Norsk fagspråk skal reddes. Men hvordan?

I fjor ble kun ti prosent av de 25 tusen publikasjonene fra norske forskere, skrevet på norsk. Det nye er at også humanister og samfunnsvitere er i ferd med å droppe morsmålet, påpekte minister for forskning og høyere utdanning Iselin Nybø på tirsdagens konferanse om norsk fagspråk.

Det overordnede målet for norsk språkpolitikk er å sikre norsk som et fullverdig og samfunnsbærende språk. Samtidig er engelsk fagspråk i mange tilfeller en forutsetning for å lykkes i akademia, ble det konstatert i programteksten.

Nå ønsker både Nybø og kulturminister Trine Skei Grande å ta større grep om situasjonen.

– Dette er sovende strategier

– Vi kan ikke vente for lenge mens vi ser at pilene peker i feil retning, da blir det for sent å snu. Derfor har jeg bestemt meg for å bruke tildelingsbrevene for 2019 til å be institusjonene følge norsk fagspråk særlig tett, kunne Nybø fortelle de frammøtte i Helga Engs hus på Blindern.

Terje Lohndal, NTNU-professor og medlem i Språkrådets ekspertutvalg om framtidas språkpolitikk, pekte tilbake på politikerne som en medvirkende årsak til at situasjonen er slik den er i dag.

– Siden Stortingsmeldingen Mål og mening fra 2008, er det blitt mer engelsk i høyere utdanning og forskning. Vi snakker ikke om en revolusjon, men om at tendensen Mål og mening beskrev, har økt. Den har blitt styrket av politiske vedtak som i stor grad handler om internasjonaliseringen av høyere utdanning. De internasjonaliseringstiltakene som er gjort, har gitt økt fart til engelskens inntog, slo professoren fast.

Heller ikke institusjonene selv slapp unna Lohndal. Kunnskapsdepartementet har bedt institusjonene utvikle sine egne språkstrategier, bygget på en språkpolitisk plattform vedtatt av Universitets- og høgskolerådet. 14 av 20 institusjoner har en slik strategi, ifølge Språkrådets kartlegging fra tidligere i år. Ifølge Lohndal gjør ikke strategiene nødvendigvis mye nytte for seg:

– Det noe med samsvar mellom intensjon og realiteter. Problemet er at det er veldig få tegn som viser at institusjonene gjør noe som helst for å røkte fagspråket. Dette er sovende strategier, beskrev han.

Utvalg anbefaler insentiver og målkrav

Utvalgets rapport lanseres 21. november. Allerede kunne Lohndal imidlertid røpe flere av anbefalingene de vil komme med. En av dem konstaterte han som delvis innfridd gjennom ministerens løfte om å ta med norsk fagspråk i tildelingsbrevene for 2019:

– Vi anbefaler at institusjonene må måles på i hvilken grad de oppfyller det lovfestede ansvaret for vedlikehold og videreutvikling av norsk fagspråk. For det som ikke måles, det blir ikke gjort, poengterte professoren.

Bruk av insentiver står også på lista:

– Vi vil anbefale at det utvikles overordnede og effektive insentiver og ressurser for å støtte opp under bruken av norsk fagspråk i sektoren. Slik systemet er i dag påhviler ansvaret i stor grad institusjonene. Da må man sikre seg at institusjonene faktisk gjør det, og at det ikke forsvinner under de andre oppgavene institusjonene også skal gjøre, sa Lohndal.

– Vi vet hvorfor vi er kommet dit

I paneldebatten som fulgte, var deltakerne både positive og negative til flere føringer utenfra. Marita Kristiansen, forsker og terminolog ved NORCE research var blant de positive:

– Det er fantastisk gode nyheter at dette skal følges opp i tildelingsbrevet. For per i dag er det ingenting som tilsier at en skal gjøre noe med det, konstaterte hun.

– En har ønsker og mål fra departementet på internasjonalisering og publisering, som tilsier økt bruk av engelsk. Og disse to målene slår på en måte knockout på det å bruke norsk, poengterte Kristiansen.

Audhild Gregoriusdotter Rotevatn, dekan ved Høgskulen i Volda, var inne på det samme:

– Vi vet hvorfor vi er kommet dit vi er kommet. Det handler om tellekanter, det handler om økonomiske insentiv, og om at vi gjerne vil ha internasjonale forskere, helst professorer. Dette blir vi målt på: Hvor mange professorer har du? Hvor mange har jeg? Alt dette går på vår bunnlinje, slo Rotevatn fast.

– Vi vet hva som står i UH-lova om at vi skal ha et ansvar for norsk fagspråk. Men det blir jo egentlig ikke sjekket, og det har ingen økonomiske konsekvenser. Dermed står de to måleparameterne imot hverandre, og da er det kjøttvekta som teller. Det er faktisk så enkelt som det, poengterte hun videre.

– Ønsker en å ta vare på norsk fagspråk, kan en ikke overlate det til et slags akademisk marked. Hvis en mener at norsk fagspråk ikke skal ha dette domenetapet, så må en lene seg framover og ta noen valg og noen grep. Om det er pisk eller gulrot kan en diskutere, fortsatte Volda-dekanen.

Skeptisk til flere regler

Viserektor på UiO Åse Gornitzka var derimot tydelig skeptisk til nye regler og krav.

– Vi har en forutsetning om at ingenting blir gjort av det akademiske fellesskap hvis det ikke ligger et insentiv som er spesifisert for det formålet. Å oversette språkkrav til en sånn type insentiv med en indikator man får penger etter, det tror jeg er en helt feil vei å gå, sa hun.

Senere i debatten fulgte viserektoren opp med flere innvendinger:

– Jeg er skeptisk til å regelstyre altfor mye av vår virksomhet. I det godes tjeneste er vi i ferd med å etablere såpass mange veiledninger som blir til retningslinjer som blir til forskrifter som blir til lov. Jeg tror vi taper noe på veien hvis vi gjør det, advarte hun.

Kanskje står det heller ikke så dårlig til for norsk språk, mente viserektoren:

– Det er allerede en ryggrad av norsk ved våre institusjoner. Sånn sett er bildet kanskje ikke så mørkt som vi av og til kan få inntrykk av, påpekte Gornitzka.

– «top down» fungerer ikke

Å putte norsk fagspråk inn i tildelingsbrevet, hadde i alle fall ikke rektor på OsloMet Curt Rice noe tro på:

– Jeg er leder for Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning. På dette feltet er det et lovfestet krav om å ha handlingsplan. Men under ca halvparten av de som kommer inn under kravet, har en slik, selv etter at statsråden i tildelingsbrevet i fjor understreket viktigheten av å ha en handlingsplan og å jobbe med denne. Så den troa på en setning i et tildelingsbrev, eller at vi bare må jobbe bedre med handlingsplanene, det finnes det god empiri på at ikke er den sterkeste strategien. Dette er jo klassisk «top down», og det er ikke det som fungerer, argumenterte rektoren.

– Jeg mener at vi heller må ha en tilnærming der vi stimulerer til bruk av norsk fagspråk. Og her har departementet et fantastisk verktøy som de kan velge å ta i bruk, nemlig belønning av artikler. Så hvis man ønsker å gjøre noe, kan man i hvert fall prøve å motivere forskere med insentiv heller enn en slags straff i tildelingsbrev og krav om handlingsplan, oppfordret Rice.

– Vi må ikke glemme hvem vi er til for

Universitetenes og høgskolenes samfunnsbyggende rolle ble trukket fram av flere i løpet av dagen:

Professor Johan Tønnesson ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier på UiO beskrev det som en farlig tendens at det skrives og publiseres kun internasjonalt om forhold som er regionale.

– Dette vi snakker om i dag, er ikke bare språkpolitikk. Det er ikke bare lingvistikk. Det var en svakhet ved den første språkmeldingen. Den var god, men den manglet forståelsen for at det er snakk om hele forvaltningen av kunnskapsproduksjonen, påpekte Tønnesson.

Rotevatn framhevet at nitti prosent av studentene som utdannes i Norge, skal inn i norsk arbeidsliv.

– Vi er en del av verden, selvsagt må vi være det. Men vi må ikke være så opptatt av disse flinke professorene vi vil ha opp og fram og ut i verden, at vi glemmer hvem vi er til for. Vi kan ikke lage universiteter og høgskoler som skal utdanne den bittelille prosenten av folk som skal ut og bli toppforskere. Der har vi gode ordninger allerede, argumenterte dekanen.