DEBATT: Språk og makt og hvem snakker man for

Det medisinske fakultetet i Oslo sier med sine forskrifter at kommunikasjon med andre forskere er viktigere enn kommunikasjon til brukerne. Og de gjør norsk språk til noe mindreverdig, skriver medisinprofessor Johanne Sundby.

Nærportrett av medisinprofesssor Johanne Sundby ved Universietet i Oslo

NORSK DAGLIGTALE: – Det er behov for å oversette medisinsk kunnskap til norsk dagligtale. Det er behov for bedre kommunikasjon mellom ekspertisen og forskerne, og brukerne/pasientene, skriver medisnprofessor Johanne Sundby ved UiO  i dette innlegget.

Foto: Ola Sæther

I mitt fag er det mange språk som setter premisser. Da jeg studerte medisin måtte vi lære oss det basale på latin, et språk som nå bare eksisterer på papir og i medisinske diagnoser og litt til. En diagnose virker litt «finere» når den er skrevet på latin, selv om noen av diagnosene (angina pectoris, schizofreni, colo-rectal cancer) bare betyr «vondt i» eller «skade på» eller kreft, og godt kunne vært skrevet på norsk. Det finnes et ordforråd for de fleste kroppsdeler på norsk, og veldig mange sykdommer har kjente norske navn: lungebetennelse, høysnue, røde hunder, vannkopper, hjertesvikt, hjernesvulst, brukket arm, giktfeber.

Men for å gjøre det litt mer vrient, har mange kroppsdeler og sykdommer også fått greske navn. Rhinitt, sinusitt, bakteriell vaginitt, appendicitt, det er betennelser og infeksjoner, det. Så leger må skjønne disse språkene litt. Pasientene – derimot – har egentlig ingen glede av disse internasjonale betegnelsene. For de fleste alminnelige mennesker er det helt fint at sykdommer, medisiner og kroppsdeler har greie norske navn. Det holder ikke at legen på visitt sier «du har et såkalt myom i din såkalte uterus» (faktisk opplevd kommunisert til pasient i norsk sykehus); det går an å si at «du har muskelknuter i livmoren».

På det medisinske fakultet utdanner man leger som skal jobbe i Norge. Det er viktig at de kan kommunisere med pasientene. Kravet er slik for de som ikke har et skandinavisk morsmål: «Alle helsepersonellgrupper må bestå en godkjent norsk språkprøve på B2-nivå på Europarådets nivåskala for språk (CEFR) for å oppnå autorisasjon i Norge. Godkjente språkprøver som kan måle språkferdigheter på B2-nivå er «Test i norsk – høyere nivå», også kalt Bergenstesten (både muntlig og skriftlig), og norskprøven til Kompetanse Norge (tidligere VOX)».

 Det er slik at engelsk er blitt det store internasjonale kommunikasjonsspråket i medisinsk vitenskap. Kineserne publiserer på engelsk, polakkene gjør det, til og med franskmennene gjør det.

Men så er det medisinsk kunnskap og forskning da. Det er slik at engelsk er blitt det store internasjonale kommunikasjonsspråket i medisinsk vitenskap. Kineserne publiserer på engelsk, polakkene gjør det, til og med franskmennene gjør det. Tidsskriftene opererer med engelske publiseringsnettsider, og man får mange poeng for å publisere i internasjonale tidsskrifter (de bør også være «peer reviewed», som betyr at eksperter i samme fagområde bedømmer kvaliteten på det du skriver om). Dette fører til at unge leger og andre i medisin som vil bli vitenskaps-merittert, må skrive engelskspråklige artikler i fleng. Det er noen som skriver norske artikler, og heldigvis har vi et norsk medisinsk hovedtidsskrift som hovedsakelig publiserer norskspråklige artikler.

Det medisinske fakultetet har nylig innskjerpet kravene til opptak på doktorgradsstudier, gjennomføring av doktorgrad og publisering av doktoravhandling. Avhandlinger må i sin helhet publiseres på engelsk eller i unntakstilfelle på norsk. Det er altså tillatt å skrive hele avhandlingen på norsk, men skriver man en engelsk artikkel, må resten også være på engelsk. Det er kanskje greit, vitenskap skal leses av mange, og skriftlige arbeider eksisterer jo ut over dagen i dag. Det som ikke henger på greip, er at fakultetet også forlanger at selve eksamen, doktorgradsprøven, skal være på engelsk. Det er her jeg stusser. For doktordisputasen er en eksamen. Den holdes i Norge, og ofte er alle tilhørerne og opponentene enten norske eller skandinaviske.

Å skrive godt engelsk er ikke naturgitt selv for en flink lege, og mange får hjelp med manuskriptene sine

Er det en av opponentene som ikke kan forstå norsk, skjønner jeg at man må snakke på et språk alle forstår. Men hvis alle snakker norsk? Men – i det siste har vi hatt doktordisputaser for eksempel om språkbruken i norske lege-erklæringer. Og vi har disputaser som omfatter norsk sykelighet, norsk behandling, og som norske pasienter kanskje ønsker å forstå. Å skrive godt engelsk er ikke naturgitt selv for en flink lege, og mange får hjelp med manuskriptene sine. Å være flytende, klar, konsis og morsom på engelsk er ikke så lett. Det er alltid enklest å uttrykke seg godt på sitt eget talemål. Det er behov for å oversette medisinsk kunnskap til norsk dagligtale. Det er behov for bedre kommunikasjon mellom ekspertisen og forskerne, og brukerne/pasientene.

Det medisinske fakultetet i Oslo sier med sine forskrifter at kommunikasjon med andre forskere er viktigere enn kommunikasjon til brukerne. Og de gjør norsk språk til noe mindreverdig. Jeg har sett hvordan de norske begrepene forringes av at man tar ord med seg fra engelsk og putter dem inn i det norske språket. Å iverksette blir «implementere», å forandre blir «transformere», og så videre.

Jeg tenker at å snakke et godt norsk er en gave når en bor i Norge. Det har høy prioritet. Derfor er jeg uenig i at vitenskapen i doktorgradsprøven helst må formidles på engelsk. Doktorgradsprøven er ikke en språktest. Den er en test på om du kan formidle, forsvare og forstå forskningen du har utført, overfor publikum, og granskingen fra noen seniorkollegear. Ofte er tilhørerne slekt, venner og familie, altså ikke bare fageksperter og forskere. Det er viktig å være god på å nå fram til alminnelige folk. Jeg synes derfor innskjerpingen av den engelske språkdominansen er utidig og litt snobbete. Det medisinske fakultetet kunne godt gitt oss frie valgmuligheter. Det vil ikke svekke den faglige kvaliteten.

 

 

 

Emneord: Språk, Språkpolitikk, Medisin Av Johanne Sundby, professor, dr. med, UIO
Publisert 25. juni 2019 16:49 - Sist endra 25. juni 2019 16:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere