Da jeg var ferdig med stipendiattilværelsen, hadde jeg brukt fire år på å skrive (blant annet) en avhandling, en kronikk, diverse artikler og artikkelutkast og prosjektsøknader. Da føltes det befriende å komme over i en administrativ tilværelse hvor tekstene mine – og dermed, i forlengelsen, jeg selv – ikke skulle bedømmes, evalueres og fagfellevurderes. I stedet jobber jeg, ofte sammen med kolleger, med å skrive tekster som fungerer så godt som mulig for formålet i den aktuelle saken eller prosessen.
Forskere er forpliktet av forskningsetikken til å søke sannhet, mens administrasjonen bør som byråkrater være forpliktet av krav til sannhet, faglighet og nøytralitet
Dette handler om to forskjellige måter å produsere tekst på, og to forskjellige typer tekster. I tekstforskningen kommer dette skillet mellom vitenskapelig og administrativ skriving til uttrykk i begrepene litterær og funksjonell sakprosa.
Felles for både litterær og funksjonell sakprosa – det vil si en generell definisjon av sakprosabegrepet, hentet fra Store norske leksikon – er at det dreier seg om «tekster som mottakeren har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten». Her bør det ikke være forskjell på vitenskapelige og administrative tekster. Forskere er forpliktet av forskningsetikken til å søke sannhet, mens administrasjonen bør som byråkrater være forpliktet av krav til sannhet, faglighet og nøytralitet.
Videre definerer Store norske leksikon de to undertypene slik, basert på boka Hva er sakprosa av UiO-professor Johan Tønnesson: Litterær sakprosa er det vi er vant til å tenke på når vi snakker om ikke-skjønnlitterær tekst, det vil si bøker og artikler av navngitte forfattere, gjerne gitt ut med et forlag i ryggen. Funksjonell sakprosa kjennetegnes av at tekstene publiseres av institusjoner, og at forfatterne – som ikke nødvendigvis er navngitt – forstås som medlemmer av en kollektiv enhet.
Administrasjonens tekster fungerer nettopp som funksjonell sakprosa. Eksempelvis har vi en mal for notater til ledelsesmøter, råd og utvalg ved fakultetet som åpner slik:
• Til: Dekanatet [eller instituttledermøtet, programrådsmøtet, eller liknende].
• Fra: Administrasjonsseksjonen [eller studieseksjonen, kommunikasjonsseksjonen eller hvilken seksjon saksbehandler jobber i].
• Saksbehandler: [Navn på saksbehandler]
Avsender er altså den relevante seksjonen i fakultetsadministrasjonen. Når saksbehandler står oppført ved navn, er det fordi saksbehandler vanligvis er den som kan mest om saken og derfor er personen å spørre, ikke fordi saksbehandler er notatets avsender selv om hun (mest sannsynlig) har ført det i pennen.
Oppsummert er administrasjonen en skrivende virksomhet. Dette er et undervurdert faktum ved UiO etter min erfaring
Når jeg skriver notater til UiO sentralt, åpner jeg gjerne med at «Det juridiske fakultet takker for muligheten til å …» eller noe liknende. På slutten av notatet fletter arkivsystemet inn navnet på lederen som skal godkjenne, og meg som saksbehandler, men da igjen for å informere om hvem som fyller disse rollene, ikke fordi noen av oss er avsendere.
Oppsummert er administrasjonen en skrivende virksomhet. Dette er et undervurdert faktum ved UiO etter min erfaring. Men om vi ser på administrative tekster som en undergruppe av sakprosasjangeren, kan det forhåpentlig bli enklere å ta den administrative skrivingen på alvor, både institusjonelt og individuelt.
Hvorfor er dette viktig? Ikke minst handler det om at administrasjonen utøver makt gjennom tekst. En mer nyansert forståelse av administrasjonens makt kan forhåpentligvis gi mer presise diskusjoner om tilstanden i universitetssektoren av i dag – men det er et tema for en annen kronikk (eller til og med et eget studium).
Vi behøver flere administrative stemmer i offentligheten
Men det er også viktig for hver av oss som jobber i administrasjonen at skriving blir tatt på alvor som en sentral arbeidsoppgave, som krever både kompetanse og trening. Vi som jobber i administrasjonen, bør få opparbeide oss yrkesstolthet som skribenter, og finne gode rutiner for arbeid med tekst.
Og hvis flere kolleger får økt selvtillit på det å skrive, håper jeg det kan føre til at flere tar skrittet over i den litterære sakprosaen, og begynner å skrive leserbrev, kronikker, eller annet under eget navn.
Vi behøver flere administrative stemmer i offentligheten, og jeg kan undertegne på at det er givende å bevege seg over i den litterære sakprosaen til tider, også når en har fulle arbeidsdager med den funksjonelle sakprosaen som får universitetet til å gå rundt.
Les tidligere kronikker av Jenny Graver:
Om Peder Ås som gjennomgagnsfigur i jussen
– Jeg vil praktisere sakte administrasjon
Logg inn for å kommentere