Språkkravene til engeskspråklige studier som sommerskolen og masterstudiene er ikke satt av studieprogrammene selv, men er forankret i regelverk sentralt på UIO, eller kanskje høyere opp. Det betyr at vi som sitter med program-opptak bare får se søknadene til dem som har språktestene i orden. Flere av studentene fra samarbeidspartnere, som vi ønsker å ta opp, får ikke søke reelt. Det er ikke mulig for selve programmet å endre på dette slik situasjonen er.
Jeg mener ikke at språkkravene i seg selv er feil, men at det er selve dokumentasjonen som er problematisk. Mange med helt ok språkkunnskaper som kan dokumentere gjennom f eks engelskspråklig skolegang eller attester fra lærere, kommer likevel ikke i betraktning, fordi det er de formelle testene som er obligatoriske.
Så lenge tilgangen på slike tester er vanskelig og dyr, vil språkkravene være diskriminerende mot mindre bemidlede studenter fra fattigere land. Dette kunne man kanskje finne løsninger på.
Les den opprinnelige kronikken: Akademisk språk eller språkmakt?
Helt enig! Jeg har snakket med noen søkere som må reise til et annet land eller til nærmeste storby. Det er en utgift i seg selv, og testene i seg selv er dyre for enkelte av våre søkere. Flere sier at for at de skal ta en engelsk test så koster det dem en hel månedslønn eller mer. Når man ikke er sikker på at man kommer inn på et program så er det en stor risiko å ta, da pengene kunne betalt hus og mat til en hel familie.
Ikke sant......dette er en regel som passer hos oss, men ikke i verden ellers. Sosiale forskjeller er reelle, og vi må finne løsninger som gir rettferdighet
Logg inn for å kommentere