I dag blir de aller fleste forskere bedt om å samarbeide for å løse oppgaver andre har pekt på. Rektor Ragnhild Hennum ønsker imidlertid mer penger til frie forskningsprosjekter. Jeg støtter henne i det, men vil gå et stykke lenger. Jeg vil utfordre selve prosjektorganiseringen. Den er historieløs. «Ingenting» av det vi lærer om på skolen og i høyere utdanning, er et resultat av forskning utført i forskerteam. Forskning har vært en individuell aktivitet, slik kunst er det.
Denne «ensomme» arbeidsformen ble avviklet da det offentlige gikk tungt inn i forskningen etter andre verdenskrig, og stilte krav om at vi måtte samarbeide. Det var en administrativ tabbe. Jeg vil bruke Einstein for å forklare. Han blir av mange sett på som en magiker, men hans måte å tenke og jobbe på har blitt en viktig del av pensum i vitenskapsteori.
Fysikerne erkjente at Einstein hadde et poeng, men ettersom man fikk rette svar så de ikke behovet for å rydde opp i det.
Einstein er kjent for sine to relativitetsteorier, som dagens GPS-system bygger på, men det er mindre kjent hvordan han kom frem til dem. Han tok utgangspunkt i Maxwells elektromagnetisme. Likningene ga rett svar, og hadde noen utrolige symmetriegenskaper som gjorde at noen lurte på om det var Gud som hadde skrevet dem. Einstein, derimot, mente at de ikke var symmetriske nok - og viste til et eksperiment som Faraday hadde utført 70 år tidligere. Fysikerne erkjente at Einstein hadde et poeng, men ettersom man fikk rette svar, så de ikke behovet for å rydde opp i det.
Etter en filosofisk grubling over tidens egenskaper som fysisk størrelse, publiserte Einstein den spesielle relativitetsteorien i 1905. Da noen viste til et eksperiment som tilsa at teorien var feil, svarte den 26 år gamle og umeritterte Einstein at teorien måtte være korrekt - fordi den var «så vakker, så symmetrisk». 10 år senere la han frem den generelle relativitetsteorien.
Da Einstein oppdaget at han hadde løst problemet med Merkur, ble han glad, men det var altså ikke det som motiverte Einstein.
Da Einstein begynte å jobbe med den generelle relativitetsteorien, hadde det lenge vært kjent at det var noe galt med Newtons fysikk. Planeten Merkur oppførte seg ikke slik den burde. Men det var ikke det som fikk Einstein til å gå løs på oppgaven. Han reagerte på at Newton opererte med to typer masse, én treg masse (knyttet til akselerasjon) og én gravitativ masse. Einstein mente det burde være én masse. Det resulterte i den generelle relativitetsteorien - som er en videreutvikling av den spesielle relativitetsteorien. Da Einstein oppdaget at han hadde løst problemet med Merkur, ble han glad, men det var altså ikke det som motiverte Einstein.
Poenget jeg vil ha frem, er at Einstein ikke var motivert av manglende samsvar mellom teori og det vi erfarer. Han hadde en filosofisk tilnærming i likhet med de aller fleste som har bidratt med store nyheter. Kvantemekanikken, som ble utviklet på 1920-tallet, var for eksempel til dels inspirert av Platons idélære. VI høster fortsatt fra denne forskingen som foregikk i miljø rundt nobelprisvinnere som lot de filosofisk anlagte talentene, alle var under 30 år, følge egne ideer - og publisere alene. Mange av dem fikk Nobelprisen i fysikk.
De fornemmer når de står overfor et talent.
Filosofiske betraktninger er imidlertid vanskelige å formidle på en måte som blir forstått og verdsatt av andre. Det er en av grunnene til at dagens søknadspraksis, der søkerne blir tvunget til å forklare hva de tenker, og si noe om hva de skal finne ut, bør avskaffes (se også her).
Forskerne vi lærer om i vår utdanning, visste ikke hva de ville finne ut. De ble som regel overrasket, og kollegaene skeptiske. Til sin død hevdet Kepler, som kom frem til at planetene beveget seg i ellipsebaner rundt sola, at «det burde vært sirkler», mens Galilei ikke klarte å se hva naturen skulle med Keplers «deformerte sirkler».
Spørsmålet blir: hvordan skal vi sikre at våre unge talenter kan følge opp egne ideer? Her bør vi trekke på våre aller dyktigste forskere. De fornemmer når de står overfor et talent. De vet som regel også hvordan de skal veilede dem slik at de får skinne. Pengene til forskning bør derfor i større grad enn i dag forvaltes der de skal brukes. Hadde jeg fått bestemme, ville jeg spurt våre to nobelprisvinnere i medisin, Edvard Ingjald Moser og May-Britt Moser: «Hvor mye penger vil dere ha?»
Les mer i Uniforum:
UiO-professor Magne Flemmen tildelt Forskningsrådets formidlingspris
Logg inn for å kommentere