KRONIKK: Har vi råd til demokrati?

Realisten Rasmussen mener at effektivitet gir legitimitet - det avgjørende er om en lykkes. Hvis dette er riktig, kan vi bare avsette demokratiet, skriver Erik Oddvar Eriksen i et svar på kritikken fra Terje Rasmussen. 

FREMMEDLEGEME: Problem oppstår når ekspertene ekspanderer ut over sitt kompetanseområde. Ekspertenes politiske makt er og blir fremmedlegeme i demokratiet, skriver professor Erik Oddvar Eriksen på ARENA, UIO i dette svaret på kritikken fra Terje Rasmussen, professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, UiO. 

Foto: Ola Sæther

Terje Rasmussen svarer på min kronikk med tittel ‘Offentlighet, fornuft og solidaritet’ i Uniforum 14.01.22. Han mener jeg gir et fortegnet bilde av offentligheten. Mon det.

Men først. Jeg skjønner ikke hvor han har det fra at jeg overser ekspertenes inntog i offentligheten, når det akkurat er i det offentlige ordskiftet at jeg finner løsningen på problemet, nemlig å kunne etterprøve ekspertenes rådgivning og makt. Det er ikke debatten om ‘allmennneskelige hensyn’ det er tale om i min kronikk, men om forslagene for pandemibekjempelse, deres grunnlag og gyldighet.

Utgangspunktet er at vi ikke har moraleksperter i et moderne demokrati, som Rasmussen later til å være enig i. Men så skriver han likevel at vi har ‘medisinere (eksperter) som prøver å trekke etisk tenkning inn i sin ekspertise’, altså har vi moraleksperter, et nytt presteskap. Hva gjør vi med det?

I boka The Accountability of Expertise setter vi opp en ny modell for ansvarlighet, som konkurrerer med de etablerte modellene for kontroll med fagkyndigheten. Det er vanskelig å få kremen tilbake i tuben, altså å ta fra ekspertisen deres politiske rolle. Det er også vanskelig å holde dem ansvarlig gjennom faste, forhåndsoppsatte regler. Nye problemer, nye kriser krever nye regler.

Uten profesjonell ekspertise er både vi og demokratiet hjelpeløse. Saken er den at ekspertene har sitt domene, politikerne sitt. Problem oppstår når ekspertene ekspanderer ut over sitt kompetanseområde. Ekspertenes politiske makt er og blir fremmedlegeme i demokratiet.

Uten verdier blir ekspertene impotente, de blir ikke i stand til å gi relevante råd

Ifølge teorien sier politikerne hva som bør gjøres, de setter målene og verdiene. Ekspertene sier hva som faktisk er tilfelle og hvilke middel som er rasjonelle. I praksis er det vanskelig å skille fakta og verdier. Forskningen har da også vist at framstillingen, utvelgelsen og overføringen av kunnskap knapt er nøytral, men baserer seg på ekstra-vitenskapelige støttefaktorer. Hva mer er. Uten verdier blir ekspertene impotente, de blir ikke i stand til å gi relevante råd. Problemet er følgelig at ekspertene også sier hva som bør gjøres, de går fra «er» til «bør» og spiller således en politisk rolle.

Under pandemien ser vi ekspertene i fri verdimessig utfoldelse, de uttaler seg livlig om rimeligheten og rettferdigheten i tiltakene og trekker på forestillinger om hva det gode liv og det gode samfunn er. Da blir det et spørsmål om representasjon og kontrollerbarhet. Hvilke verdier representerer de, og hvordan kan de holdes ansvarlige?

Feil unngås ved å invitere alle, ja hele verden, til å undersøke om det vi holder for sant og riktig faktisk er det

Det faktum at ekspertorganer blir avkrevd begrunnelser, at de må forklare, belegge og rettferdiggjøre sine råd offentlig, gir mulighet for å stille ekspertorganer til ansvar.

Det er den åpne, fordomsfrie og kritiske debatt, med mange perspektiver og vinklinger, som våre demokratier muliggjør, som danner basis for all rasjonell politikk. Lekfolk så vel som eksperter er feilbarlig. Feil unngås ved å invitere alle, ja hele verden, til å undersøke om det vi holder for sant og riktig faktisk er det. Når eksperter søker offentlig bekreftelse på at deres råd er riktige, når vitenskapssamfunnet og den brede offentlighet påkalles og kan komme med innsigelser, får vi grunnlag for å vite om premissene for deres råd og anbefalinger er riktige.

Jeg skjønner ikke helt hva Rasmussen mener med at ‘Vi er staten’, det lyder litt som Ludvig den 14. Uansett hvor nesegrus vår beundring for staten og tilliten til dens ekspertise måtte være, må det vel være i alles interesse å finne ut om tilliten er berettiget. Det er det demokratiske prosedyrer og opposisjonsrettigheter er til for. Vår demokratiske rettsstat har institusjonalisert mistilliten gjennom blant annet skillet mellom statsmaktene. Blind lojalitet er ikke gangbar mynt.

Rasmussen mener at kommunikasjonsprosesser styres ovenfra. Det kan godt være. I forhold til ekspertisens ansvarlighet er imidlertid ikke spørsmålet hvem som sier noe, men hva de sier. Kompetansen til å teste ekspertisens argumenter er lokalisert både her og der.

Rasmussen påstår at jeg anvender et sterkt sannhetsbegrep. Jeg skriver at troen på sannhet er fundamentet for offentlig debatt. Det er denne troen som holder heterogene offentligheter sammen - som gjør at vi kan komme til enighet om noe til tross for meningsforskjeller. Rasmussen later til å forkaste selve troen på objektiv sannhet. (Det gjør også Trump). Et samfunn som forkaster sannhet vil ikke være demokratisk, og der vil ikke være noen vitenskap.

Realisten Rasmussen mener at effektivitet gir legitimitet - det avgjørende er om en lykkes. Hvis dette er riktig, kan vi bare avsette demokratiet. Det har det kinesiske lederskapet skjønt. Rasmussen mener videre at det er naivt å tro at de ‘beste argumentene vinner frem’.  Det kan være. Makta rår. Men når Rasmussen ikke har tro på kraften i de bedre argumenter, så blir spørsmålet hvorfor vi skulle tro på Rasmussen.

Videre, om vi skal kunne ‘undersøke hvordan institusjonene og debatten faktisk opererer’, som Rasmussen mener, så må vi jo ha kriterier for dette. Der er både illegitim og legitim maktbruk, og man trenger å vite når det ene eller det andre er tilfelle. Da må en kunne skille mellom løgn og sannhet, mellom manipulering og rasjonell argumentasjon. For å kunne slå fast, som Rasmussen gjør, at ‘hva som står frem som fornuftig har mer å gjøre med makt enn moral’, kreves vitenskapelig, sant belegg.

Mange har hevdet det samme; at demokratiet er ineffektivt og at vi må erstatte det med eksperter, diktatorer eller prester

Hvordan Rasmussen skal kunne bedrive forskning uten å skrive under på et sannhetsbegrep, er uforståelig. Men å operere med troen på sannhet som et konstituerende prinsipp – som en ‘regulativ ide’, er ikke det samme som å slutte noe om hva som er substansielt sant - om for eksempel Sveriges pandemi-strategi var ‘sannere’ enn den norske. Det er å konflatere analysenivåer.

Rasmussen mener jeg bedriver ‘en idealisme og normativisme som vår komplekse og konfliktfylte verden ikke har råd til å holde seg med.’ Nei det er så, demokrati koster, hurra for teknokratiet! Mange har hevdet det samme; at demokratiet er ineffektivt og at vi må erstatte det med eksperter, diktatorer eller prester. De vet bedre. Pandemien og klimakrisen gjør at slike krav tiltar i styrke. Jeg mener potensialene i den demokratiske rettstat, hvor ‘idealisme og normativisme’ er knesatt, ikke er uttømt. Det trengs kunnskap om den demokratiske rettstats prinsipper og bevissthet om deres gyldighet. En kunnskap som kan hjelpe til å fostre den borgerånd og solidaritet som denne styringsformen – denne livsformen - er avhengig av.

 

• Les de  andre innleggene i denne debatten: 

Eriksens offentlige fornuft

Offentlighet, fornuft og solidaritet

 

Emneord: Demokrati, Politikk, Media, Filosofi Av professor Erik Oddvar Eriksen, ARENA Senter for europastudier, Universitetet i Oslo
Publisert 17. jan. 2022 04:30 - Sist endra 24. jan. 2022 22:32
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere