KRONIKK: Vil kommunikatørene universitetets beste?

Jeg mener vi kan lese de halvferdige og pregløse nye nettsidene som et fortvilet forsøk på å finne et minste felles multiplum, drevet av en ide om at man, ved å skrelle bort fylde og preg, ville stå igjen med et design som var «enkelt, tydelig og helhetlig», skriver Uniforum-skribent Kristian Bjørkdahl. 

Et portrett av en mann med armene i kors

FINT LITE: Kommunikatørene vier dessuten en del av tiden sin til lederkommunikasjon – og det er noe de fleste av forskerne bryr seg fint lite om, skriver Uniforum-skribent Kristian Bjørkdahl i denne kronikken.

Foto: Ola Gamst Sæther
 

K R O N I KK

For et par uker siden ble det plutselig voldsom aktivitet i en chat-tråd jeg deltar i med noen kolleger og venner, da vi oppdaget at noe hadde skjedd med UiOs nettsider: De så helt underlige ut! Noen altfor store bilder var kastet rundt omkring på siden; et mylder av linjer og tekstbokser fløt omkring uten åpenbar forankring; skrifttypene så ut som uinspirerte default fonts; sidene var strippet for farger. Det var som om halvparten av designet var borte. Vi skjønte snart at nettsidene var blitt hacket: Tidligere samme dag hadde vi jo lest at Stortinget hadde blitt utsatt for enda et IT-angrep, og at tilsvarende angrep også hadde rammet flere norske universiteter.

Jeg skal innrømme at jeg deltok i hylekoret

Som gode forskere etterprøvde vi naturligvis denne første antagelsen, og fant fort nok ut at dette ikke var hacking – i alle fall ikke bevisst sådan – men UiOs nye nettsider, de lenge bebudede. Vantro bredte seg i tråden. «OMG!» var vers, og «WTF?!» refreng. En trådkamerat med arbeidssted Oslomet forsøkte trøstende å foreslå at nettsidene «ikke var så verst», mens de UiO-ansatte i tråden opplevde alt fra lett frustrasjon til middels alvorlige angstanfall.

Jeg skal innrømme at jeg deltok i hylekoret, ja, at jeg kanskje til og med var forsanger. Men siden det allerede er mange som har klaget sin nød over det nye designet, vil jeg her forsøke en mer konstruktiv inngang: Istedenfor å utbrodere hvor forferdelige UiOs nye nettsider er, vil jeg prøve å si noe om hvorfor de er forferdelige på akkurat denne måten. Jeg vil altså ta på meg rollen som forskningskommunikasjonsforsker. For ordens skyld er dette ikke en påtatt rolle, men en jeg faktisk har, i forbindelse med at jeg leder et prosjekt på nettopp dette temaet.

En stor del av dette prosjektet er en case-studie av hvordan et norsk universitet – la oss kalle det «Universitetet i X» – organiserer arbeidet med forskningskommunikasjon, altså hvem som gjør hva, hvordan og med hvilket siktemål. Forholdet mellom forskere og kommunikatører har vært særlig sentralt for oss; vi har forsøkt å finne ut av hvordan disse gruppenes forståelse av mål og midler skiller seg, og hvordan deres arbeidsredskaper og -metoder er forskjellige. Ikke minst har vi vært opptatt av å forstå de mange spenningene og konfliktene som gjerne oppstår mellom disse yrkesgruppene – men også, hva som gjør at de noen ganger jobber godt sammen.

Forskerne ved Universitetet i X fremstår som mangfoldige i sin tilnærming til forskningskommunikasjon. Når de snakker om forskningskommunikasjon, kommer de innom et helt mylder av forskjellige aktiviteter, som ikke alle har noe videre med hverandre å gjøre. Det er for det første mangfoldig hvem forskerne kommuniserer med, altså hvilket publikum de henvender seg til: De kommuniserer med fagfeller, med folk i andre fag, med studenter, ut til en bred offentlighet, til politikere og beslutningstagere, til partnere eller «brukere», og så videre. Det er også stor variasjon i hva og dermed hvordan de kommuniserer, altså hvilken form kommunikasjonen tar: De kan kommunisere konkrete funn, populariserende innsikter fra et fagfelt, eller de kan fungere som ekspert i offentligheten. Noen forskere vil dessuten være villige til å innta rollen som (forskningsbasert) rådgiver, mens andre til og med vil agere som «forsker-aktivister».

Videre gir forskerne mange forskjellige svar på hvorfor de kommuniserer, altså formålet med kommunikasjonen: De kommuniserer for å «gi tilbake til samfunnet» eller for å «vise hva skattebetalernes penger blir brukt til», for å opplyse, for å etablere et kunnskapsgrunnlag, for å skape debatt (eller også, for å «heve» debatten), for å underholde og inspirere, for å skape endring, eller også, for å reklamere for seg selv eller etablere posisjon for institusjonen.

Noe som kanskje er enda viktigere er at dette sammensatte landskapet av ulike publikum, former og formål for forskningskommunikasjon i realiteten er en enda tettere tjukkskog, siden forskernes utøvelse av hvert av disse elementene betinges av faget de tilhører. Hvert fags tilnærming til forskningskommunikasjon er i noen grad særegen, for en fagdisiplin forordner ikke bare metoder og teorier, kjernespørsmål og kanoniske bidrag til feltet, men også en del ideer om og forventninger til hva forskningen fra akkurat dette faget skal gjøre for samfunnet, hvem det er viktig at man når fram til, hvordan denne kommunikasjonen bør skje, og så videre. Dette gjør at det i realiteten er umulig å gi én, overgripende beskrivelse av «hvordan forskere bedriver forskningskommunikasjon», siden dette spørsmålet i hvert tilfelle besvares nedenfra-og-opp, altså med utgangspunkt i hver enkelt forskers fagdisiplin.

Kommunikatørenes tilnærming er i det meste ganske annerledes: For det første er det visse publikum og kommunikasjonsformer som forskerne er opptatt av, som kommunikatørene ikke bidrar nevneverdig til. De tilfører for eksempel ikke stort til forskerens ekspertrolle, og understøtter ikke i særlig grad kommunikasjonen til partnere og andre spesielt relevante målgrupper. Derimot prioriterer kommunikatørene noen publikum og formål som forskerne langt på vei neglisjerer, ikke minst studentrekruttering. Kommunikatørene vier dessuten en del av tiden sin til lederkommunikasjon – og det er noe de fleste av forskerne bryr seg fint lite om.

Brytningen mellom de to gruppene ved Universitetet i X ble imidlertid aller tydeligst når vi nærmet oss spørsmålet om formål og virkemidler. Forskernes tilnærming til å bestemme formål og virkemiddel for en kommunikasjonsinnsats er typisk erfaringsbasert og konkret; den springer ut av hver enkelt forskers oppsamlede erfaring med å kommunisere fra sitt spesifikke fag til ulike publikum, i forskjellige former, med ulike formål. Den er i stor grad uplanmessig, kroppsliggjort og intuitiv. Man kunne sågar kalle den «amatørmessig», så lenge man lot ordet beholde noe av sin opprinnelige betydning.

For kommunikatørene er universitetet i en viss forstand en merkevare, og dermed blir det viktig for dem å etablere «merkevarekjennskap»

Kommunikatørenes utgangspunkt er, kunne man si, helt motsatt. Deres tilnærming er systematisk og ovenfra-og-ned: De begynner gjerne med slike ting som «strategier», «initiativer», «konsepter» og «satsninger», og de etterstreber «målretting av tiltak» for å oppnå «effekt». Kommunikatørene drives av to motivasjoner som forskerne ikke har noe videre forhold til, henholdsvis å effektivisere og strømlinjeforme kommunikasjonen. Effektivisering betyr her å kommunisere på en slik måte, i de kanalene, og på de tidspunktene, der kommunikasjonen har (mest) effekt. Strømlinjeforming betyr at universitetet kommuniserer «helhetlig» og som en «tydelig avsender»; det innebærer for eksempel å bruke gjennomgående designelementer – enten visuelle (som i logoer) eller verbale (som i slagord, mottoer eller fraser) – og det innebærer også at det er «Universitetet i X» som skal stå som avsender, og altså ikke «Forsker A» eller «Forskergruppe B» eller «Institutt for C og D». For kommunikatørene er universitetet i en viss forstand en merkevare, og dermed blir det viktig for dem å etablere «merkevarekjennskap», sørge for ønskede holdninger til merkevaren, jobbe for merkevarens «gjenkjennelighet», og så videre.

At det er nettopp slike ideer som har ligget til grunn for utarbeidelsen av UiOs nye nettsider, er ganske åpenbart. I forbindelse med lanseringen skrev Kommunikasjonsavdelingen at de nye nettsidene legger opp til at UiO skal fremstå nettopp som «en tydelig avsender». De anførte videre at: «Vi er en stor organisasjon som kommuniserer med mange ulike målgrupper fra mange ulike enheter. Derfor er det viktig for oss å ha et enkelt, tydelig og helhetlig design». Jeg tror det er denne ambisjonen som forklarer at de nye nettsidene er forferdelige på akkurat den måten de er forferdelige.

Man kan simpelthen ikke strømlinjeforme bredde – det er en selvmotsigelse

Når de nye nettsidene arter seg som halvferdige og pregløse, er det fordi det å strømlinjeforme kommunikasjonen av et universitet er en umulighet – eller i alle fall umulig å gjøre på en god måte. Det gjelder særlig for et breddeuniversitet som UiO. Man kan simpelthen ikke strømlinjeforme bredde – det er en selvmotsigelse. Ordet «strømlinjeformet» viser nettopp til en «form som gir minst mulig motstand», men om det er noe du kan være trygg på at du får med et breddeuniversitet som UiO, så er det motstand. Det ekstreme mangfoldet av forskningsbehov og -spørsmål, metoder og teorier, tekster og tradisjoner, prosjekter og relasjoner som man finner ved de ulike fakultetene, instituttene, forskergruppene – og, ja, forskerne – ved UiO, har på ingen måte noen strømlinjeform. Dette mangfoldet går ikke i hop, og det skal heller ikke gjøre det.

UiOs «minste felles multiplum», viste det seg, er praktisk talt ingenting

Jeg mener vi kan lese de halvferdige og pregløse nye nettsidene som et fortvilet forsøk på å finne et minste felles multiplum, drevet av en ide om at man, ved å skrelle bort fylde og preg, ville stå igjen med et design som var «enkelt, tydelig og helhetlig». På veien mot dette målet har det imidlertid blitt klart at det ikke finnes så mye felles ved breddeuniversitetet UiO. UiOs «minste felles multiplum», viste det seg, er praktisk talt ingenting, jf. førsteinntrykket i chat-tråden vår, som var at halvparten av designet hadde forsvunnet. Designet på UiOs nye nettsider er ikke først og fremst «enkelt, tydelig og helhetlig», men tynt.

Når de nye nettsidene til UiO er mislykkede – husk: jeg var forsanger i hylekoret – er det fordi kommunikatørenes ambisjon er feilslått. Det gir ikke mening for UiO å hige etter å agere som en «tydelig avsender», for breddeuniversitetets styrke og særegenhet er jo nettopp det motsatte: Et breddeuniversitet kjennetegnes ved at man der finner nær sagt hva som helst – også slikt (forskere, fag, funn, teorier, eller «skoler») som står i motstrid med hverandre.

Hva så med spørsmålet i tittelen: Vil kommunikatørene universitetets beste? Vel, det avhenger helt av hvordan vi besvarer et annet spørsmål, nemlig hvem som besitter, eller bedre, bør besitte, definisjonsmakten over universitetet. Hvis det er forskerne som bør ha definisjonsmakten, er svaret på spørsmålet nødvendigvis «nei», siden kommunikatørene altså har andre publikum, former og formål med kommunikasjonen enn forskerne selv. Men all den tid det er kommunikatørene som har definisjonsmakten – og nettsidene tyder på at det er tilfelle – så må svaret nok bli «ja»: Kommunikatørene tror og mener at de, ved å jobbe for at UiO skal bli en tydelig avsender, jobber for universitetets beste. Men uansett hvor mye de vil, så betyr ikke det at de får det til, for å gjøre et breddeuniversitet til en «tydelig avsender» er omtrent som å skyte skarpt med hagle.

Det som gjør at de nye, hvite nettsidene til UiO likevel ikke er helt beksvarte, er at Kommunikasjonsavdelingen i dette tilfellet har lagt en felle for seg selv. For i tillegg til deres budskap om at UiO skal være «en tydelig avsender», har UiOs kommunikasjonsdirektør, Berit Kolberg Rossiné, også uttalt at de nye nettsidene gir «mer fleksibilitet til å virkeliggjøre [enhetenes] særpreg». Hun har også sagt at man kan se de nye nettsidene «som en gallerivegg som nå kan fylles med alt det bra innholdet de ulike enhetene har».

Dette er en oppfordring som det mangfoldige breddeuniversitetet UiO bør lytte til. Realistisk sett er det lite vi kan gjøre med selve designet, men vi kan ta kommunikasjonsdirektøren på ordet når hun oppfordrer til å bidra med særpreg til de nye nettsidene. Og når resultatet av denne gallerivirksomheten blir alt annet enn «enkelt, tydelig og helhetlig» – for det vil det ganske sikkert bli – er det bare et uttrykk for den umulige ambisjonen kommunikatørene har satt seg.

 

Emneord: Web, kommunikasjon, Universitetspolitikk Av Kristian Bjørkdahl, postdoktor og undervisningsleder ved Senter for utvikling og miljø, UiO
Publisert 26. mars 2021 04:30 - Sist endra 26. mars 2021 17:41

Takk for ein god analyse! Eg har i mange år hatt UiO som første side for å få med meg kva som skjer. Men no har eg slutta med det fordi eg ikkje kommer fram til noko informativt utan å scrolle ned i lang tid forbi altfor store bilder og bokstaver som skriker mot meg. Veldig synd. Savner kunnskapen om UiO!

Sigrid Blömeke - 26. mars 2021 08:58
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere