DEBATT: Jeg har kolleger som i likhet med meg heller betaler av egen lomme enn å bry systemet

På universitetet må enhver utgift til et seminar kontrolleres to ganger! Først med forhåndsgodkjenning lokalt på instituttnivå og så med full dokumentasjon sentralt på fakultetsnivå. For hvert år øker kravene til dokumentasjon.

ALT MASET RUNDT: Er det slik at vi fast ansatte kutter ut aktiviteter fordi vi ikke gidder alt maset rundt? Jeg tror det, skriver russiskprofessor Atle Grønn i dette innlegget. (Arkivfoto)

Foto: Ola Sæther

Dette er en litt kjedelig sak. Ikke i betydningen «pikant», men i betydningen «boring». Leserbrevet er langt, smått og smålig. Leseren har sikkert for lengst gjort den samme observasjonen som jeg, så ikke er det noe nytt å lære heller. Svaret på dette leserbrevet, som om noen uker vil komme ovenfra, blir sikkert noe med «Riksrevisjonen». Det er der landet, Riket, ligger.

Kanskje jeg får honorar for foredraget

Det jeg skriver her om ledelse og økonomi og slikt, er erfaringsbasert synsing nedenfra. Jeg tror jeg har klart å styre unna rene faktafeil i teksten, for jeg baserer meg knapt på fakta. Jeg må holde meg til anekdotiske bevis fra egen praksis: Hvis jeg tilbyr meg å arrangere en liten sjakkturnering, vil lederen av den lokale klubben si: «Flott, kjør på, ta vare på kvitteringene». Det siste med kvitteringene vil hen kanskje ikke si, men det er underforstått. Klubblederen og jeg fokuserer bare på sjakken, men etterpå sender jeg kanskje inn noen kvitteringer (filterkaffe og innkjøp av ekstra premie til beste nybegynner) til kassereren. Ingen snakker noe mer om disse småpengene.

Hvis jeg holder et foredrag om Ukraina, er biblioteket/skolen/litteraturhuset/eldresenteret alltid entusiastiske: «Så interessant!» Alt dreier seg om forberedelser til foredraget. Kanskje jeg sender inn noen kvitteringer fra reisen i etterkant, men dette kommenteres ikke. Jeg bare får pengene tilbake på konto uten spørsmål en måned senere. Kanskje jeg får honorar for foredraget. Det er litt skummelt for da må jeg skatte av honoraret. Jeg oppgir dette på selvangivelsen, som alltid godtas med de summene jeg har oppført. En skummel dag blir jeg kanskje kontrollert av skattemyndighetene, men jeg har ikke hørt noe hittil.

På universitetet må enhver utgift til et seminar kontrolleres to ganger! 

Som universitetsansatt kan jeg arrangere for eksempel et seminar for kolleger og yngre stipendiater. Av og til tar jeg dem med på hytta mi. Vi kjøper inn mat og drikke og må kanskje leie en ekstra bil. Slike aktiviteter føles litt som frivillig å arrangere en sjakkturnering. Det resulterer ikke i nye publikasjonspoeng eller ratingpoeng for meg selv, men seminaret har opplagt en fin effekt på det faglige og sosiale miljøet. Men her stopper likheten mellom sjakklubben, biblioteksforedraget, skattemyndighetene på den ene siden – og UiO på den andre.

På universitetet må enhver utgift til et seminar kontrolleres to ganger! Først med forhåndsgodkjenning lokalt på instituttnivå og så med full dokumentasjon sentralt på fakultetsnivå. For hvert år øker kravene til dokumentasjon. Varte de faglige innleggene lenge nok? Hvem sa hva på hytta? Utgiftene bør ikke være for små (to ansatte skal tross alt kontrollere dette i arbeidstida) og ikke for store (det skulle tatt seg ut).

En gang fikk jeg likevel beskjed om at opplegget mitt var på «dekannivå» og altfor flott. Heldigvis hadde jeg invitert en kompis av meg som var prodekan, så han fikk den beste oppdekningen (noe han ble mobbet for resten av kvelden). Som en klassisk norsk akademiker-puritaner velger jeg billige løsninger, for eksempel Bilkollektivet, når vi drar på seminar. Men ethvert valg jeg tar på vegne av fellesskapet, må likevel granskes to ganger av UiO.

Som en klassisk norsk akademiker-puritaner kjenner jeg derfor på skyld og skam når jeg kjører folk til hytta med elbil fra Bilkollektivet. «Bilkollektivet? Det står ikke noe om Bilkollektivet i retningslinjene.» «Det er non-profitt, reinspikka kommunisme», prøver jeg forsiktig. Hvis lederen av sjakklubben eller kulturansvarlig på biblioteket hadde gransket meg like nøye i forkant og etterkant, hadde jeg helt enkelt sagt: «Jeg tror vi dropper den sjakkturneringen eller det foredraget…»

«Det skal være gøy å bruke småpenger til alles beste!»

Det er derfor jeg stiller spørsmålet her: Er det slik at vi fast ansatte kutter ut aktiviteter fordi vi ikke gidder alt maset rundt? Jeg tror det. Personlig lar jeg driftsmidler og slikt ofte stå ubrukt. Jeg har kolleger som i likhet med meg heller betaler av egen lomme enn å bry systemet. At vi taper noen hundre- eller få tusenlapper på det, er ikke noe problem. Så privilegerte er vi.

Men mitt beskjedne poeng er et annet: Hvis jeg hadde blitt møtt med den samme tilliten fra UiO-systemet som jeg får fra lederen av sjakklubben, kulturansvarlig på biblioteket og skattemyndighetene, så ville det kanskje blitt enda flere hytteturer og helgeseminarer. Vi ønsker vel alle et system som oppmuntrer til aktivitet? Selv om UiO er en sterk aktør i staten, er det sikkert naivt å tro at noen (rektor?) kan endre systemet. Mitt forslag til et slagord for neste rektorvalgkamp er likevel: «Det skal være gøy å bruke småpenger til alles beste!»

• Les også: Ellen Johanne Caesar svarer Atle Grønn

  

Emneord: Arbeidsforhold Av Atle Grønn, professor i russisk, ILOS, HF
Publisert 18. aug. 2022 10:38 - Sist endra 9. sep. 2022 09:55

Jeg kan legge til at det også burde være gøy å TJENE småpenger til sin institusjon (UiO) gjennom småoppdrag og engasjementer for andre institusjoner. Jeg har nylig takket JA til å sitte i en ekspertgruppe for et forsknings- og utviklingsprosjekt i et naboland. Jeg takket JA fordi dette vil styrke mitt faglige nettverk og gi mulighet til interessant utveksling av erfaringer og forskningsresultater med kolleger. Noe ganger er slike oppdrag ulønnede, andre ganger får man en liten sum inn på sin private konto - men i dette tilfelle ønsket oppdragsgiveren/samarbeidspartneren å betale UiO for at jeg bruker litt tid på dette. FLOTT! tenkte jeg. Men det var før jeg fikk beskjed fra UiO sin økonomiseksjon om at her trengtes budsjett og at oppdraget ikke kunne gjøres uten overhead, og det ble stilt spørsmål ved om den nordiske oppdragsgiver-institusjonen faktisk kom til å dekke alle reiseutgifter dersom det skulle bli aktuelt å besøke nabolandet i forbindelse med oppdraget (hittil har alle møter vært digitale). Jeg får lyst til be den nordiske oppdragsgiveren om å trekke tilbake tilbudet om betaling og heller påta meg å gjøre oppdraget gratis, som en del av min faglige utvikling. Riktignok vet jeg at mitt institutts økonomi trenger å styrkes - men disse småpengene koster det for mye byråkrati å innkassere.

Ellen Karoline Henriksen - 18. aug. 2022 11:15

Interessant vri på historien fra Ellen, takk for den! Her er et par andre typiske historier jeg har fått i dag, som kan ha interesse for universitetsledelsen (hele sektoren), som sikkert følger med:

[Fra professor UiB]: Veldig bra, Atle. Jeg har til gode å få en refusjonsanmodning gjennom DFØ-portalen uten at den blir returnert pga fx feil valg av kategori på filletingnivå o.l., selv om jeg virkelig anstrenger meg for å få det riktig. Hvis det tar lysten fra folk er det ille. Vi trenger "frivillighet" også på universitetet.

[Mitt svar]: Interessant! Jeg har vel heller aldri klart det på første forsøk. I går, litt for sportens skyld, sendte jeg inn en refusjonssak med 7 vedlegg (jeg kunne nok ha klart meg med 6 vedlegg, men jeg gikk litt hardt ut). Likevel har jeg en mistanke om en liten detalj som gjør at vi kan få omkamp om 400 kroner. De er gode hvis de oppdager den detaljen, men jeg utelukker det ikke. Hvis jeg får den i retur, må jeg skrive et følgebrev, kanskje hoste opp et ekstra vedlegg, og så får jeg pengene til slutt, da det er opplagt at jeg har rett på hele refusjonsbeløpet. (Så vidt jeg husker, har jeg alltid fått det jeg har bedt om til slutt - man må bare gjennom en serie rituelle øvelser...)

[fra 1.am., SV-fakultetet]:Veldig betimelig. Her om dagen skulle jeg bestille gavekort fra Akademika, som skulle gis til deltakere i forskningsprosjekt. Jeg har allerede søkt om disse pengene fra instituttet, hvor jeg har spesifisert at pengene skal gå til dette. Likevel måtte bestillingen godkjennes av kontorsjefen før jeg fikk bestille noe. Og han var på vei ut i ferie, stakkars. Det høres fryktelig slitsomt ut å være kontorsjef, hvis man må godkjenne alle slike små bestillinger for alle de ansatte!

[Mitt svar]: Ja, slike historier er noe alle i sektoren møter hele tiden. Byråkratene som kontrollerer oss, gjør også bare jobben sin. Problemet er på høyeste ledernivå, sannsynligvis høyere enn fakultetsnivå, kanskje også høyere enn rektornivå, altså departementsnivå og politisk nivå. Men det er klart at vi kan forvente at våre ledere gjør noe lobbyvirksomhet overfor dem som kan endre systemet, så vi kan myke opp "galskapen".

Atle Grønn - 18. aug. 2022 16:08

Flotte observasjoner, Atle! så er det å finne ut av årsakene og se om vi kan håpe på forbedringer!

jfr dagens Lunch-tegneserie i E24.no - https://api.e24.no/content/v1/comics/2022-08-18

 

Andreas Føllesdal - 18. aug. 2022 16:27

flott innlegg Atle, takk! Jeg også har en lang liste eksempler der jeg ga opp å arrangere spennende initiativer med studentene fordi byråkratiet rundt det drepte meg. Men vi bør kanskje tenke at dette er hensikten, altså å kutte ut alt som ikke har å gjøre med den tørre og upersonlige delen av forskning og undervisning. 

Elisabetta Cassina Wolff - 19. aug. 2022 10:23

Takk, Elisabetta, du kom til samme konklusjon som Lunsj-tegneserien til Andreas ovenfor (anbefales!). Vi slår jo inn åpne dører, som lekfolk og brikker i systemet skjønner vi hvor dumt dette er. (Det minner jo litt om fremmedgjøringen av mennesket i skrekkscenariene for AI). Det finnes sikkert mye forskning på området som jeg ikke kjenner. Jeg holder meg til anekdotiske bevis. Fra den russiske sjakkstormesteren Peter Svidler lærte jeg at "målet med det sovjetiske byråkratiet var å skape store problemer for seg selv som man deretter kunne løse på kløktig vis". Jeg skjønner at Elisabetta og mange med henne (meg selv inkludert) vil bruke sin kløkt på andre områder.

Atle Grønn - 19. aug. 2022 11:04

Word! For filleting som div. software eller abonnement på nettsider med faglig informasjon vurderer jeg alltid pris kontra potensielt mas. Ikke bare maset for meg, men maset for hardt belastede andre ansatte også. Er det verdt det? Eller er det like greit for verden og meg selv at jeg trekker fram kredittkortet?

Takk for innlegget, Atle! Vi vet vel alle at det sannsynligvis ikke fører til noen signifikante forbedringer, men det føles godt at noen har sagt det!

Stein Vidar Hagfors Haugan - 19. aug. 2022 16:02

Word Perfect, Stein Vidar! Noen av de artigste historiene får jeg faktisk fra ledere på ulike nivåer. Som frokostarrangmentet som måtte avlyses fordi frokosten ikke varte minst tre timer :) Eller en klassiker: Du planlegger en koselig faglig hyttetur i Nordmarka og tvinges til rådyre Voksenkollen pga "rammeavtalen". En annen leder fortalte meg om en lang, kjedelig sak (jeg falt av underveis), der jeg bare fikk med meg konklusjonen: "På faenskap" (som det heter) sendte lederen inn en refusjonssak på ... 100 kroner :)

 

Atle Grønn - 20. aug. 2022 09:27
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere