DEBATT: Fast track professor-stilling ved UiO: – Denne praksisen er svært uheldig

Praksisen med å tilby midlertidige mellomledere fast vitenskapelig ansettelse er ubegripelig for mange av oss og undergraver tilliten til systemet, skriver professor Håvard Kauserud i dette innlegget.

FÅR SJANSEN: Er det noe vi trenger for å bedre forskningskvaliteten ved UiO er det at yngre, talentfulle og motiverte talenter får sjansen i vitenskapelige stillinger, ikke «forskerledere» som egentlig vil lede, skriver Håvard Kauserud, professor ved Institutt for biovitenskap.

Foto: UiO

Bak enhver ansettelse av en fast vitenskapelig ved UiO ligger enormt mye arbeid. Kandidaten selv har kanskje slitt for dette i et tiår eller to. Det ligger også ofte årelangt «strategiarbeid» bak enhver utlysning, om hvilke fagfelt det skal satses på og hva som skal nedprioriteres. Hver eneste vitenskapelige stilling er av stor betydning, og et fagfelt kan dø ut eller overleve, lokalt eller nasjonalt, på bakgrunn av en enkelt ansettelse.

Men utrolig nok, det finnes en snarvei, en «fast track», til fast vitenskapelig ansettelse ved UiO, hvor man enkelt hopper over hele prosessen - inkludert alle strategiplanene. Trikset er å søke på jobb som instituttleder eller annen lederstilling, en i utgangspunktet midlertidig stilling, men så forhandle seg frem til fast vitenskapelig stilling i tilsettingsprosessen. En slik løsning er det flere eksempler på ved UiO, bare på mitt institutt (IBV) kjenner jeg til to fra de siste årene. Når man går til det skritt å søke på stilling som instituttleder er man ofte ikke en «ung og lovende» forsker lenger - man ser seg om etter andre arenaer og utfordringer. Etter en relativt kort periode som leder, gjerne fire år, kan man altså falle tilbake på en vitenskapelig stilling, trolig med den samme høye gasjen. At UiO aksepterer og tilbyr denne praksisen er svært uheldig og kan få flere uante konsekvenser. 

Instituttledere blir ikke primært ansatt på grunn av deres fagprofil, noe som ellers er alfa og omega ved en fast vitenskapelig ansettelse. For andre vitenskapelige stillinger sin del skal ansettelsen passe inn faglig, og er – som allerede nevnt, vanligvis et resultat av en lang prosess. Men når man tilbyr en instituttleder fast vitenskapelig stilling setter man altså dette fullstendig til side. UiO har ikke ubegrenset med lønnsmidler. Denne strategien må altså gå på bekostning av noe, for eksempel ansettelse av yngre, talentfulle forskere (som helst vil forske og ikke lede). Er det noe vi trenger for å bedre forskningskvaliteten ved UiO er det at yngre, talentfulle og motiverte talenter får sjansen i vitenskapelige stillinger, ikke «forskerledere» som egentlig vil lede (og som gjerne hopper av gårde til en annen lederjobb straks muligheten byr seg). Det hele vil føre til en akkumulering av eks-instituttledere som nå skal operere som kollegaen din.

Praksisen med å tilby midlertidige mellomledere fast vitenskapelig ansettelse er ubegripelig for mange av oss og undergraver tilliten til systemet. Hvis det er problematisk å rekruttere gode ledere, som er i stand til å leve med risikoen det er å være midlertidig ansatt, er det langt å foretrekke å gå tilbake til den gamle ordningen med valgt leder.

 

 

Av Håvard Kauserud, professor på Institutt for biovitenskap, UiO
Publisert 3. feb. 2021 12:00 - Sist endra 4. feb. 2021 11:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere