KRONIKK: Kræsjkurs i forskningskommunikasjon

Vi trenger et program for erfaringsutveksling om forskningskommunikasjon. I mellomtiden har vi kanskje noe å lære av pandemiekspertene?

Portrett av en mann

Pandemien kan med andre ord ses som et hell i uhell for forskningskommunikasjonsarbeid, fordi den har gitt en gruppe forskere en helt unik erfaring med å kommunisere forskning, skriver Uniforum-skribent Kristian Bjørkdahl. 

Foto: Ola Gamst Sæther

 

I forskjellige sammenhenger har jeg begynt å ta til orde for at det burde finnes et opplæringstilbud for forskningskommunikasjon som tilsvarer hva universitetspedagogikken er for undervisning og forskerutdanningen er for forskning. Behovet for et slikt program mener jeg er åpenbart, men for alle som ikke ser det like tydelig som meg, kan det i farten motiveres med §100 i Grunnloven, som legger til grunn  en «åpen og opplyst offentlig samtale» ; med at kommunikasjon og øvrig samvirke med omverdenen er en av tre pilarer universitetet bygger på; for ikke å nevne med at desinformasjon i dag har mange nye, og til dels skremmende, muligheter for å forplante seg.

Akkurat som for forskning og undervisning, kunne et utdanningsprogram for forskningskommunikasjon med fordel kombinere fagfolk som undervisere og ulike former for utveksling mellom «fagfeller», altså erfaringsdeling mellom forskere fra forskjellige fag. Uheldigvis er det per i dag underskudd på begge deler: Forskningskommunikasjon finnes knapt som et eget forskningsfelt her til lands, og det skjer sjelden – og bare ganske usystematisk – at forskere fra ulike fag diskuterer forskningskommunikasjon med hverandre for å forbedre sin egen og hverandres praksis.

Hva man kan gjøre for å bøte på det første problemet, skal jeg komme tilbake til ved en annen anledning. I denne omgang vil jeg fokusere på det siste, nemlig hva vi kan lære av hverandres erfaringer med å kommunisere forskning.

I prinsippet er det knapt grenser for hva vi kan lære av et slikt format, for om man setter sammen folk fra ulike fag, som i tillegg har erfaring fra mange forskjelligartede kommunikasjonssituasjoner, blir resultatet gjerne tilsvarende rikt. Det eneste vi mangler er altså en etablert struktur, en praksis, for å gjøre nettopp dette.

Inntil det skjer at noe slikt etableres, har tilfeldighetene sørget for at visse medlemmer av forskerstanden har fått en erfaringsbakgrunn de ikke ville hatt om det ikke var for Covid-19. Pandemien kan med andre ord ses som et hell i uhell for forskningskommunikasjonsarbeid, fordi den har gitt en gruppe forskere en helt unik erfaring med å kommunisere forskning. Mye tyder på at de også har lykkes relativt godt. I alle fall meldes det nå om rekordhøy tillit til forskning. Om pandemien skal bli av mer varig verdi for forskningskommunikasjonsarbeidet, må vi imidlertid makte å lære av den, og lærdommene må nå utover den lille gruppen av forskere som har fungert som pandemieksperter.

Hva har de så lært, de som tidlig i 2020 ble kastet ut i rollen som «pandemiekspert» – som dermed har ervervet seg mer erfaring med forskningskommunikasjon på et par år enn de fleste av oss gjør i løpet av en hel forskerkarriere? Nettopp dette spørsmålet har de alltid like imponerende journalistene i danske Weekendavisen stilt seg. De har intervjuet tre forskere – epidemiologen Viggo Andreasen, statsviteren Michael Bang Petersen og virologen Allan Randrup Thomsen – som på kort tid gikk fra noen ganske alminnelige til noen helt ekstraordinære erfaringer med forskningskommunikasjon, simpelthen fordi deres kompetanse ble ansett – av mediene så vel som av publikum – som nyttig for å fortolke pandemiens forløp.

Deres erfaringer er særlig interessante fordi de altså slett ikke var spesielt ivrige kommunikatorer før pandemien. Det kanskje mest sensasjonelle tilfellet i så måte er Andreasen, som beskrives på følgende måte:

De første 36 år af sin karriere som matematisk epidemiolog talte Viggo Andreasen ikke med en eneste journalist. Han sad stille og roligt ude på RUC og forskede i kurver og ligninger, som de færreste forstod eller interesserede sig for, og i februar 2020 var han egentlig på vej på pension. Men så kom pandemien, og nu er den 68-årige lektor Danmarks mest citerede forsker: 2.934 gange optrådte han med et citat i danske medier sidste år […]. Altså en udtale til otte forskellige medier hver eneste dag i et år*.

Et utdanningsprogram for forskningskommunikasjon vil ikke alltid kunne lene seg på folk med denne typen erfaring – av den enkle grunn at denne erfaringen er helt unik. Imidlertid er mengdetrening av det gode for forskningskommunikasjon som for så mye annet, så det er god grunn til å bry seg også med eksepsjonelle eksempler, i det minste for å sette i gang samtalen.

Hvilke lærdommer tar disse tre så med seg fra pandemien? Abonnenter kan lese hele saken her, men for alle som mangler enten abonnement eller leselyst, følger her en fortettet versjon av deres erfaringer, med mine kommentarer i parentes:

De fleste journalister ringer om formiddagen. Det er dessuten relativt sjelden at nye journalistiske vinkler kommer til i løpet av dagen; det viktigste er dermed å være klar med sitt budskap når dagen starter.  (Hvis man forsker på et tema som rører seg i nyhetsbildet, er det altså en god regel å være tålelig godt orientert mot slutten av dagen i forveien. Er man det, er det større sjanse for at man kan ta en henvendelse på strak arm formiddagen etter. Om man tilfeldigvis ikke er helt oppdatert, er det som regel ingenting i veien for å be om noe tid til å lese seg opp. Dog betyr «noe tid» i denne sammenhengen minutter, i høyden en time eller to.)

Man må til enhver tid ha tilgjengelig – eller på seg – klær som egner seg for foto og/eller TV. (Ikke fnys! Klær og øvrig fremtoning har retoriske konsekvenser. Du kan være hvor kunnskapsrik og veltalende du bare vil, men om du har en svær ketsjup-flekk på skjorta, er det den folk vil fokusere på. For en interessant fagstudie om «stilens retorikk», se den amerikanske retorikeren Barry Brummetts bok om temaet.)

Journalister blir mer kompetente jo mer befatning de har hatt med en sak. Med saker som er nye i offentligheten, og særlig om de er av «teknisk» art, er det derfor i større grad opp til forskeren å legge premissene. (Et tilsvarende mønster fant jeg og en kollega i en studie av dekningen om svineinfluensaen. Tar man dette poenget litt videre, kan det også innebære at forskeren i visse tilfeller må ta på seg jobben med å sette dagsorden, altså overbevise journalister om at en gitt sak er verdt å dekke. Dette har mine kollegaer ved SUM gjort med stort hell; da folk flest var snevert opptatt av «når vaksinene kommer til Norge», sørget de for at i alle fall noen norske medier fant de ekstremt komplekse – og høyst problematiske – internasjonale vaksinesamarbeidene verdt å dekke. Ja, og apropos punktet over, om klær, så sørget de dessuten for å være nærmest perfekt farge-koordinerte).

Journalister er stort sett greie å ha med å gjøre. (Denne påstanden vil noen forskere nok møte med en viss vantro, men jeg ser ingen grunn til ikke å lytte til pandemiekspertene på dette punktet. Epidemiologen Viggo Andreasen har uttalt seg til åtte forskjellige medier hver eneste dag i et år. Skal vi lytte til ham, eller til noen som har hatt med journalister å gjøre en håndfull ganger i sitt liv?)

Mediene er viktige for å skape forståelse i befolkningen. (Dette høres kanskje ikke særlig matnyttig ut, men det er en helt sentral innsikt, som også kan bidra til at man justerer sin egen holdning til å drive forskningskommunikasjon. Altfor mange forskere tenker på mediene som et problem og en plage; i realiteten er de et redskap som vi må lære oss å bruke, sånn at vår forskning og kompetanse settes i omløp.)

Det er en tendens til at journalister gjentatte ganger oppsøker forskere som svarer og gir tilbake, mens de slutter å oppsøke dem som ikke gjør det. (Ett svar på hvorfor sånne som Thomas Hylland Eriksen eller Dag Hessen eller Anine Kierulf er å finne «overalt» i mediene, er altså at de stiller opp; de sier helt enkelt ja når mediene spør, og derfor blir de også spurt mer. Nå man naturligvis ikke si ja ved ethvert tilfelle, men man skal være klar over at det å svare nei – i alle fall over tid – kan ha noen konsekvenser.)

Man bør ha et avklart forhold til om man ønsker å mene noe utover det rent faglige/tekniske. (Innsikten her er altså ikke at forskere som kommuniserer skal mene noe utover det faglige eller at de ikke skal det, men at man – uansett hva man faller ned på – skal vite hva man gjør og hvorfor. Kanskje er det også grunn til å løfte samtalen om meningsytringer i forskningskommunikasjon, slik en tidligere kollega av meg også har ment.)

Man skal ikke alltid føle seg forpliktet til å følge alle journalistens spor. Opplever man et spørsmål som mindre fornuftig, er det legitimt å avvise det, gjøre kort prosess med det, eller pense svaret inn på noe man selv mener er viktigere. (Journalister er altså stort sett greie å ha med å gjøre, men de stiller ikke alltid de rette spørsmålene. Og vi har ingen forpliktelse til å bli med på alt journalisten foreslår. Et intervju er nettopp en kommunikasjonssituasjon, og kommunikasjon er og skal være en flerveisprosess. Ingen har sagt at det er journalisten som skal være «sjefen».)

Det er ikke alltid at et intervju forløper helt som man har blitt forespeilet. Størst kontroll har man med trykte medier, mindre med TV eller radio; aller minst forutsigbart er det i direkte nyhetssendinger, hvor man dessuten får veldig liten tid til å følge opp. (De som har mye erfaring er altså klar over at det å kommunisere forskning arter seg ganske ulikt i ulike medier og kommunikasjonssituasjoner. Akkurat hvordan det føles å avkreve et definitivt svar på 30 sekunder vet man ikke før man står der, men innsikten om at man skal vite hva man går til, og hva som forventes av en i den konkrete situasjonen, er likevel nyttig forberedelse.)

En øvelse før man opptrer i – særlig direktesendte – media er å file budskapet ned til essensen, slik at man kan gjengi det i en serie korte og klare punkter. En annen øvelse er å overbevise seg selv om at dette ikke er i strid med vår rolle som forsker. (Forskere er vant til å kunne ta seg god tid; de vil gjerne etablere en behørig «bakgrunn» og en relevant «kontekst» for sin «argumentasjon». Mediene fungerer ikke på samme måte, og de har et helt annet tempo. Omstilling må derfor til: Man må forberede seg slik at man, når det gjelder, kommer raskt til saken. Samtidig kan man huske på at man ikke er mindre av en forsker fordi man også evner å gå rett på sak.)

Overfor trykte medier bør man be om sitatsjekk. Forslag til endringer godtas nesten alltid. (Igjen, journalister er stort sett greie å ha med å gjøre. Og igjen, journalisten er ikke «sjefen»; du skal også høres. Imidlertid må man altså vite å hevde sin rett, man må la seg høre.)

Journalister fisker ofte etter kritikk av myndigheter eller andre. Man kan tillate seg det, men man skal vite hva man gjør. (Det er verdt å huske på at mediene har et ganske annet forhold til konflikt enn hva man ofte finner i forskningen; lenge etter at omtrent alle relevante forskere mente at menneskeskapte klimaendringer var både reelle og truende, fortsatte mange medier å lete etter uenigheter og konflikter på området. Det gjør det fordi det er slike ting som skaper nyheter; de gjør altså bare jobben sin. Men så må vi, forskere, til enhver tid være klar over hva som er vår jobb: Det kan være å kritisere myndigheter eller andre, men det er ikke alltid gitt at det er det.)

Forskere foretrekker gjerne å opptre i visse medier fremfor andre, fordi ulike medier har ulike måter å behandle forskere på. Det er en ærlig sak, men samtidig skal man tenke på at formidling er en plikt, og at man ikke svarer fullgodt på den ved å preke for forsamlingen. (Som forsker svarer man nok lettere ja til Morgenbladet eller forskning.no enn man gjør til VG eller Dagbladet. Et stykke på vei er det greit nok – og alt er bedre enn ingenting. Men om forskere mener alvor når de sier (eksempelvis til vårt forskningsprosjekt) at forskningen har en plikt til å «gi tilbake til samfunnet», må de også innse at Morgenbladet ikke er helt det samme som «samfunnet». Vi forskere må med andre ord lære at vi kan stop worrying and love the tabloids.)   

En del forskere – særlig på visse fag og forskningsområder – opplever å få mye negative tilbakemeldinger og kritikk, i verste fall trusler. Det er grunn til å unngå å investere for mye i dialog med de aller mest kritiske. (Om dette tema finnes det faktisk et solid bidrag til forskningslitteraturen på norsk, nemlig Mette Anderssons Kampen om vitenskapeligheten. Det er naturligvis fullt forståelig at individuelle forskere som opplever kritikk og trusler, velger å beskytte seg selv. Samtidig er det ille om det betyr at forskningen ikke kommer ut, eller at den aldri kommer ut til visse grupper. Her som ellers har vi altså mye å lære av å komme sammen og dele erfaringer, for på den måten kan forskningskommunikasjon bli et område – en praksis – som vi, som et profesjonsfellesskap, står sammen om.)

 

* Christian Bennike, «Ekspertene», Weekendavisen, 3. mars 2022.

Emneord: Forskningsformidling, kommunikasjon Av Kristian Bjørkdahl, forsker ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo
Publisert 14. mars 2022 04:30 - Sist endra 18. mars 2022 11:16
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere