Debatt: – Vi kan ikke bare viske ut alt vi har bygget opp

Universitetets barnehage er så mye mer enn en barnehage – vi kan ikke bare viske ut alt vi har bygget opp

Jeg skriver dette som daglig leder ved Universitetets barnehage, men først og fremst som stemmen til barna og de fantastiske ansatte jeg er så heldig å få jobbe sammen med hver eneste dag.

Jeg kjenner på en enorm stolthet over det vi har bygget opp gjennom mange år. Samtidig kjenner jeg på sorg, frustrasjon og en stor bekymring for hva vi står i fare for å miste dersom Universitetet i Oslo velger å legge ned barnehagen vår.

Vi er gode på mye, men vi kan alltid bli bedre. Og nettopp denne holdningen mener jeg er en av våre største styrker.

For hva er egentlig en barnehage verdt? Hvordan måler man trygghet, tilhørighet, relasjoner, omsorg og kompetanse som er bygget opp over flere tiår? Og ikke minst: Hvor ble det av barnas beste i denne prosessen?

En lærende organisasjon som aldri står stille

Universitetets barnehage er en lærende organisasjon i stadig utvikling. Faglig oppdatering, refleksjon og kompetanseheving er en naturlig og viktig del av vår pedagogiske praksis.

Jeg er så heldig å ha ansatte som møter ny kunnskap med nysgjerrighet, engasjement og et genuint ønske om å utvikle seg. De er åpne for nye arbeidsmetoder, nye perspektiver og for å utfordre egen praksis. Vi er gode på mye, men vi kan alltid bli bedre. Og nettopp denne holdningen mener jeg er en av våre største styrker. Vårt pedagogiske arbeid bygger på et menneskesyn der alle barn har samme verdi, uavhengig av bakgrunn, språk, kultur, forutsetninger og behov.

Vi arbeider aktivt med likeverd, inkludering, mangfold, livsmestring og fellesskap. Vi ønsker å bidra til å utvikle trygge og robuste barn som står stødigere når de etter hvert skal møte verden utenfor barnehagen. For oss handler det om å se enkeltindividet som en verdifull del av et større fellesskap.

Vi hjelper barna med å sette ord på følelsene sine, forstå egne og andres reaksjoner og gradvis lære å regulere følelsene sine. Vi lærer dem at det er lov å være sint, lei seg, redd og frustrert, og at de ikke trenger å stå alene i disse følelsene. Vi arbeider med vennskap, empati, konflikthåndtering og sosial kompetanse. Vi ønsker at barna skal oppleve mestring, utvikle god selvfølelse og kjenne at de hører til.

Dette er ikke bare fine ord i en årsplan. Det er pedagogisk arbeid som skjer hver eneste dag.

Jeg hører kvaliteten gjennom den åpne kontordøren min

Jeg har alltid døren til kontoret mitt åpen. Og gjennom den døren får jeg høre så mye som gjør meg utrolig stolt.

Jeg hører de gode samtalene mellom ansatte og barn. Jeg hører hvordan de voksne møter barn med respekt og tålmodighet. Hvordan de oppmuntrer, veileder og løfter frem et barn som nettopp har mestret noe det har strevd med.

Jeg hører hvordan de trøster et barn som er lei seg, hjelper barn med å løse konflikter og gir dem ord når følelsene blir for store. Og jeg hører stoltheten i stemmene deres når de forteller om et barn som har tatt et lite, men betydningsfullt skritt i utviklingen sin. For det som kan virke som en liten hendelse for andre, kan være en enorm seier for akkurat det barnet. Det er i disse øyeblikkene jeg både hører, ser og kjenner at engasjementet er ekte.

Hold deg oppdatert! Motta Uniforums nyhetsbrev

Jeg ser også bekymringen deres når et barn strever. For hverdagen i en barnehage er ikke alltid enkel. Noen barn trenger ekstra støtte, noen trenger mer tid, og noen har utfordringer som krever både kunnskap, tålmodighet og tett samarbeid med foreldrene. Da ser jeg ansatte som ikke gir opp. Som undrer seg, diskuterer faglige problemstillinger, søker kunnskap og prøver nye tilnærminger for at akkurat det barnet skal få det bedre.

Vi er opptatt av å se alle barna. Ikke bare dem som roper høyest, tar mest plass eller tydelig viser hva de trenger, men også de stille, forsiktige barna som lett kan bli oversett i en travel hverdag.

Og da tenker jeg: For en fantastisk bukett av engasjerte, varme, empatiske og profesjonelle mennesker jeg får lov til å lede. Denne kompetansen har ikke kommet av seg selv. Den er utviklet gjennom erfaring, faglig refleksjon, samarbeid, kurs, veiledning og mange års målrettet arbeid.

Tidlig innsats – å se barnet før utfordringene vokser seg store

Universitetets barnehage har også opparbeidet seg omfattende erfaring og kompetanse i arbeidet med barn som har behov for ekstra støtte og tilrettelegging.

Tidlig innsats handler ikke bare om å sette inn tiltak når et barn allerede har fått påvist vansker. Det handler også om å ha kunnskap og kompetanse til å oppdage signaler tidlig, undre seg over barnets utvikling og handle før utfordringene får vokse seg større.

Våre ansatte har erfaring med systematisk observasjon, kartlegging av barnets behov, pedagogisk tilrettelegging, målrettede lekbaserte tiltak og evaluering av tiltakene som settes inn. Vi samarbeider tett med foreldre, støttepedagoger og andre faginstanser når det er nødvendig. Vi vet hvor viktig det er å ta utgangspunkt i barnets styrker og interesser, fremfor å rette all oppmerksomhet mot det barnet strever med.

For hva skjer med denne kompetansen dersom fagmiljøet splittes opp? Hva skjer med barna som trenger særlig trygghet og forutsigbarhet?

For et barn som har vansker med sosial deltakelse, kan en tilrettelagt lekegruppe være inngangen til vennskap og fellesskap. For et barn som strever med kommunikasjon, kan visuell støtte og tilpasset samspill gjøre en stor forskjell. For et barn som har utfordringer med følelsesregulering, kan en trygg, tilgjengelig og kompetent voksen være helt avgjørende.

Vi vet også at inkludering ikke betyr at alle barn skal gjøre det samme på samme måte. Det betyr at alle barn skal få reelle muligheter til å delta og oppleve tilhørighet ut fra sine egne forutsetninger. Dette krever kompetanse, kontinuitet og gode relasjoner. Og nettopp derfor er jeg så bekymret for konsekvensene av en eventuell nedleggelse.

For hva skjer med denne kompetansen dersom fagmiljøet splittes opp? Hva skjer med barna som trenger særlig trygghet og forutsigbarhet? Og hvordan skal verdien av de relasjonene som allerede er bygget opp, tas med i vurderingen?

Mangfoldet er en av våre største styrker

Noe av det jeg er aller mest stolt av, er hvordan Universitetets barnehage tar imot familier fra hele verden.

Vi har gjennom mange år utviklet en særlig kompetanse på å møte barn og foreldre som kommer til Norge uten å kunne et eneste ord norsk. Tenk deg å være et lite barn som kommer til et fremmed land. Du forstår ikke språket, kjenner ikke menneskene og vet ikke hva som skal skje rundt deg. Hvordan skaper man trygghet da? Det er her jeg virkelig ser kompetansen til våre ansatte komme til sin rett.

De tar i bruk visuell støtte, bilder, konkreter, kroppsspråk, tegn og ord de selv har lært på ulike språk. De tilpasser kommunikasjonen, skaper forutsigbarhet og arbeider målrettet for at barnet skal oppleve tilhørighet fra første stund.

Det er noe helt spesielt ved dette fagmiljøet, og det gjør vondt å tenke på at det kan bli borte.

Samtidig legger de stor vekt på et nært og respektfullt samarbeid med foreldrene. For det er ikke bare barnet som skal bli trygg i en ny hverdag. Det skal foreldrene også. Vi møter familier med ulike kulturer, tradisjoner, språk og erfaringer. Vi ser ikke dette som en utfordring som må overvinnes, men som en fantastisk ressurs for hele barnehagefellesskapet.

Barna lærer tidlig at mennesker er forskjellige, men like mye verdt. At vi kan snakke forskjellige språk, se forskjellige ut og ha ulike tradisjoner, og likevel høre til i det samme fellesskapet. Dette er verdier vi ønsker at barna skal ta med seg videre i livet.

Og det aller viktigste i dette arbeidet er kanskje ikke metodene alene, men menneskene som bruker dem. Deres vilje til å forstå, deres omsorg, empati og respekt for hver enkelt familie. Det er noe helt spesielt ved dette fagmiljøet, og det gjør vondt å tenke på at det kan bli borte.

Jeg vet personlig hva denne kompetansen betyr når livet rammer

Jeg ønsker også å dele noe veldig personlig.

For mange år siden opplevde jeg en livskrise som forandret livet mitt og familien min for alltid. Min yngste sønn gikk fortsatt i Universitetets barnehage da mannen min, faren hans, brått døde av et hjerteinfarkt.

På et øyeblikk ble livet vårt snudd på hodet. Sønnen min var så liten. Hvordan skulle han forstå at pappa aldri kom tilbake? Hvordan skulle vi hjelpe ham gjennom en sorg som selv vi voksne knapt klarte å forstå?

De gjorde ikke dette fordi det var enkelt, men fordi de ville gjøre det beste for gutten min.

Barnehagen hadde ikke tidligere stått i en tilsvarende situasjon, og vi hadde behov for kunnskap om hvordan vi best kunne ivareta et lite barn i dyp sorg. Hva gjorde de ansatte? De tok ansvar. De søkte kunnskap. En av de ansatte ble sendt på kurs for å lære mer om hvordan man møter og støtter små barn som har mistet en av sine nærmeste. De gjorde ikke dette fordi det var enkelt, men fordi de ville gjøre det beste for gutten min.

Jeg så hvordan de møtte ham med omsorg, trygghet, forståelse og kjærlighet. Hvordan de ga ham rom til å være både glad og lei seg. Hvordan de skapte gode, trygge og forutsigbare dager i en tid da resten av verden hans hadde rast sammen.

Og akkurat da jeg trodde vi hadde vært gjennom det verste, ble jeg selv alvorlig syk, bare seks måneder etter at mannen min døde. Igjen ble livet vårt preget av frykt og usikkerhet. Og igjen sto barnehagen der. De ansatte stilte opp, tilrettela og gjorde det de kunne for at sønnen min skulle ha en trygg og god hverdag, til tross for alt han opplevde hjemme. Jeg kommer aldri til å glemme det. For meg var ikke Universitetets barnehage bare et sted sønnen min oppholdt seg mens jeg var på jobb. Den var et av de tryggeste stedene han hadde i livet sitt.

I dag er gutten min 17 år. Han har blitt en flott ungdom som har med seg opplevelser ingen barn burde måtte gjennomgå. Men han står stødig. Han er trygg, og han husker fortsatt barnehagen som et av de tryggeste stedene i verden.

Jeg vet at det er mange faktorer som har bidratt til den han er i dag. Men jeg er ikke i tvil om at omsorgen, tryggheten og kompetansen han møtte i Universitetets barnehage, har hatt stor betydning. En del av den robustheten han har utviklet, kan jeg takke disse fantastiske menneskene for.

Jeg forteller dette fordi jeg vet, ikke bare som fagperson og leder, men også som mor, hva en barnehage med høy kvalitet og kompetente ansatte kan bety for et barn og en familie. Noen ganger kan den bety mer enn man klarer å sette ord på.

Hva skjedde med barnas beste? Det er med denne erfaringen, både som daglig leder og mor, at jeg stiller meg svært undrende til UiOs forslag om å legge ned Universitetets barnehage.

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i avgjørelser som berører barn.

Jeg forstår at et universitet må forholde seg til økonomiske rammer, lovverk og organisatoriske utfordringer. Men jeg har vanskelig for å forstå hvordan man kan vurdere å avvikle et så verdifullt pedagogisk tilbud uten at konsekvensene for barna og fagmiljøet blir grundig belyst.

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i avgjørelser som berører barn. Dette følger blant annet av Grunnloven og FNs barnekonvensjon. Men hvordan er barnas beste konkret vurdert i denne saken?

Hvordan har man vurdert konsekvensene for barna som allerede har etablert nære og trygge relasjoner til ansatte og andre barn? Hva med barna som har særlige behov for stabilitet, kontinuitet og tilrettelegging? Og hvilken mulighet har foreldre og ansatte hatt til å bidra med sin kunnskap og sine erfaringer før forslaget ble lagt frem?

Jeg mener at disse spørsmålene fortjener tydelige svar. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at det finnes andre barnehageplasser i Oslo.

En barnehageplass er ikke det samme som en trygg relasjon. En ledig plass er ikke det samme som et etablert fellesskap. Og et fagmiljø som har brukt mange år på å bygge opp kompetanse, kan ikke uten videre erstattes.

Til ledelsen ved Universitetet i Oslo

Jeg vil gjerne stille et spørsmål til ledelsen ved Universitetet i Oslo:

Hvordan kan et universitet som bygger hele sin virksomhet på kunnskap, forskning, læring og utvikling, være villig til å gi slipp på et pedagogisk fagmiljø som nettopp representerer disse verdiene i praksis?

Jeg forventer også at barnas behov, foreldrenes erfaringer og de ansattes kompetanse blir tatt på alvor. Det er mennesker det handler om.

Vi er en barnehage som hver eneste dag arbeider med barns utvikling, læring, inkludering og livsmestring. Vi tar imot familier fra hele verden, bidrar til at internasjonale ansatte kan etablere seg i Norge, og skaper trygghet for barna deres. Er ikke dette også en verdi for universitetet?

Jeg forventer at man undersøker alle realistiske muligheter for å bevare et tilbud som betyr så mye for så mange. Jeg forventer også at barnas behov, foreldrenes erfaringer og de ansattes kompetanse blir tatt på alvor. Det er mennesker det handler om. Små mennesker som ikke selv kan stille opp i universitetsstyret og fortelle hva barnehagen betyr for dem. Derfor må vi voksne gjøre det.

Og som daglig leder føler jeg et særlig ansvar for å være stemmen til både barna og de ansatte. Jeg er stolt av hver eneste medarbeider i Universitetets barnehage. Jeg vet hva de står for, hva de kan, og hvor mye de gir av seg selv hver eneste dag. Jeg vet også hvor mye barnehagen betyr for familiene våre.

Kjære ledelse ved Universitetet i Oslo: Før dere eventuelt bestemmer dere for å legge ned Universitetets barnehage, ber jeg dere om å se menneskene bak tallene. Se barna, se familiene og se de ansatte. Se verdien av det som er bygget opp. For det vi risikerer å miste, er ikke bare en barnehage. Vi risikerer å miste et unikt fellesskap, et kompetent fagmiljø og et trygt sted som har vært med på å forme små menneskers liv. Og det er et tap som ikke kan måles i kroner og øre.

Barnas beste må være mer enn fine ord.

Les i Uniforum:

Debatt: Arne Benjaminsen: Vi lytter til innspillene deres

Debate: Universitetets barnehage - It is beyond me that a university would give up this asset