KRONIKK: Forskningskommunikasjon og retorisk kvantitet

Det er ikke nok simpelthen å kommunisere. Man må gjøre det gjentatte ganger, løpende, overalt, til stadighet… og så enda litt.

Portrett av en mann

CATCH-22: Vi kan formulere det som en catch-22: Forskningen må ut, men jo mer av sin tid forskeren bruker på å få forskningen ut, desto mindre grunn har folk til å feste noen lit til forskeren, skriver Uniforum-skribent Kristian Bjørkdahl

Foto: Ola Gamst Sæther

I et forskningsprosjekt som jeg kan ha kommet i skade for å nevne i Uniforum ved en annen anledning, har vi sammenstilt forskeres forestillinger om forskningskommunikasjon med dem man finner hos henholdsvis byråkrater og kommunikasjonsarbeidere. Det er mye som skiller disse gruppene, og det er nettopp derfor de er så interessante for forskningen: Forskjellene skaper grobunn for spenninger, uenigheter og kamper om profesjonelt territorium – altså nettopp den typen ting humanister og samfunnsvitere liker å grave i.

Som Uniforums lesere kanskje også har fått med seg, har yours truly ment at forskningskommunikasjon i noen grad må vernes fra forskningskommunikatørene. Men så er det (i alle fall) ett område hvor forskere kan ha noe å lære av nettopp kommunikatørene. I våre intervjuer opplever vi nemlig at forskere flest ikke har noe forhold til det jeg liker å kalle «retorisk kvantitet», altså hvordan man kan øke sin overbevisningskraft ved å øke kommunikasjonens volum, hyppighet, utbredelse, antall forekomster, «N».

Noen forskere sier rett ut at de mener å ha besørget den tredje pilaren i forskerens oppdrag så snart de har kommunisert, selv om kommunikasjonen altså forblir i entall. Også der hvor dette ikke sies rett ut, ligger det ofte tjukt mellom linjene. Ikke ved noe tilfelle har en forsker selv bragt spørsmålet om kvantitet på bane.

Det kan se ut til at forskningskommunikasjon for mange forskere arter seg nærmest som en «kryss-av-boksen»-øvelse. Har man gjort det, så har man gjort det – og ingen kan anklage en for å sitte i «elfenbenstårn». Dette betyr ikke at forskere, som mange hevder, anser det som en plikt å kommunisere; omtrent alle vi har snakket med uttrykker at de synes det er viktig, og et godt antall sier dessuten at de liker det. Det er snarere et spørsmål om at forskningskommunikasjon for mange forskere ikke har noe kvantitativt aspekt.

Mange av forskerinformantene våre har mye å si om det å kommunisere til lekfolk, og de legger gjerne ut om hvordan denne typen kommunikasjon skiller seg fra den faglige, hvordan den kan være utfordrende, men også på mange måter givende, og så videre. En del forteller om erfaringer de har gjort med å popularisere forskningen sin, og noen mener sågar å ha funnet en oppskrift for å lykkes med det. Om kommunikasjonens hyppighet – om gjentagelse – forblir de imidlertid stumme.

Dette mener jeg er en blåøyd og uklok holdning

Mange forskere anser det åpenbart ikke som sin jobb å sørge for kvantitet. Om en forsker har gjort en solid jobb med selve forskningen og attpåtil tatt seg bryet med å presentere funnene, vel, da er jobben gjort: Forskeren har etablert fakta, gjort noen funn, anslått sannsynlighet, fastslått sammenhenger, og så videre – og går man utover dette, går man samtidig utover forskerens ansvar. Forskerens jobb er å søke sannheten, ikke å hamre den inn i hodene på lekfolk – slik ser mange ut til å tenke.

Dette mener jeg er en blåøyd og uklok holdning: I den grad forskere bryr seg om retorisk kvantitet, står det alltid andre aktører klare til å fylle tomrommet. For å sette det på spissen: Kronikker som ikke skrives av forskere, skrives av (blant andre) uopplyste influensere, mannevonde troll eller skrullete gærninger. Kommunikasjon er en kamp om oppmerksomheten, og denne kampen kjempes – i alle fall i noen grad – med kvantitet, altså nettopp ved å «hamre ting inn i hodene på folk». Hvis forskere neglisjerer betydningen av retorisk kvantitet, bidrar de indirekte til å gjøre den offentlige samtalen mindre forskningsbasert.

Men hvis retorisk kvantitet er så viktig, hvorfor er mange forskerne så trege til å anerkjenne det?

Den første og mest åpenbare grunnen er nok at det å besørge kvantitet bokstavelig talt krever mer av forskeren, og mange opplever det som utfordrende å finne tid til forskningskommunikasjon overhodet. Døgnet har, som det heter, bare 24 timer, og mange av forskerne vi har intervjuet uttrykker at de gjerne skulle kommunisert mer, om det bare ikke tok sånn tid.

Tidsbruk er problematisk også av en annen grunn, nemlig at det kan påvirke forskerens status. Uansett hvor viktig det er å drive forskningskommunikasjon, kan en forsker ikke vie seg fullt og helt til det; da ville man for det første ikke hatt noen forskning å kommunisere, men i tillegg ville det redusert forskerens autoritet som avsender. En forsker er interessant først og fremst i egenskap av sin ekspertise, men en forsker som bruker like mye tid i mediene som på laben, mister fort sin status som ekspert. Vi kan formulere det som en catch-22: Forskningen må ut, men jo mer av sin tid forskeren bruker på å få forskningen ut, desto mindre grunn har folk til å feste noen lit til forskeren.

Det finnes imidlertid en annen, og mer dyptliggende, grunn til at mange forskere er blinde for retorisk kvantitet,  og det er at mange av dem ser ut til å være prinsipielt motvillige mot å gjenta et budskap man allerede har offentliggjort.

Gjentagelse har med andre ord ikke positive konnotasjoner i vitenskapen

I motsetning til i propaganda, PR og markedsføring, spiller kvantitet ikke noen sentral rolle i de fleste forskeres arbeid. Når forskere vurderer kvaliteten på et forskningsarbeid, ser de først og fremst på slike ting som metode og argumentasjon – reliabilitet og validitet – og i mindre grad (hvis i det hele tatt) på hvor mange ganger det gitte forskningsarbeidet har blitt utført. Riktignok har det begynt å gå opp for mange at repliserbarhet bør bli et større tema også i selve forskningen, men denne debatten er nettopp et uttrykk for at gjentagelse per i dag ikke inngår i vitenskapelig praksis. Snarere er det motsatt, at man gjerne – og helt bevisst – unngår å gjøre om igjen et forskningsarbeid. Det anses stort sett som bortkastet, eller enda verre, som uoriginalt. Det er ganske talende at forskere som i sin kommunikasjon med fagfeller kommer i skade for å gjenta seg selv fort kan anklages for «selvplagiat». Gjentagelse har med andre ord ikke positive konnotasjoner i vitenskapen.

Dette henger i sin tur sammen med en vitenskapsteoretisk idé om at gjentagelse ikke – i alle fall ikke i seg selv – kan være veien til sannhet. Gjentagelse ses enten som irrelevant for vitenskapelig kvalitet eller som vitenskapelig perverst – «som om det å gjenta en påstand ville gjøre den sann!». Om forskningen tok gjentagelse som et ideal, ville det, ifølge et slikt syn, være å viske ut skillet mellom vitenskapens søken etter sannhet og Joseph Goebbels’ propaganda-mantra: «Om man gjentar en løgn ofte nok, blir den til slutt sannhet».

I vitenskapen antar man, contra Goebbels, at sannheten ikke skapes, ved gjentagelse, men at den må oppdages, gjennom systematiske, metodiske, stringente fremgangsmåter. I prinsippet skal et vitenskapelig arbeid dermed kun måtte gjøres én eneste gang. Vitenskapen gjentar ikke, den legger murstein etter murstein i et stadig voksende byggverk av viten.

Spørsmålet om hvorvidt et slikt vitenskapssyn holder vann, kan vi i denne sammenhengen sette til side, for når forskeren kommuniserer med lekfolk, har denne uansett beveget seg utenfor vitenskapen, og må dermed anerkjenne at her gjelder andre regler. I et samfunn som preges av en såkalt 24/7 news cycle, er det fullstendig urealistisk – jeg vil mene på grensen til uansvarlig – å forvente at én eneste kronikk, én enkelt opptreden på et radio-program, eller én artikkel på forskning.no skal avføde noe som helst. I de aller fleste tilfeller vil en slik engangsinnsats drukne, nesten umiddelbart, i flyten av nyhetssaker og statusoppdateringer.

Selv om det står både praktiske og ideologiske hindringer i veien for at forskere skal lære seg å like gjentagelse, er det altså ingen vei utenom. I den grad man er bekymret for falske nyheter og alternative fakta – eller bare den generelle kvaliteten på den offentlige samtalen – retorisk kvantitet på agendaen. Vi har her som sagt noe å lære av kommunikatørene, for verdien av kvantitet, av å pøse budskapet ut i mange kanaler, over tid, er ikke ukjent for markedsførere og PR-folk; for dem er det helt grunnleggende. Men det skjer omtrent aldri at en forsker omtaler sin forskningskommunikasjon som en «kampanje».

Pandemien er et eksempel nettopp på hvor viktig retorisk kvantitet er for forskningskommunikasjon

Om forskerne ikke finner måter å gjenta budskapene sine på, så vil disse budskapene naturligvis forekomme sjeldnere; de vil sirkulere med mindre fart og intensitet enn budskap som helt mangler belegg i forskning. Ja, og om det er noen som har forstått verdien av retorisk kvantitet, er det de såkalte «trollfabrikkene», som jo lever av å pøse ut saker uten noen nevneverdig forankring i fakta. (Interessant nok har en del av dem spesialisert seg på oppslag som i formen aper forskningskommunikasjon: «Disse fem tingene må du aldri spise om du vil unngå kulemage!»). Man tenker kanskje at de fleste ser forskjell på falske nyheter og et stykke forskningsformidling, men forskning viser at det bare i liten grad er tilfelle.

Kanskje kunne man kontre med at trusselen om falske nyheter og alternative fakta er overdrevet, eller at forholdene her hjemme ikke er så ille som mange andre steder. Under pandemien har tilliten til forskning og eksperter dessuten gått opp! Men så bør vi huske på at forskere og andre eksperter i denne perioden har figurert ekstraordinært jevnlig i mediene. Pandemien er et eksempel nettopp på hvor viktig retorisk kvantitet er for forskningskommunikasjon.

Vi kan illustrere poenget med et kontrafaktisk tankeeksperiment: Hvis Espen Rostrup Nakstad ikke hadde figurert på mediene omtrent daglig, som jo faktisk er tilfelle, men bare én eneste gang – la oss si 15. mars 2020 – hvor mye ville vi da husket av hans opptreden? Nakstad har retorisk kvalitet, det er ganske sikkert: Han fremstår som en trivelig fyr; han er klar og tydelig og behagelig å høre på; han er både kunnskapsrik og kyndig, og forvalter en godt avbalansert ekspertrolle. Men om han hadde takket for seg etter ett eneste innlegg i mediene, den 15. mars 2020, ville ingen ha husket verken ham eller det han hadde å meddele. Man kan ikke utelukke at vi, i et slikt kontrafaktisk scenario, hadde hatt atskillig flere vaksineskeptikere i Norge enn det vi – takket være Nakstads stadige gjentagelser – faktisk har.

 

Emneord: Forskningsformidling, Forskning, Kommunikasjon Av Kristian Bjørkdahl, forsker ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo
Publisert 31. jan. 2022 04:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere