Om innfasing av SFF-ene ved UiO

Det er paradoksalt at UiO ønsker å øke sin anerkjennelse i utlandet og klatre på internasjonale rangeringer, samtidig som institusjonen ofte kaster ut kimene som kunne blitt toppforskningsenheter, skriver biologiprofessor Nils Chr. Stenseth og filosofiprofessor Olav Gjelsvik.

MÅ SATSE PÅ SFF-ENE: Filosofiprofessor Olav Gjelsvik og biologiprofessor Nils Chr. Stenseth mener UiO må satse videre på sentrene for fremragende forskning også etter at tiårsperioden er over. De mener også at  isse sentrene er god butikk, rent økonomisk, for universitetet.

Foto: Ola Sæther

Alle veldrevne forsknings- og undervisningsinstitusjoner vil kontinuerlig arbeide for å heve kvaliteten på arbeidet de utfører. De mest fremragende institusjonene i verden vil identifisere de få av sine miljøene som foreløpig ikke er i verdensklasse, og heve disse. De institusjonene som er mer midt på treet i kvalitet (som UiO), må begynne i en annen ende. De må heve de aller beste av sine miljøer ytterligere: Disse må få utvikle seg, og etter hvert gi ringvirkninger i hele systemet. Dette har vist seg meget vanskelig å gjøre for de norske universitetene – til tross for at Norges forskningsråd (NFR) har bidratt med massiv hjelp, både til å identifisere de aktuelle miljøene, og til å finansiere disse.

Det er også mulighet for nytt senter gjennom søknad og konkurranse

Ordningen med Senter for fremragende forskning (SFF) var ment som – og er – et kraftfullt verktøy for å heve kvaliteten innen norsk forskning. Gjennom denne ordningen tar NFR en del av ansvaret for et miljø i ti år (forutsatt at evalueringen etter de første 5 årene er bra nok). Det er også mulighet for nytt senter gjennom søknad og konkurranse. Det er vertskapsinstitusjonenes ansvar å bidra til å legge til rette for de gode ringvirkningene underveis, og ikke minst etter at SFF-perioden på ti år er over – gjerne med bistand fra eksterne finansieringskilder. Vi mener det her er et meget stort forbedringspotensial ved UiO.

UiOs vedtak om å fjerne den sentrale senterstøtten, som innebar en årlig bevilging på 2 MNOK i hele senterperioden samt de etterfølgende 5 årene, ble blant annet ikke kombinert med plassering av ansvar for å ivareta de gode ringvirkningene. Med dette vil de gode langtidsvirkningene bli langt mindre enn de kunne vært. Nå når denne bevilgningen er fjernet, påligger det underliggende enheter et meget stort ansvar. I dette arbeidet må man legge til grunn «kontrakten» med NFR om at SFF-ordningen er et spleiselag.

Vi er klar over at det er motstand både mot ambisjoner om å skape verdensledende miljøer og mot sentrenes rolle i dem

Vi vil her understreke at det er stor forskjell på fakultetene i så måte. Som tilhørende på to forskjellige fakultet, mener vi at Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ivaretar sine SFF-er meget bra, mens Det humanistiske fakultet i langt mindre grad makter å gjøre det.

Vi er klar over at det er motstand både mot ambisjoner om å skape verdensledende miljøer og mot sentrenes rolle i dem. Vi kan forstå mange sider ved denne motstanden, siden det er spørsmål om tøffe prioriteringer. Men når det blir et tydelig gap mellom fasaden og dens tilhørende verbale anerkjennelse av store ambisjoner på den ene siden, og en klar svikt i gjennomføringen på den andre, er det vår plikt å si ifra om dette. Vi vil i alle fall forsøke å tvinge fram en klar debatt om hvilket ambisjonsnivå vi skal ha ved UiO.

Ved UiO snakker man om innfasing av SFF-ene etter 10 år med SFF-støtte, men det er ikke avklart hva innfasing egentlig innebærer. Én tolkning av «innfasing» er at det som er bygget opp inngår som en integrert del av vertsinstitusjonen – ofte betyr dette i realiteten en terminering av senteret. En annen tolkning er at det som er bygget opp bevares og forblir en enhet på tilsvarende måte som da det var en SFF – innfasingen innebærer da at det bygges videre på det som er bygget opp, selv om man ikke lenger støtter seg på en SFF-bevilgning. Vår hypotese at hele institusjonen, fra grunnenheten og oppover, vil tjene på å legge den sistnevnte tolkningen til grunn. Det forutsetter at det gis en basisbevilgning i størrelsesorden av det som i sin tid var den sentrale senterstøtten på 2 MNOK per år.

Hva er det så man trenger å ta vare på? Vi vil fremheve følgende som sentralt for å sørge for optimale ringvirkninger på sikt:

  1. Å holde på forskere fra senterperioden.
  2. Å ta vare på kulturen/aktivitetene/«trøkket» som har gjort et SFF til et vellykket senter.

Alle sentrene er forskjellige, men den typiske kjernen ved senterkulturen er dette:

  • Det er en møteplass. Seminarer, workshops, journal clubs, uformelle sosiale tilstelninger, møterom av alle slag, og attraktiv infrastruktur, bidrar til å bringe folk sammen.
  • Det er et sted folk ønsker å komme til. Et senter skal være et sted folk er stolt av å tilhøre eller å ha tilbrakt en periode – som ansatt eller gjest – og som man anbefaler for andre. Det er et sted man fortsetter å ha samarbeidspartnere, og et sted man knytter sine fremtidige forskningsprosjekt til.
  • Et senter har et administrativt apparat som tilrettelegger for ulike initiativ/aktiviteter og ikke sier nei til utfordringer.
  • Et senter har «selvråderett» og et visst økonomisk handlingsrom.

 Disse sentrene er god butikk, rent økonomisk, for universitetet

Det er disse elementene som skaper de varemerker sentrene er for Universitetet. Det er disse som bidrar til høyere plassering på ulike universitetsrangeringer, og ikke minst er med på å trekke til seg gode forskere, i midlertidige så vel som faste stillinger. I tillegg skal det også nevnes at disse sentrene er god butikk, rent økonomisk, for universitetet.

Vårt håp er å starte en debatt rundt to temaer:

  1. Hva skal man mene med innfasing og hvordan tar man best vare på det som er bygget opp gjennom SFF-perioden?
  2. Hvordan bør ansvaret fordeles på de ulike nivåer av universitetet?

Det er svært arbeidskrevende å opprettholde høy aktivitet på et senter, men vi mener at hvis det er vilje hos senterlederen og de andre til å opprettholde dette arbeidet og fortsatt fungere som et senter, om enn i mindre skala når en SFF-periode er over, så bør det legges til rette for det. Ved tilrettelegging vil man bidra til de ringvirkningene som kan hjelpe UiO framover. Ikke minst vil nettopp den intenst tverrfaglige og åpent utprøvende arbeidsformen ved mange sentre bidra til å sette standarder for hele universitetet.

Emneord: SFF - Senter for fremragende forskning, Universitetspolitikk, Forskningspolitikk Av Olav Gjelsvik, professor ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie, og klassiske språk (IFIKK) og Nils Chr. Stenseth, prrofessor og senterleder ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), Institutt for biovitenskap (IBV)
Publisert 22. mai 2018 11:14 - Sist endra 22. mai 2018 11:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere