig og nøytral grunn mellom filologer fra regionen som hadde blitt adskilt av krig og nasjonalisme.
Å tale makta midt imot krever sitt, og kritikken haglet fra nasjonalister og konspirasjonsteoretikere som blir krenket av empiri. Men Mønnesland stod stødig i stormen, som fornuftens røst og med faglig integritet, for han visste hva han snakket om, sto på spill, sa det som måtte sies, og krevde handling. For dette ble han også høyt verdsatt og lovprist i mange ulike fora, både ute og hjemme, og listen over æresmedlemskap og hedersbevisninger er lang.
I dag fylles forskningsbyråkrati, finansieringsmodeller og festtaler av store ord og løfter om impact, output, deliverables, tverrfaglighet, internasjonalisering, nettverking og stakeholders, produksjon, læringsutbytte, arbeidslivsforberedelse, rettigheter, integrering, minoriteter og mangfoldskompetanse, beredskap, universitetets samfunnsoppdrag, UiO:demokrati og humanioras nytteverdi.
Mønnesland brydde seg om faget, faktiske forhold og å forhindre folkemord, og snakket aldri dette språket. Imidlertid er hans liv og virke den beste demonstrasjonen av hva ordene over betyr.
Les mer i Uniforum:
Logg inn for å kommentere