Hvorfor UiO trenger et forskerombud

Forskere må regne med at de også i framtida kan bli utsatt for sanksjoner som hos de fleste vil resultere i selvsensur. Forskerombudets rolle må være å få fram underliggende problem og få dem diskutert i åpne fora.

På Akademisk forums møte 17. mars sa rektor Ole Petter Ottersen at han ønsket mer empiri for at ansatte utsettes for sanksjoner som fører til selvsensur. Dersom han nå ikke får eksempler, vil han kunne ta det til inntekt for at problemet ikke eksisterer. Dersom han får eksempler, vil han kunne si at folk åpenbart ikke er redde for å ytre seg kritisk. Som forhenværende ansatt med 15 års empiri, er jeg her i en spesiell situasjon.

Dersom en professor med ansvar for et fagfelt skal fremme kvalitet, er han nødt til å si at det er forskjell i kvalitet på den forskninga personer produserer, at noen ikke er kvalifisert til å sitte i en kommisjon som skal foreta faglige vurderinger, eller gjennomføre undervisning på visse fagfelt. Masterstudenter og stipendiater har krav på å bli vurdert av personer som kan se originalitet, ellers vil framtidige studenter ikke bry seg.

En kollega ved Historisk institutt, Finn Fuglestad, hadde som spesialfelt afrikansk historie. Da han skrev i et brev at en stipendiat som instituttledelsen hadde satt til å undervise i afrikansk historie ikke var kvalifisert, fikk han en irettesettelse fra instituttleder og dekan for å ha mobbet underviseren, og måtte skrive et brev med unnskyldning til vedkommende. Han fikk ikke lov til å snakke om kvalitet på eget fagfelt. Saken ble kjent på instituttet gjennom fellesmail da den skjedde, og Fuglestad har godkjent at jeg nevner den i denne sammenhengen.

Grunnlag for å få meg avskjediget på universitetsnivå var også mobbing. Da saken kom til domstolene la dekan og universitetsdirektør fram to brev som belegg. De ble i detalj gjennomgått i retten, og de gjaldt faglige kvalifikasjoner innenfor mitt fagfelt. Bjørneboe fikk i retten ikke medhold for at disse utsagnene ga grunnlag for avskjed, retten avsto fra å si noe om det. Men retten ga likevel dekan Syvertsen rett til å avsette meg fordi jeg ikke hadde møtt på møter hun innkalte meg til.

Når «marginale professorer» på HF tok opp en diskusjon om faglige rammebetingelser, var det standard at dekan og instituttstyrer nektet å diskutere saken, men innkalte til personlig møte om formen på henvendelsen og ga en irettesettelse for formen. Dermed var saken avsluttet. Dersom en fortsatt å snakke om problemet, fikk det konsekvenser. Å si at en person har et større nettverk enn en annen er derimot fullt tillatt og gir grunnlag for maktposisjoner og penger. Artikler i Uniforum de siste ukene viser resultatet.

Fortsatt har ledere definisjonsmakt til å trekke grensa mellom legitime og illegitime utsagn. Sanksjonene håndheves på måter som domstoler ikke kan eller vil forholde seg til, og som må ryddes opp i internt.

Pengetildelinger er det viktigste. Kollegiale fora der viktig informasjon gis og beslutninger tas, finnes ikke lenger, instituttstyrer kan overstyre det meste, og det er derfor viktig å tilhøre den klikken hun konfererer med. En marginaliseres ytterligere ved å settes utenfor komiteer med relevans for eget fagfelt.

På det instituttet jeg tilhørte skrev instituttstyrer brev oppover i hierarkiet med usanne påstander om enkeltpersoner. Offeret kan ikke forsvare seg fordi brevene er hemmelige. Jeg ble fortalt av et anstendig menneske om slike brev om meg. Jeg måtte da aleine drive en omfattende korrespondanse som endte med at jeg fikk adgang til noen av brevene.

Gangsladder er utbredt på mange institutt. Et klassisk mobbingsmønster er at folk som av ulike årsaker føler seg utenfor kommer innenfor ved å mobbe personer som ledelsen har bestemt det er tillatt å mobbe. Seriøse personer vil ignorere den slags, men i mitt tilfelle ble dette alvor fordi instituttstyrer i retten under ed serverte en løgnhistorie som jeg aldri hadde hørt ført.

Instituttstyrer Helge Pharo brukte som marginaliserings-strategi å sette utnavn på folk. Han kalte systematisk professor Fuglestad for «pip-pip» og undertegnede for «gærningen» når vi ikke var til stede. Jeg visste ikke om dette før det ble fortalt i retten.

Samme instituttstyrer innkalte på eget initiativ og uten mitt vitende en av mine stipendiater til samtale der han spurte henne om det ikke var slik at jeg hadde stjålet ideer fra hennes doktoravhandling i en bok som jeg nettopp hadde ferdigskrevet. Hun svarte nei, og vitnet i retten at hun følte seg presset av Pharo til å si at det var slik. En slik undergraving av tillitsforholdet mellom stipendiat og veileder er svært skadelig for forskningsmiljøet. Dette fikk dessuten alvorlige følger for vedkommende doktorand seinere da hun åpenbart ble forbigått ved ansettelsen i et vikariat i hennes spesialområde. Et greit signal til stipendiater!

En av professorene med nær tilknytning til instituttstyrer banket på kontordørene og samlet underskrifter på at jeg burde avskjediges, uten begrunnelse, de ble sendt til fakultet og fagforeninger. Flere av de som fikk besøk sa i retten at de fant dette plagsomt, nektet å skrive under, og ble da presset av vedkommende. Først visste jeg ikke om dette, men ble etter hvert informert av anstendige kolleger. Jeg ba da om å få kopier, de til fakultetet hadde jeg problemer med å få kopier av. Etter at saken ble offentlig, gikk flere respekterte akademikere ut og støttet meg. Noen av dem har fortalt at de da fikk telefonoppringning fra tidligere instituttstyrer og dørbankeren nevnt ovenfor der de igjen ble fortalt løgnhistorier jeg ikke kunne forsvare meg mot.

Dørbankeren fikk like før jul overrakt en pris fra universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe for godt miljøarbeid på instituttet. Det må bety at universitetsledelsen godkjenner praksisen ovenfor. Ansatte forskere må regne med at de også i framtida kan bli utsatt for sanksjoner som hos de fleste vil resultere i selvsensur.

Forskerombudets rolle må være å få fram underliggende problem og få dem diskutert i åpne fora. Hvor går grensen mellom faglig vurdering og mobbing? Ombudet må sørge for at fagansvarlige professorer får anledning til å diskutere rammebetingelsene for eget fagfelt med instituttstyrere og dekaner som i dag overstyrer det meste.

 

 

Av tidligere professor ved UiO Arnved Nedkvitne
Publisert 9. apr. 2014 12:14 - Sist endret 9. apr. 2014 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere