DEBATT: Strategi 2030 del 1: En brutal nedtur

Jeg mener at UiO skal kunne tørre å satse på noe mer ambisiøst enn det som står i utkastet som ble sendt på høring. Det som er viktig med en strategi er visjonen, evnen til å skape ønsker og å forme en forestilling om en annen fremtid, skriver professor Mariel Cristina Støen.

Portrett av Mariel Cristina Støen

OVER: – Det er ikke nok at man snakker om klima og bærekraft på alle festtaler. Den tiden er over, skriver Mariel Cristina Støen, professor ved Senter for utvikling og miljø, UiO. 

Jeg ønsker UiOs Strategi 2030 velkommen og priser det enorme arbeidet som ligger bak. Prorektor Gro Bjørnerud Mo sier til Uniforum at den nye strategien legger sterkere vekt på universitets samfunnsengasjement enn det som var i Strategi 2020. Hun forteller at dette skjer som en konsekvens av «det intense behovet for å svare på klimakrisen».

Prosessen har vært interessant og spennende og ikke minst viser den at det nytter å engasjere seg. Jeg tør å si at det er de ansatte og studentenes engasjement som bidro til å stake ut kursen med strategiarbeid, men utkastet som ble sendt på høring er ikke bra nok. Om UiO virkelig skal være en fremragende og fremtidsrettet institusjon, trenger vi en mer ambisiøs strategi.

Den akselererte globale oppvarmingen har fått en hel generasjon på streik og «fredager for fremtiden» er blitt et viktig slagord. Mens vår egen statsminister, og mange verdensledere med henne, virker ikke å være i stand til å ta innover seg omfanget av klimakrisen, leder Greta Thunberg en kompromissløs global kampanje for noe som burde gjøre alle på universitetet glade: lytt til vitenskapsfolk!

Mens global oppvarming truer vårt samfunn, øker også ulikhet i verden. Tusenvis av aktivister i det globale sør, noen ganger med livet som innsats, har i årevis pekt på at «alt henger sammen med alt». De som har altfor lite sliter med å produsere nok mat på grunn av tørke eller flom. De som har altfor mye, bidrar mindre til fellesskapet, de betaler mindre skatt, de skjuler formuene sine i skatteparadiser. Klimakrisen og ikke «klimautfordringer» som det heter i strategien er vårt tids største problem. Det avgjørende spørsmålet for universitetets relevans og betydning i samfunnet er hvordan det skal forholde seg til klimakrisen og økende ulikhet i verden.

Flere og flere innser at målet om uendelig økonomisk vekst ikke er bærekraftig. Det er bare at vi ennå ikke vet hva som er alternativet. Torsdag 3. oktober organiserte SUM en panelsamtale om «nedvekst» (degrowth på engelsk). Midt i høstferien var interessen for temaet så overveldende at vi måte stenge påmeldingskjemaet etter at 120 personer hadde meldt seg på og vi flyttet arrangementet til et større rom enn opprinnelig planlagt. Folk fra flere steder utenfor Oslo tok turen til Campus Nydalen for å høre, diskutere og lære om nye ideer. En polsk professor reiste til Oslo kun for å være med på SUMs arrangement. Det som var mest interessant i diskusjonen, var spenningen mellom idealer og pragmatisme. Noen ønsket å høre «konkrete forslag» for hvordan vi skal stanse global oppvarming, mens de fleste var enige om at vi trenger nye fortellinger som styrker vår evne til å forestille oss at en annen fremtid er mulig.

Det er mye å ta tak i utkastet, og det skal vi gjøre i høringsuttalelsen, men det som virkelig er en brutal nedtur å lese i strategidokumentet er at ambisjonen til Norges ledende universitet er at «UiOs bygg og eiendommer skal utvikles som attraktive møteplasser og drives bærekraftig». Dette er oppgulp fra Strategi 2020 der målet var at UiO skulle være et bærekraftig universitet med bærekraftig drift (se side 5, 12 og 13 i Strategi2020). Det er ikke en gang nok at i UiOs årsplan 2020-2021 sies at universitetet skal jobbe mot 1,5 gradsmålet i Parisavtalen. Det er ikke nok at man snakker om klima og bærekraft på alle festtaler.

Den tiden er over.

Jeg mener at UiO skal kunne tørre å satse på noe mer ambisiøst enn det som står i utkastet som ble sendt på høring. Det som er viktig med en strategi er visjonen, evnen til å skape ønsker og å forme en forestilling om en annen fremtid, en klimarettferdig fremtid, ikke bare blant studentene og ansatte men hos samfunnet for øvrig. Vi kan ikke skuffe en hel generasjon som streiker for at vi skal bli hørt.

Emneord: Strategi 2030, Klima. Miljøpolitikk Av Mariel Cristina Støen, professor ved Senter for utvikling og miljø, UiO
Publisert 6. okt. 2019 14:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere