DEBATT: Akademisk ytringsfrihet - et forsøk på klargjøring

Når vi i utvalget har vektlagt begrunnelsen i sannhetssøken, er det fordi denne begrunnelsen er sentral i den norske og europeiske retten som beskytter ytringsfrihet og akademisk ytringsfrihet i Norge.

Portrett av en kvinne med briller

VIL SPILLE INN: Jeg håper professor Gjelsvik vil spille inn de bekymringer han har for virkningene av utvalgets forslag i høringsrunden, og benytter sjansen til å oppfordre også andre som vil bidra til å bedre den akademiske ytringsfriheten om å gjøre det, skriver Anine Kierulf i et svar til filosofiprofessor Olav Gjelsvik. 

Foto: Yngve Vogt/Apollon

Filosofiprofessor Olav Gjelsvik mener vår utredning ikke er tilstrekkelig nøyaktig. Det kan han nok ha rett i, også utenfor de punktene han er kritisk til. Slik jeg leser ham, er hans kritikk dels rettet mot vårt presisjonsnivå, og dels mot mulige uønskede virkninger av utvalgets forslag. Jeg skal her svare på noe av det første, for å klargjøre hva utvalget har ment.

... vi er tvert om enig med professor Gjelsvik i at både akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet forutsetter ytringsfrihet

Gjelsvik er for det første kritisk til den logiske sammenhengen i vår bruk av begreper: «Det følger ikke at ytringsfrihet er en komponent i akademisk frihet. Utvalget sier noen ganger det, og det er etter mitt skjønn misvisende. Det er heller slik at akademisk frihet forutsetter ytringsfrihet, dvs .relasjonen mellom de to frihetene er annerledes enn del-hele eller komponent-i relasjonen.»

Jeg har med god vilje lett gjennom NOU-en, men ser ikke at vi noe sted sier at «ytringsfrihet er en komponent i akademisk frihet». Vi mener ikke dette heller, vi er tvert om enig med professor Gjelsvik i at både akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet forutsetter ytringsfrihet.

Siden det er litt uklart for meg hva Gjelsvik egentlig kritiserer, kan jeg heller forklare hvordan vi i utvalget har tenkt om sammenhengen:

Mandatet bad oss om å «utrede problemstillinger knyttet til akademisk ytringsfrihet». Dermed måtte vi klargjøre hva «akademisk ytringsfrihet» er for noe. Vi hadde ikke som mål å gi noen uttømmende juridisk eller filosofisk definisjon, noe vi prøvde å tydeliggjøre på denne måten:

«Utvalget er bedt om å «utrede problemstillinger knyttet til akademisk ytringsfrihet». Men hva er egentlig akademisk ytringsfrihet, og hvordan forholder den seg til henholdsvis akademisk frihet og ytringsfrihet? Vi klargjør her hvordan utvalget ser på disse tre fenomenene, og forholdet mellom dem. (….) Fremfor å definere akademisk ytringsfrihet, har vi i utvalget forholdt oss til den akademiske ytringsfriheten som en funksjonell delstørrelse både av den generelle ytringsfriheten, og av den individuelle akademiske frihet. Vi redegjør kort for hva ytringsfrihet er og hva akademisk frihet er, før vi forklarer hvordan vi forstår akademisk ytringsfrihet for dette utvalgsarbeidets formål.»

Resten av vår vurdering av forholdet mellom disse frihetene finnes i NOU-ens pkt. 3.1.2 «Hva er akademisk ytringsfrihet i forhold til akademisk frihet og ytringsfrihet

Det andre Gjelsvik er kritisk til, er vår vektlegging av sannhetssøkenbegrunnelsen for ytringsfrihet. Begrunnelsen er hentet fra Grunnloven § 100, som angir ytringsfrihetens begrunnelser som «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse».

Gjelsvik formulerer sin kritikk slik:

«Utvalget holder videre fast ved at ytringsfrihet blant annet begrunnes i at den gir sann erkjennelse, slik det ble angitt av F. Sejersted og kommisjonen av 1999. Dette er ikke en del av den mest framtredende begrunnelsen for ytringsfriheten i internasjonal forskning, kanskje først og fremst fordi det ikke synes riktig at full ytringsfrihet som sådan fremmer sann erkjennelse.»

Også her lurer jeg på om det kan være professor Gjelsvik som ikke er tilstrekkelig nøyaktig. Vårt utvalg skriver ikke at ytringsfriheten «begrunnes i at den gir sann erkjennelse», og det gjør heller ikke Ytringsfrihetskommisjonen av 1999. Både den kommisjonen og vårt utvalg skriver isteden om «sannhetssøken». Det er selve prosessen som er det avgjørende. Ytringsfrihet gir ikke sann erkjennelse, det er lett å se på all feilinformasjon som flyter fritt omkring. Men ytrings- og informasjonsfriheten er en forutsetning for den vedvarende dialektiske søkeprosessen som kan bringe oss nærmere sannheten.

Ytringsfrihetskommisjonen formulerer det slik: «Som feilbarlige trenger vi felles fornuftsbruk. Vi legger merke til at "sannhet" her ikke innebærer noen forestilling om perfekt innsikt uavhengig av personlige begrensninger, irrasjonalitet eller maktforhold. Det det innebærer er en forestilling om at vi ved å høre på motargumenter kan minske innflytelsen av slike begrensninger, av irrasjonalitet og maktspill, og derved nå bedre innsikt. Det betyr at ytringsfrihet er nødvendig for at motargumentene skal kunne komme til orde, og uten at vi kjenner motargumentene, kan vi ikke vite om vi har rett.»

Vi formulerer det slik: «Av de tre begrunnelsene for den rettslige ytringsfriheten, er det særlig én som er hovedbegrunnelsen for den akademiske ytringsfriheten: sannhetssøken. Begge de to andre begrunnelsene for den generelle ytringsfriheten kan være viktige også for akademisk ytringsfrihet. Som den enkelte borger, er også den enkelte forsker i en kontinuerlig prosess av individuell dannelse og utvikling. Den enkelte forsker har derfor den samme grunnlovsbeskyttelse for sin egeninteresse i å ytre seg og la seg informere, om akademiske og alle andre spørsmål. Kvalitetssikret og forskningsbasert kunnskap er avgjørende for fungerende demokratier. Også demokratibegrunnelsen er derfor sentral for den akademiske ytringsfriheten.»

Om demokratihensynet er «den mest framtredende begrunnelsen for ytringsfriheten i internasjonal forskning» vet jeg ikke

Det tredje Gjelsvik er kritisk til, er at vi er for lite opptatt av det siste jeg siterte over, altså demokratibegrunnelsen for ytringsfrihet. Jeg leser ham som om han selv er mest opptatt av den delen av demokratibegrunnelsen som går ut på at den demokratiske styreform forutsetter ytringsfrihet for å kunne anses demokratisk legitim.

Han skriver: «Det vanlige eller standardbegrunnelsen for ytringsfrihet, for eksempel hos en ledende forsker i feltet som Robert Post ved Yale, er, som framholdt over, at den frie meningsdannelsen er avgjørende for den demokratiske styringsformens legitimitet.»

Om demokratihensynet er «den mest framtredende begrunnelsen for ytringsfriheten i internasjonal forskning» vet jeg ikke. Men det er helt riktig at det er sentralt i den amerikanske, juridiske ytringsfrihetsdoktrinen. Det er i denne nasjonale konteksten Post fremholder begrunnelsen i demokratisk legitimitet som grunnleggende, noe han i «Participatory Democracy and Free Speech» (97 Va. L. Rev. 477) forklarer på denne måten: «I begin with the premise that interpreting the First Amendment involves explicating our national dedication for freedom of expression. The task is not to determine what is «in the abstract» the best possible theory of freedom of speech but instead to offer the best possible account of our actual historical principles.”

Post har også vært opptatt av hvordan sannhetssøken bidrar til dette demokratiske idealet. I boken Democracy, Expertise, Academic Freedom (2012) fremholder han at «marketplace of ideas»-begrunnelsen for ytringsfrihet  er utilstrekkelig for å skape og opprettholde den kvalitetssikrede ekspertkunnskap  demokratiet er avhengig av.

Også jusprofessor Lee C. Bollinger er opptatt av forholdet mellom ulike begrunnelser. I "The Free Speech Century: A Retrospective Guide" (Tanner Lectures 2018) påpeker han hvordan et demokratisk legitimitetsideal er utilstrekkelig i møte med en global virkelighet, og derfor bør suppleres med en begrunnelse i «the advancement of knowledge».

Flere diskusjoner av ulike begrunnelsestilnærminger til amerikansk ytringsfrihetsdoktrine kan leses her.

Når vi i utvalget har vektlagt begrunnelsen i sannhetssøken, er det fordi denne begrunnelsen er sentral i den norske og europeiske retten som beskytter ytringsfrihet og akademisk ytringsfrihet i Norge.

Jeg håper professor Gjelsvik vil spille inn de bekymringer han har for virkningene av utvalgets forslag i høringsrunden, og benytter sjansen til å oppfordre også andre som vil bidra til å bedre den akademiske ytringsfriheten om å gjøre det. Høringsfristen er 25. juni.

Emneord: Akademisk frihet, Menneskerettigheter, Forskningspolitikk Av Anine Kierulf, institutt for offentlig rett, UiO
Publisert 6. apr. 2022 15:59 - Sist endra 11. mai 2022 15:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere