Det er en uttalt målsetting for UiO at vi skal være et internasjonalt ledende forskningsuniversitet, og for å nå den målsettingen må vi vinne kampen om de gode hodene. Det er ikke først og fremst UiB eller NTNU som stikker av med kandidatene vi helst vil ha. Det er København, Lund og Aarhus.
UiO har i dag om lag 150 barnehageplasser forbeholdt egne ansatte. Av dem er 63 i Universitetets barnehage, som universitetet eier og driver selv. De øvrige er i foreldreeide Blindern Barnestuer, der plassene også i hovedsak går til UiO-ansatte. Nå står den ene av disse barnehagene i fare, og det er ikke utenkelig at også Blindern Barnestuer går med i dragsuget.
Det beste er å skrive om opptaksreglene og bruke barnehagen bevisst som et rekrutteringsvirkemiddel.
Jeg mener nedleggelse er en dårlig ide. UiO sitter på et i mine øyne veldig godt rekrutteringsvirkemiddel som vi har vært lite flinke til å benytte. Det beste alternativet til nedleggelse er ikke status quo. Det er å skrive om opptaksreglene og bruke barnehagen bevisst som et rekrutteringsvirkemiddel.
I Danmark og Sverige er det ikke ett årlig opptak. Opptakene er rullerende, og plassgarantien tilsier at man skal ha barnehageplass en viss tid etter at man melder behovet. De danske og svenske universitetene samarbeider tett med kommunene.
Det betyr at en rekrutterer i København, Aarhus eller Lund kan love en kandidat med små barn noe ganske konkret: Uansett når dere kommer, har barnet barnehageplass innen tre–fire måneder fra behovet er meldt inn til kommunen. Universitetet trenger ikke drive egen barnehage, og det er relativt enkelt å planlegge oppstarten ut fra når man har barnehageplass.
For oss er det litt vanskeligere. I Norge er det ett hovedopptak, og retten til plass er knyttet til det å være registrert som bosatt i en kommune. Barn som flytter til kommunen etter oppstart, eller som ikke har søkt innen fristen, har ingen rett på plass før neste hovedopptak. Man kan likevel søke. Hvor lenge familien må vente, avhenger av barnets alder og når på året man søker. Noen får plass relativt raskt, andre venter lenge. I en rekrutteringssituasjon omsettes dette til usikkerhet: Vi kan håpe, men ikke love.
Ansattbarnehagen er i praksis det eneste virkemiddelet UiO har for å gi et tilbud som kan måle seg med – eller overgå – det våre nordiske konkurrenter kan tilby.
Jeg har også sett litt på universiteter utenfor Norden. Der er trenden klar. De fremste universitetene, som Oxford, KU Leuven, TUM og LMU München, tilbyr egne barnehageplasser for barn av ansatte.
Tre grep
Rekrutteringsplasser med løpende opptak. Sett av en fast andel av plassene til nyansatte som flytter til Norge for å begynne ved UiO. Disse plassene tildeles fortløpende, ikke én gang i året. Kriteriet er relokering, ikke statsborgerskap.
Plassgaranti ved strategiske ansettelser. Når et fakultet rekrutterer en professor eller førsteamanuensis, en gruppeleder eller en ERC-vinner, bør en barnehageplass kunne skrives inn i tilbudet.
Synlighet i rekrutteringen. Barnehagen bør løftes opp i utlysninger og i forhandlinger med kandidater. Et gode som kandidaten først får høre om etter at kontrakten er signert, hjelper ikke rekrutteringen.
Kostnaden må veies opp mot hva det koster å miste en kandidat man har brukt et år på å rekruttere, eller en forsker som reiser midt i et prosjekt.
Dette tror jeg kan la seg gjøre uten at fordelingen av plassene blir vesentlig annerledes enn i dag. Det er ikke slik at vi rekrutterer 150 faste vitenskapelig ansatte med barn i barnehagealder i løpet av ett år. Det dreier seg nok heller om et sted mellom 10 og 20 personer. Jeg tror det vil være fullt mulig å bruke ansattbarnehagen og Blindern Barnestuer aktivt i rekrutteringen av internasjonale talenter uten at barnehagene primært blir et elitegode.
Hva med kostnaden? Kostnaden det pekes på, er reell. Den kostnaden må veies opp mot hva det koster å miste en kandidat man har brukt et år på å rekruttere, eller en forsker som reiser midt i et prosjekt. Disse kostnadene står sjelden i et budsjett, men de er der.
Et vedtak som er vanskelig å angre
UiO har store ambisjoner om å tiltrekke seg de beste forskerne internasjonalt. Konkurransen om dem handler sjelden bare om lønn og laboratorier. Den handler om hvorvidt familien kan få en hverdag som fungerer fra første uke. Avgjørelsen om å flytte til et annet land tas ikke på kontoret, den tas i hjemmet.
En barnehage som legges ned, kommer ikke tilbake. Bygg, tomt og kompetanse forsvinner, og det vil ta mange år å bygge noe tilsvarende opp igjen. Ikke ta en forhastet avgjørelse i desember. Utred i det minste hvilke muligheter fortsatt drift kan gi universitetet.
Til slutt kunne jeg gjerne sagt noe om hensynet til barna og de ansatte i barnehagen, noe jeg selvsagt også har meninger om. Det synes jeg andre allerede har ivaretatt på utmerket vis.
Dette er mine egne tanker, og innlegget representerer kun meg. KI har blitt benyttet for korrektur. Tankene og argumentene er mine.
Les mer i Uniforum:
UiO-leiinga snur: Vil ikkje leggja ned Universitetets barnehage
Universitetsdirektøren: – Me har stor forståing for at saka skapar reaksjonar
Barnehagestyrar om mogleg nedlegging:– Det var eit brutalt sjokk
Logg inn for å kommentere