Kraftfull satsing på sentre for fremragende forskning

Nils Chr. Stenseth og Olav Gjelsvik fortsetter å argumentere for at UiO i for liten grad tar vare på sine sentre for fremragende forskning (SFF) og toppforskningsmiljøer. Dessverre fremstiller de to tidligere SFF-lederne fakta feil, og de nevner ikke prosessen som nettopp er satt i gang for å utforme en tydelig senterpolitikk ved UiO – som begge to var med på starten av.

  • Les i Uniforum: Om innfasing av SFF-ene ved UiO

Professorene har helt rett i at UiO kan gjøre mer for å få enda større effekt ut av våre mange sentre, både sentre for fremragende forskning og andre. Derfor var dette et hovedtema på universitetsstyrets seminar i Rosendal nylig, som både Stenseth og Gjelsvik deltok på. At de nå tar initiativ til å starte en debatt om et tema som så ettertrykkelig er satt høyt på UiOs strategisk agenda, vitner kanskje om stort engasjement kombinert med litt manglende tiltro til at universitetsstyret og universitetsledelsen faktisk skal følge opp konklusjonene fra styreseminaret. Det kan vi love at vi skal gjøre.

I innlegget hevder Stenseth og Gjelsvik at UiO har fjernet den sentrale bevilgningen på to millioner kroner årlig til våre SFFer. Det stemmer ikke. Alle UiOs fakulteter som er vertskap for et SFF får fremdeles bevilget to millioner kroner over de ti årene senteret varer – 20 millioner kroner totalt per senter.  Hvordan disse midlene disponeres er opp til senteret, men her er det betydelig rom for å tenke langsiktig.

Faktisk bidrar vertsinstitusjonene med større ressurser i SFFene enn det Forskningsrådet gjør gjennom selve SFF-bevilgningen, slik denne figuren fra Forskningsrådet viser:

Figur hentet fra bakgrunnsdokument til styreseminar 7.-8. mai 2018: http://www.uio.no/om/organisasjon/styret/moter/2018/05-08/mot-en-tydelig-senterpolitikk.pdf

Tidligere ga UiO en varig toppforskningsstøtte til fakulteter som var vertskap for en SFF på to millioner kroner årlig. Dette er nå forandret til en tildeling som er begrenset til perioden som senteret er aktivt. En varig omfordeling av midler basert på tidsavgrensede senter griper inn i universitetets strategiske handlingsrom, og ville gitt en uakseptabel dreining av UiOs midler fra HumSam- til MedNat-fakultetene over tid.

Vi fortsetter gjerne debatten om hvordan UiO kan styrke satsingen på toppforskning og få enda større effekt av våre sentere. Det er en fordel om debatten kan forholde seg til korrekte tall, og anerkjenne innsatsen som nå legges ned for å forme en tydelig senterpolitikk ved UiO. I denne prosessen er Stenseth, Gjelsvik og de andre fremragende fagpersonene som leder eller har ledet en SFF, viktige bidragsytere.