DEBATT: Akademisk ytringsfrihet – en problematisering

Etter mitt skjønn er ikke Kierulf-utvalget tilstrekkelig nøyaktige, og på måter som kan skade begrunnelsen for forslagene de setter fram, skriver Olav Gjelsvik.

Portrett av en mann ved et langbord

MISVISENDE: Det følger ikke at ytringsfrihet er en komponent i akademisk frihet. Utvalget sier noen ganger det, og det er etter mitt skjønn misvisende, skriver filosofiprofessor Olav Gjelsvik ved Universitetet i Oslo.

Foto: Ola Sæther

Grunntrekkene i akademisk frihet og ytringsfrihet kan ikke forutsettes kjent verken av professorer, studenter eller universitetsledere, konstaterer Anine Kierulf i Uniforum. Dette gir grunn til å gå ganske presist og nøkternt fram når en presenterer disse trekkene.

Etter mitt skjønn er ikke utvalget tilstrekkelig nøyaktige, og på måter som kan skade begrunnelsen for forslagene de setter fram. Det er mye godt i rådene de gir, og mye godt i arbeidet deres, ikke minst har det skapt entusiasme for å ta tak i dette, men jeg vil hevde at noen viktige grunntrekk ved disse frihetene faktisk burde forstås noe annerledes enn utvalget gjør, og at dette har klar betydning for vurderingen av forslag de setter fram.

Det er heller slik at akademisk frihet forutsetter ytringsfrihet

Akademisk frihet og ytringsfrihet er begge fundamentale for demokratiet vårt, men på ulike måter, i det de tjener ulike grunnverdier. Ytringsfrihet tilkommer alle borgere, ikke bare akademikere, og er en egalitær rett som stiller alle likt. Ytringsfrihet er knyttet til fri meningsdannelse, noe som er avgjørende for legitimiteten til et demokrati, og må sees i relasjon til denne verdien. Legitimiteten springer ut av at maktbruken i det demokratiske samfunnet på rett måte skal være et resultat av borgernes autonome syn på hvordan samfunnet bør styres, og disse samme borgernes allmenne ytringsfrihet og bruk av denne kreves for at dette skal komme på plass: Da framvises den legitimiteten et demokratisk styre skal ha.

Det følger ikke at ytringsfrihet er en komponent i akademisk frihet. Utvalget sier noen ganger det, og det er etter mitt skjønn misvisende. Det er heller slik at akademisk frihet forutsetter ytringsfrihet, dvs .relasjonen mellom de to frihetene er annerledes enn del-hele eller komponent-i relasjonen. Utvalget holder videre fast ved at ytringsfrihet blant annet begrunnes i at den gir sann erkjennelse, slik det ble angitt av F. Sejersted og kommisjonen av 1999. Dette er ikke en del av den mest framtredende begrunnelsen for ytringsfriheten i internasjonal forskning, kanskje først og fremst fordi det ikke synes riktig at full ytringsfrihet som sådan fremmer sann erkjennelse. (Den sterkeste beskyttelsen av ytringsfriheten finnes i USA, mens sann erkjennelse er så som så hos mange borgere: konspirasjoner florerer.) Det vanlige eller standardbegrunnelsen for ytringsfrihet, for eksempel hos en ledende forsker i feltet som Robert Post ved Yale, er, som framholdt over, at den frie meningsdannelsen er avgjørende for den demokratiske styringsformens legitimitet.

Den er slik elitistisk på en måte ytringsfrihet ikke er

Akademisk frihet er frihet til seriøs kunnskapssøken innen kvalitetssikrende institusjoner som universiteter. Den er slik elitistisk på en måte ytringsfrihet ikke er – den individuelle utøvelsen er en frihet for noen kvalifiserte, en elite, og den skal være disiplinert. Dette fordrer en egen organisasjonsform som virkelig tjener dette grunnformålet, en form som skal kunne kvalitetssikre, og der den enkelte forsker innen gitte rammer har frihet i mange dimensjoner - rundt hvilke spørsmål man stiller, hvilken metode man velger etc. Den kunnskapen man når, skal komme samfunnet til gode gjennom å øke det demokratiske samfunnets kompetanse langs alle relevante dimensjoner. At styringen av samfunnet utøves med god kompetanse, er i seg selv avgjørende for tilliten til systemet. Den avgjørende tilliten avhenger dermed av begge disse svært viktige frihetene – den genereres både av maktutøvelsens kompetanse og av legitimitet, og helst i disses samvirke.

Siden de to frihetene er relatert til ulike verdier, legitimitet og kompetanse, som begge er særdeles viktige for demokratiet, er det avgjørende at begge disse verdiene ivaretas på en god måte. Dette må være et overordnet mål for all lovgivning rundt ytringsfrihet og akademisk frihet. Dette kan man miste av syne dersom man tror at ytringsfriheten i seg selv genererer sann erkjennelse.

Det overordnede dobbelte mål vil ikke uten videre nås dersom akademikere fortrenger andre grupper fra offentlig debatt, og det vil heller ikke skje dersom akademikeres økte deltakelse i offentlig debatt fortrenger den grunnleggende akademiske forskningsaktiviteten og formidlingen av denne i forskningsbasert undervisning, akademiske spesial-offentligheter etc.

Presset mot ytringsfriheten er blant annet at vi i en del debatter har fått et ytringsklima som reduserer ytringsrommet og den reelle ytringsfriheten

Det inntrykket som lett skapes av NOU-en om ‘akademisk ytringsfrihet’, er at man er noe blind for disse farene i forhold til et større bilde. Det er i dag et press mot begge disse klassiske frihetene som er så viktige. Presset mot ytringsfriheten er blant annet at vi i en del debatter har fått et ytringsklima som reduserer ytringsrommet og den reelle ytringsfriheten. Dette er forhold som reduserer denne viktige friheten for alle borgere, ikke bare for akademikere. Det som er viktig for samfunnet, er å forstå årsakene til dette og deretter gjøre noe med det. En svært viktig årsak til dette er til sjuende og sist profittmaksimering hos eiere av medier, særlig sosiale medier, men også tradisjonelle medier. Disse mediene er blitt profitt-maskiner for økonomiske interesser: man tjener store penger på aktiviteter som i sin konsekvens reduserer ytringsrommet og slik truer demokratiet.

Universitetene som skal utøve denne friheten er bundet på hender og føtter av hele finansieringsordningen i sektoren

Presset mot den akademiske friheten er også helt klart til stede i Norge. Dette tar mange former. Solberg-regjeringen prøvde kanskje å begrense den direkte, for eksempel i sin misnøye med Havforskningsinstituttet over en del forskningsresultater som viste store miljøutfordringer knyttet til oppdrettsnæringen. En viktig form for reduksjon i den akademiske frihet er at den akademiske sektorens penge- og ressursbruk er altfor lite fri, at det er altfor lite penger som går til forskning som fullt og helt er forsknings-initiert, dvs. såkalte frie midler, og med det undervisning generert av dette. Universitetene som skal utøve denne friheten er bundet på hender og føtter av hele finansieringsordningen i sektoren, og de reelle mulighetene til å bruke sine midler fritt ut fra rene akademiske hensyn er klart redusert i Norge sammenlignet med en del universiteter som er finansiert på ganske annet vis. Studiepoeng-produksjon, i.e. beståtte eksamener, og ikke oppnåelse av gode læringsmål, dominerer i denne finansieringen. Det indikator-pregede styringssystemet sørger for at i sektoren er kvantitative mål stort sett overordnet de kvalitative som fritt akademisk virke etterstreber.

I den grad NOU-en har konkrete forslag, går noen viktige ut på å forbedre de akademiske borgernes ferdigheter i medievirkeligheten, og også innføre i lovs form ordninger som skal føre til at institusjonene skal bruke en del av sine ressurser til formidling. En hovedvirkning vil da kunne være at akademisk personale blir trent til å handtere den nye medievirkeligheten bedre enn andre borgere, og dermed vil innta en enda mer dominerende posisjon i offentligheten enn de gjør i dag. Et overordnet spørsmål er om demokratiets legitimitet blir styrket ved at akademikere blir mer dominerende enn de er i dag. Dette diskuteres ikke i særlig grad. Man diskuteres heller ikke om en farbar veg ville eller burde være tiltak for å sikre bedre reell ytringsfrihet for alle borgere, ikke bare for akademikere. Da trengs en langt mer omfattende politisk reform.

Statsrådens skepsis til slike forslag er sunn

Når det gjelder den akademiske friheten, så foreslår man i realiteten å redusere denne for å  styrke det man kaller den akademiske ytringsfriheten, som man gjerne kaller en komponent i den, også ved at det skal være formidlingsindikatorer og dermed byråkrati i institusjonsfinansieringen rundt de ansattes bruk av sin ytringsfrihet. Det er temmelig uklart hvorfor denne siden av saken ikke skal overlates til de akademiske institusjonene selv, slik at disse gjennom utøvelsen av sin akademiske frihet kan finne de løsninger som passer for seg og det enkelte fagområde. Statsrådens skepsis til slike forslag er sunn.

Mer overordnet så er dette etter mitt skjønn viktig: de problemene man ser for akademisk ytringsfrihet har en slik karakter at den mest opplagte tilnærming burde være å arbeide for en bedre reell ytringsfrihet for alle, og i tillegg øke den reelle akademiske friheten i Norge. Hvis begge disse reelle frihetene økes og bedres rent generelt, bør på sikt det demokratiske styrets legitimitet og også dets kompetanse økes. Farene ved det som foreslås av utvalget er, slik jeg ser det, at det på sikt kan gi dårligere generell demokratisk legitimitet dersom det særlig er akademikerne som får en bedring av sin reelle ytringsfrihet, og det kan svekke den grunnverdien akademisk frihet skal tjene dersom samfunnet innskrenker den ytterligere. Disse farene fortjener en grundig og videre diskusjon enn det vi finner i NOU-en.

 

Emneord: Akademisk frihet, Menneskerettigheter, Forskningspolitikk Av Olav Gjelsvik, professor i filosofi, UiO
Publisert 5. apr. 2022 11:01 - Sist endra 11. apr. 2022 09:42
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere