Torbjørn Skardhamar og Bjørn Høyland, som begge er undervisningsledere ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, uttrykker i et innlegg i Uniforum den 4. desember bekymring for UiOs tilbud til vitenskapelige ansatte i universitetspedagogikk. De påpeker blant annet at stipendiater og postdoktorer ikke er garantert et slikt tilbud. Vi deler til en viss grad deres bekymring, men vi mener også at beskrivelsen av situasjonen er noe ufullstendig og til dels misvisende.
Krav til universitetspedagogisk basiskompetanse
Det er riktig som det blir påpekt at kravene til universitetslæreres pedagogiske kompetanse har blitt skjerpet de senere årene. Det gjelder nå et krav om gjennomføring av et program på minimum 200 timer som omfatter undervisning og veiledning på universitets- og høyskolenivå for tilsetting i stilling som førsteamanuensis og professor. I henhold til UiOs regelverk må søkere som ikke innfrir dette kravet ved ansettelse, ha gjennomført programmet innen to år fra tiltredelse. Det er derfor ikke riktig at kravet må være innfridd allerede ved tilsetning. Derimot er dette et lovkrav som forplikter UiO.
UiO har plikt til å tilby nytilsatte i faste vitenskapelige stillinger kurs tilsvarende 200 timer dersom de ikke kan dokumentere å ha skaffet seg tilsvarende kompetanse på annen måte. Det er mulig at Skardhamar og Høyland opplever at nytilsatte ved deres enheter allerede har slik kompetanse, men tilstrømningen av faste tilsatte til kursene i universitetspedagogikk tilsier at dette ikke er situasjonen ved mange andre enheter.
Tilbud til stipendiater og postdoktorer
Det foreligger ikke noen krav fra departement eller i UiOs retningslinjer om gjennomføring av kurs i universitetspedagogikk for stipendiater eller postdoktorer. Men det er gode grunner til at disse to gruppene bør få et slikt tilbud. For det første vil mange stipendiater og postdoktorer ha pliktarbeid i form av undervisning, og for det andre vil det være en fordel å kunne dokumentere slik universitetspedagogisk kompetanse når de etter hvert skal konkurrere om faste stillinger. Derfor har også LINK frem til nå hatt et eget tilbud til midlertidig tilsatte som har dekket de 200 timene i program for universitetspedagogisk basiskompetanse. Vi har riktignok ikke kunnet garantere plass på kursene, slik vi må for fast tilsatte, men i praksis har de aller fleste fått tilbud om plass. I tillegg har vi samarbeidet med flere fakulteter som har organisert egne kurs for midlertidig tilsatte, der disse kursene gir uttelling innenfor program for pedagogisk basiskompetanse. For eksempel arrangerer både SV og JUS egne kurs for stipendiater, og vi fortsetter gjerne samarbeid om å kunne integrere slike tilbud i 200 timers programmet.
Kapasitetsproblemer og oppdaterte kurs
LINK har en anstrengt kapasitet for tiden, noe Skardhamar og Høyland også er inne på. Flere forhold ligger til grunn for det. Det er den samme staben som ivaretar dagens program for universitetspedagogikk på 200 timer, som tidligere hadde ansvar for et 150 timers program. Undervisningsressursene ved LINK "lånes" fra UV, og staben er derfor sårbar der personer i perioder har verv eller forskningstermin. Dessuten har ikke LINK en finansiering som samsvarer med bemanningsplanen, og har av den grunn måttet sette nytilsettinger på vent.
Et annet forhold er at det har vært behov for en omfattende oppdatering av kursporteføljen. Dette har krevd stor innsats og vi utprøver et revidert program våren 2024. Det innebærer at vi dette semesteret kun har kapasitet til å tilby kurset til fast tilsatte vitenskapelige. Fra høsten 2024 vil vi utvide tilbudet og vi vil da kunne tilby det også til midlertidig tilsatte som har undervisningsplikt. Vi vil ikke kunne garantere plass til alle midlertidige, men basert på historiske tall vil vi anta at alle med undervisningsplikt kan få plass innen ett år. For midlertidig tilsatte uten undervisningsplikt vil vi kunne tilby et kortere kurs fra høsten 2024.
Undervisningsformer
Skardhamar og Høyland foreslår at kapasitetsproblemer kan løses ved å ta i bruk «store forelesninger og digitale undervisningsformer». Vi har ikke noe prinsipielt imot forelesninger, og denne undervisningsformen inngår også i kursene våre. Likeledes legger vi også vekt på å bruke relevante digitale undervisningsformer.
Vi er imidlertid skeptiske til å kjøpe Skardhamar og Høylands forslag av flere grunner. Det er riktig at UiO, og ikke minst SV, ved flere anledninger har vært nødt til å øke antall studieplasser ved å dytte flere studenter inn i forelesningssalen. Denne strategien har noen svakheter, spesielt i forhold til profesjonsfagene, der praksisfeltet er sentralt. Det er for eksempel begrenset hvor mange psykologer, leger, eller lærere som kan få praksiserfaring under veiledning. I program for universitetspedagogikk vektlegger vi også å knytte teori mot lærernes praksis på ulike måter, slik at det blir rom for både refleksjon over og utvikling av egen undervisning. Dette vurderes også som verdifullt av deltakerne.
Et annet forhold som taler imot oppskaleringsforslaget, er at det ikke nødvendigvis er fruktbart å bare forsterke allerede eksisterende undervisningspraksis. Vi vet at forelesningen av ulike grunner fremdeles er dominerende i mange fag, og et kurs i universitetspedagogikk bør kunne eksemplifisere og gi erfaring med andre undervisningsformer. Er det noen som skal gå i front her, er det nettopp kursene i universitetspedagogikk!
Målet med universitetspedagogisk basiskompetanse
Skardhamar og Høyland tar også en snartur innom læringsmålene til program for universitetspedagogisk basiskompetanse og bemerker at de er noe vage og ikke spesifikt nevner «bedre undervisning». Ja, vi er litt vage, men disse læringsmålene skal ha gyldighet for deltakere fra 8 ulike fakulteter, 2 museer og flere sentre. Hvis Skardhamar og Høyland vil ha mer om «bedre undervisning» foreslår vi at de tar en titt på vår populære digitale ressurs «BedreUndervisning».
• Les også innlegget fra Torbjørn Skardhamar og Bjørn Høyland:
Logg inn for å kommentere
Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere