Professor i offentlig rett Anne Robberstad skrev i Klassekampen 24.05. at en ikke kan bryte reglement ved UiO fordi maktmennesker ser seg tjent med det”. Styremedlem Kristian Gundersen uttalte etter møtet som behandlet Fjeld-saken, at å holde nyvalg ville være som å «skyte spurv med kanoner». Det er mulig, men den nåværende ledelsen blir erkeformalister og skyter gjerne spurv med kanoner når det tjener deres maktinteresser.
Jeg har et rikt reservoar av eksempler fra min egen langvarige konflikt med dem. Fakultetets begrunnelse for å få meg avsatt var opprinnelig at jeg mobbet ledelse og visse kolleger på fellesmail. Bjørneboe og dekan Syvertsen leide inn et advokatfirma for å få vurdert om dette ville holde ved en domstol. Etter å ha mottatt rapporten endret de anklagen slik at hovedsaken nå ble at jeg hadde nektet å møte på personlige møter med Syvertsen, der jeg skulle motta irettesettelser for utsagn som ikke var ulovlige. Lagmannsretten tok ikke standpunkt til om mine utsagn var innenfor det ytringsfrihet og akademisk frihet tillot, men ga de to lederne likevel rett til å avskjedige meg fordi jeg ikke hadde møtt på de nevnte møtene. Det hører med til historien at jeg hadde sendt en lang rekke brev i de angjeldende sakene, men som Syvertsens nektet å svare på. I en slik situasjon er det viktig at en har et generelt reglement, at de som vurderer om reglementet skal brukes, gjør det uavhengig av om det er kong Salomo eller Jørgen Hattemaker som har fordel av det, og at det ikke skapes et inntrykk av at ledelsen kan bruke reglement og unntak fra reglement på en manipulatorisk måte.
Bjørneboe og Ottersen liker ikke åpne diskusjoner om kontroversielle saker. I Fjelds sak ringte Ottersen personlig medlemmene kvelden før, og sakspapirer ble først utdelt på møtet, slik at medlemmene ikke hadde mulighet for å lese dem før vedtak. Journalister spurte hvorfor rektor ikke heller brukte fellesmail eller sendte ut sakspapirer på forhånd. Slik det nå var, vet ingen om det han sa på telefon var dekkende. En åpen diskusjon basert på sakkunnskap på møtet var ikke mulig. Da Universitetsstyret behandlet min sak, fikk min advokat og jeg 15 minutter til å legge fram vår sak med universitetsdirektøren og hennes hjelpende jurister til stede. Deretter måtte vi forlate møterommet, og universitetsdirektøren fikk to timer til å legge fram sin versjon av saken uimotsagt. På bakgrunn av det som seinere skjedde i retten, vil jeg hevde at dette ga mulighet for å framføre usannheter uimotsagt. Knepet med å dele ut sakspapirer på møtet, slik at medlemmene ikke får tid til å lese dem før vedtak, har Bjørneboe også brukt ved seinere anledninger. Hensikten er selvsagt å hindre en reell og åpen diskusjon.
Ved å akseptere uten protester slike framgangsmåter, gjør styret seg selv irrelevant, på møtene strør en sand på rektors og universitetsdirektørs forslag. De reelle diskusjonene foregår på dekanmøtene, som er uformelle, lukkede møter der det ikke fattes formelle vedtak. Studentene deltar ikke. Rektor snakker i valgkamper og festtaler om åpenhet i beslutningsprosessene. Praksis er annerledes. Dersom ikke noe gjøres, vil det som er igjen av universitetsdemokratiet, forsvinne uten at noen merker forskjellen.
Logg inn for å kommentere