I et svarinnlegg den 26. mars skriver Team Harbo at “det [er] ikke et rektorats oppgave å detaljstyre hvilke emner og grader vi skal gi” som svar oppfordringen i innlegget 24. mars om å svare på påstanden at “nå er riktig tid for å satse på å øke kunnskapen om Øst-Europa og den russiskspråklige verden, dette er en investering som Norge og Norden vil nyte godt av i tiårene som kommer”. Slik jeg leser debatten, så har ingen krevd at rektoratet skal gå ut over sitt mandat. Dette ser ut som et angrep på en stråmann og bevisst avsporing av debatten. Det er en selvfølge at vitenskapelig ansatte og studenter i et fag har akademisk autonomi, og at ledelsen skal støtte dette!
Samme type avsporing opplevde jeg i Studentparlamentet 27. februar. Da brukte Team Harbo taletiden på å argumentere for at vi ikke skal forby undervisning i russisk. Det var ingen i salen som hadde foreslått å forby russisk på UiO, spørsmålet jeg stilte til rektorkandidatene var følgende:
"Dette gjelder språkfagene og tverrfaglig områdekunnskap. Dere sier dere har lest Studentparlamentets politikk, da har dere også lest SPP og resolusjonen 'Små land må være språkmektige nasjoner'. Vi ønsker å reformere Russlands- og Øst-Europastudiene for å få inn postkoloniale perspektiver og gjøre fagene mindre Moskva-sentriske. Vi mener at fagene må være orientert ut fra Norges posisjon i våre dagers europeiske landskap. Ikke at vi vil påstå å ha vært synske da vi lagde plattformen i høst. Hvordan skal UiO styrke sin rolle som kunnskapsprodusent om Øst-Europa?"
Dette bør ikke være et kontroversielt spørsmål gitt situasjonen i Europa, og inngår i den internasjonale utviklingen innenfor slaviske- og østeuropeiske studier som svarer på kritikken om at kvaliteten på kunnskapsproduksjonen har vært svekket av det russiske perspektivets dominans i faget. Spesialisering på det russiske kvalifiserer deg ikke uten videre til å ha god kunnskap om hele området, og selvsagt gjør det ikke noen til ekspert på andre nasjoner enn den russiske. At et sted har vært underlagt russisk okkupasjon og befolkningen snakker flytende russisk som en konsekvens av det, er som å anta at man er ekspert på India fordi man snakker flytende engelsk. Dette gjelder åpenbart Polen, Ukraina, Belarus, Moldova osv – men også Tsjetsjenia, Tatarstan eller Kalmykia.
Jeg er selv en av studentene som Team Harbo snakker om når de ønsker å “gjøre det lettere for studentene å kombinere emner på tvers” for å “gjøre det enklere å få tverrfaglighet inn i utdanningene”, og forestiller seg at “studenttilfanget til emner om Øst-Europa øker, rett og slett fordi det er lettere å kombinere faget med andre utdanninger”. Min erfaring er at det for mange studenter ikke er praktiske forhold, manglende interesse eller fravær av muligheter for “samarbeid på tvers av enheter” som er avgjørende når studenter ikke velger å ta emner innen slaviske- og østeuropastudier. Jeg tror at det vil gagne faget og instituttet å komme studentenes kritikk i møte.
Leder og nestleder for ILOS støtter i et innlegg 27. mars at det er av nasjonal interesse å sikre kunnskap om “Øst-Europa vest og sør for Russland”. De skriver videre at de “deler forfatternes bekymring for manglende kunnskap om de slaviske landene vest for Russland”, og at da “Russland invaderte Ukraina i 2022 ble det tydelig at vi i Norge ikke hadde kunnskap”. Krigen startet da Russland invaderte i 2014, og 7 år senere opprettet instituttet en årsenhet i Øst-Europastudier som kan “inngå i bachelorgradene i Russisk eller Polsk [nedlagt], tsjekkisk [nedlagt], bosnisk/kroatisk/serbisk [nedlagt]”. På samme måte som Øst-Europa her lokaliseres i relasjon til Russland, så står også Russland i sentrum for dagens studietilbud. Da lærer du om “russiske samfunnsforhold og Russlands historie fra grunnleggelsen av Kiev-staten på 900-tallet frem til i dag”. Og dersom du er spesielt interessert, så kan du ta emner om andre nasjoner.
Instituttleder på ILOS, Christine Meklenborg Nilsen, er også prorektorkandidat i Team Harbo. Når de i sitt svar skriver at de har “tillit til at instituttene tar denne oppgaven på alvor og foretar løpende arbeid knyttet til kvalitetssikring og utvikling av studieporteføljen”, så er avsender også addressat. Teamet forsøkte å diskvalifisere diskusjonen av temaet i Studenparlamentet ved å vise til at det er programrådet og ikke Studentparlamentet som har myndighet til å mene noe om fagets utvikling. Programrådet for europeiske språk har ikke hatt møter siden 2020. I det samme programrådet skal to personer representere studenter på engelsk, fransk, italiensk, russisk, spansk, tysk, ukrainsk, og øst-europastudier. Vitenskapelig ansatte er litt bedre representert, der møter en representant for hvert fag. Det er åpenbart at i et slikt forum må temaet være det som er felles for alle språkfagene. Spesielt interesserte oppfordres til å lese møtereferatene for å se spor etter diskusjoner om hvordan faget bør utvikles i lys av invasjonen 2014 og fullskala-invasjonen 2022. For jeg er enig i at universitetet har “en særdeles viktig samfunnsfunksjon” slik Team Harbo skriver i Aftenposten 24. mars, vi behøver et rektorat som “er klare til å lede universitetet, også når vanskeligheter og kriser oppstår”. Det handler selvsagt om penger, men som Team Hennum hevder i sitt innlegg 26. mars: “den sikreste måten å styrke vår økonomi på er å bygge sterke og konkurransedyktige fagmiljøer”. Europa ruster opp sin forsvarsevne, og selvsagt er kunnskapsproduksjon en del av investeringen.
Tross disse innsigelsene, så mener jeg at Team Harbo har gjort et bedre inntrykk enn Team Hennum og Team Ursin. De to sistnevnte teamene har ikke meldt seg på diskusjonen om hvordan Universitetet i Oslo kan bidra til at det norske samfunnet sikrer seg et solid og tverrfaglig beslutningsgrunnlag om vårt nærmeste nabolag i øst, når vi nå står foran den mest turbulente perioden siden 1945. Rektorvalget har vært preget av mange høytsvevende og generelle formuleringer, men det som er viktig er hva det kommende rektoratet faktisk har tenkt å gjøre.
Vi fortjener et rektorat som viser tydelige lederevner og kan aktualisere fag for politikere. Førsteamansuensis Garbacz på ILN, vinneren av studentenes undervisningspris 2024, kommer med en liste over forventninger til neste rektorat i sitt innlegg 27. mars. Det er en god liste, og spesielt stiller jeg meg bak ønsket om at vår neste rektor forsvarer akademikeres frihet, og har evner til å overbevise regjeringen om universitetets, og spesielt humanioras, rolle i et liberalt demokrati som Norge.
Språk- og områdekunnskap kan oppleves som å ha lav nytteverdi, og en dårlig investering for norske skattebetalere og studenter. Om vår neste rektor ikke klarer å gjøre slaviske- og Øst-Europastudier relevante, hvordan skal hun da makte det for områder med mindre nyhetsverdi?
Logg inn for å kommentere