KRONIKK: Eriksens offentlige fornuft

Eriksen presenterer et slags idealbilde av den rasjonelle offentligheten som ledende institusjoner ikke engang prøver å etterstrebe. Dersom Eriksen hadde rett, hadde demokratiske samfunn med en fri presse løst de fleste av sine store problemer for lengst.

Portrett av en mann med briller

IDEALISERER SEG BORT: Jeg tror Eriksen og hans filosofiske forbilder idealiserer seg bort når det gjelder generering av tillit eller legitimitet, skriver professor Terje Rasmussen på Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. (Arkivfoto)

Foto: Ola Sæther

Professor Erik Odvar Eriksen kommer med interessante synspunkter i sin kronikk som krever en kommentar.

Eriksen skriver ganske riktig at pandemien reiser dilemmaer og vanskelige moralske spørsmål. Eriksen mener at "vi må forlite oss på et kvalifisert offentlig ordskifte" der argumenter møter saklige motargumenter. Det virker som Eriksen mener vi har en slik fornuftsbasert debatt i dag, på tross av problemer med særlig de sosiale mediene.

Eriksen er likevel kritisk til det han kaller en forskyvning i begrunnelsene fra det å redde liv og der alle liv er like mye verd, til tall om hva intensivavdelingene kan håndtere. Han setter opp en motsetning mellom på den ene siden moral og solidaritet og på den andre statistikk og prognoser og teknifisering av debatten. Eriksen mener at dette kan svekke lojaliteten til tiltakene. Særlig i kriser, skriver Eriksen, blir det tydelig at politikere blir holdt ansvarlig for sine planer og beslutninger.

Men for det første er sykehusenes kapasitet et moralsk spørsmål fordi det handler om  muligheten til hjelpe syke og å avveie mellom ulike pasientgrupper. Vi har ikke moraleksperter som Eriksen riktig skriver, men vi har noe bedre: medisinere (eksperter) som prøver å trekke etisk tenkning inn i sin ekspertise, og politikere som prøver å trekke på moral i sin politiske kommunikasjon. Klar tale fra FHI om hva sykehusene tåler tror jeg gir vel så mye tillit til tiltak som Eriksens ønske om debatt om mer allmenne menneskelige hensyn. Dessuten, det ligger vel så mye i krisens natur at nettopp da må utøvende organer (regjeringen) raskt ta drastiske beslutninger, uten de folkevalgtes eller offentlighetens støtte. Det avgjørende for om de får legitimitet er om de lykkes.

Vi er staten og derfor bør vi være veldig interessert i hva vårt helsevesen tåler

Eriksen trekker frem et grunnleggende liberalt poeng: Borgerne har rettigheter mot staten. De har rett til å kritisere og opponere. De har krav på saklige begrunnelser og rett til å teste dem gjennom offentlig debatt. Han ser bort fra en annen side av staten: Den er også det mest eklatante uttrykket for den solidariteten Eriksen skriver om. Vi er staten og derfor bør vi være veldig interessert i hva vårt helsevesen tåler. Jeg er enig i at individer for ofte blir uheldig redusert til tall i helsevesenet, men tall på sengeplasser og innleggelser under en pandemi er ikke et godt eksempel.

Jeg tror Eriksen og hans filosofiske forbilder idealiserer seg bort når det gjelder generering av tillit eller legitimitet. Tillit kan ikke tvinges frem, skriver han, og får det til å lyde som om tillitt liksom stiger frem gjennom den offentlige debattens saklige utmynting av en moral-politisk sannhet. I realiteten er politisk legitimitet strategisk påvirket fra medier, politiske ledere og forvaltningen og utallige instanser som har gjort 'kommunikasjon' til sitt spesiale. Ekspertisen som Eriksen er engstelig for har for lengst inntatt offentligheten. Når borgerne sier sitt i offentlig debatt og i valg er klare rammer satt.

Sverige fulgte en annen strategi i pandemiens første fase enn Norge - var den mer eller mindre sann enn Norges? Eller finnes det en norsk sannhet og en svensk?

Eriksen skriver nesten religiøst at "Troen på sannhet er fundamentet for offentlig debatt." Realiteten er at det finnes mange rimelige syn på eksempelvis i hvilken grad samfunnet skal åpne seg for viruset. Argumenter føres i marken med vikarierende motiver. Det kan være mange sekundære hensyn og tilfeldigheter som gjør at et bestemt syn blir førende. Sverige fulgte en annen strategi i pandemiens første fase enn Norge - var den mer eller mindre sann enn Norges? Eller finnes det en norsk sannhet og en svensk?

Jeg tror Eriksen bommer når han ser bort fra at slike prosesser styres ovenfra, i en halvoffentlig gråsone av meningspåvirkere. Saken er jo at vi lever i et pluralistisk samfunn med offentlige, halv-offentlige og private samtaler, høyt og lavt, med alle grader av saklighet og oppriktighet. Offentligheten er enda mindre gjennomsiktig og kanskje enda vanskeligere å gjennomskue enn i den beryktede mellomkrigstiden. Det er riktig at solidaritet er viktig og at den "ikke kan administreres frem". Men verken solidaritet eller legitimitet passerer uberørt når oppfinnsomme journalister, politiske rådgivere og interesseorganisasjonenes frontfigurer engasjerer seg.

Eriksen ser bort fra en rekke forhold både i politikken og i offentligheten og som samfunnsforskningen har påvist gjør det umulig å snakke meningsfullt om en moralpolitisk sannhet i offentligheten. Når Eriksen likevel insisterer på det er det fordi han har bestemt seg for at dét en idealisert saklig debatt måtte komme frem til i et demokratisk samfunn, som deretter omdannes til en politisk beslutning, er sannhet.

Det er rimeligere å hevde at tallrike innfløkte offentlige kommunikasjonsprosesser konstant finner sted, og hva som står frem som fornuftig har mer å gjøre med makt enn moral

Eriksen presenterer et slags idealbilde av den rasjonelle offentligheten som ledende institusjoner ikke engang prøver å etterstrebe. Dersom Eriksen hadde rett, hadde demokratiske samfunn med en fri presse løst de fleste av sine store problemer for lengst. Offentligheten er sammensatt og feilbarlig på tusenvis av måter i likhet med resten av samfunnet. At den kan virke klargjørende, som Eriksen skriver, kan vi håpe. Men å tro at de beste argumentene vinner frem uavhengig av makten bak dem, er å be om å vandre rundt i en tilstand av vedvarende skuffelse. Jeg vil tro at når det verste av pandemien er over kommer historiene om alt som kunne ha skjedd, og kunne blitt vedtatt.

Eriksen virker overbevist om at "det politiske mandat til å handle blir følgelig til gjennom en offentlig kommunikasjonsprosess hvor tiltak og planer begrunnes og rettferdiggjøres." Dersom den er vellykket, skapes solidaritet og legitimitet. Det er rimeligere å hevde at tallrike innfløkte offentlige kommunikasjonsprosesser konstant finner sted, og hva som står frem som fornuftig har mer å gjøre med makt enn moral.

En mer edruelig måte å se dette på er at det presenteres mange perspektiver og ståsteder, og at regjeringens helhetlige vurdering kan gå forskjellige retninger. Offentligheten kan på sitt beste belyse ulike argumenter for den ene eller andre vei videre, men mediene gjør dette i tråd med egenutviklede preferanser om 'sannhet', dvs. hva som genererer oppmerksomhet. Politikken på sin side er drevet av indre politiske prosesser, særlig konflikten mellom regjering og opposisjon, som må holdes levende.

Eriksen opererer kort sagt med et aktverdig, men altfor sterkt sannhetskrav. Hans generelle perspektiv springer ut av en idealisme og normativisme som vår komplekse og konfliktfylte verden ikke har råd til å holde seg med. Det virker også som Eriksen tror vi kan nærme oss et slikt ideal. Skal vi kunne kritisere mediene, ekspertene og politikken kan vi ikke stille opp slike uoppnåelige idealer, men nøkternt undersøke hvordan institusjonene og debatten faktisk opererer.

(Om dette utgir Terje Rasmussen i år boken: Political Legitimacy - Realism in Political Theory and sociology (Routledge 2022)

• Les også kronikken til Erik Oddvar Eriksen: Offentlighet, fornuft og solidaritet 

Emneord: Media, Filosofi, Statsvitenskap, Politikk Av Terje Rasmussen, professor, Institutt for medier og kommunikasjon, UiO
Publisert 14. jan. 2022 15:54 - Sist endra 24. jan. 2022 22:31
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere