Om autonomi i universitetssektoren

En økning av handlingsfriheten som sådan er ikke mye verdt dersom aktørens eller organisasjonens evne til å erkjenne sine egne grunnleggende verdier og til å realisere disse i praksis samtidig reduseres, skriver Olav Gjelsvik, filosofiprofessor og 1.vara til universitetsstyret.

AKADEMISKE VERDIER: – Økt handlingsfrihet må kombineres med en organisasjonsform som tar vare på de akademiske verdiene hele veien, skriver Olav Gjelsvik, som er filosofiprofessor og 1.vara til universitetsstyret ved UiO.

Foto: Ola Sæther

Regjeringen vil nedsette et utvalg der en av målsettingene som er uttrykt av statsråden, er å styrke universitetenes autonomi. I denne sammenhengen er statlige foretak nevnt som en mulig ny organisasjonsform for universitetene, til erstatning for dagens status som forvaltningsorgan. Den begynnende debatten har imidlertid ikke vært avklarende.

Autonomi, gjerne forstått som selvbestemmelse, er et positivt lada ord for oss alle. Det er likevel ikke rett fram hva det er som gjør autonomi til noe positivt. Vi trenger noen distinksjoner for å forstå dette bedre. Den første distinksjonen vi trenger, er den mellom formell og substansiell autonomi. Forskning, blant annet utført ved statsvitenskap i Oslo av Tom Christensen og andre, viser at det stort sett har vært slik at mens den formelle autonomi har økt for universitetene i de senere år, har den substansielle autonomien blitt redusert.

En forenkla illustrasjon er dette: Mens universitetene formelt sett har stor autonomi til å fatte sine egne budsjettvedtak, gir finansieringssystemet meget sterke føringer; en rekke typer vedtak som kan være faglig funderte, vil samtidig kunne gi reduserte inntekter. Finansieringssystemet, slik det nå fungerer, reduserer slik den substansielle autonomien, selv om det ikke berører den formelle autonomien.

Det fleste vil mene at autonomiens verdi må knyttes til det substansielle, ikke til det formelle. Hvorfor er det i så fall slik? For å besvare det trengs flere distinksjoner. Det er vanlig å skille mellom handlingsfrihet, viljesfrihet og tankefrihet i faglige diskusjoner om hva autonomi er. Her er en grunntese: Reell autonomi krever substansiell tilstedeværelse av alle disse tre frihetene hos den samme aktøren.

La oss begynne med den første, handlingsfriheten. Denne kjennetegnes først og fremst av størrelsen på handlingsrommet man har tilgjengelig, hvor fri man er til å gjøre hva man vil. Den andre, viljesfriheten, er vanskeligere å bestemme, og noe mer kontroversiell. Men viljesfrihet kan svekkes ved at aktørens evne til å erkjenne sine egentlige verdier er svekket,  eller ved at evnen til å omsette disse verdiene i handling, innenfor det handlingsrom en har, er svekket.

Dersom en er systematisk hjernevasket om hva ens verdier er, er tankefrihet borte

Dette kan vi illustrere med en rusavhengig aktør. En moderat rusavhengig vil kunne erkjenne sine egentlige verdier, men ha redusert evne til å omsette disse i handling. Dersom en har kommet enda lenger inn i avhengighet, vil også evnen til å erkjenne verdier som sådan kunne svekkes. For en rusavhengig aktør vil ikke en ev. økning av handlingsfriheten, dvs selve handlingsrommet, for eksempel gjennom en pengegave, nødvendigvis være et substansielt gode, i det aktøren rimeligvis vil benytte dette til å ruse seg mer og skade seg selv ytterligere, og til og med skade sin evne til å erkjenne sine egne verdier og dermed sin autonomi.

Dette innebærer at handlingsrommet har verdi i det  at substansiell viljesfrihet er på plass. Og dette siste krever altså både erkjennelse av ens egentlige verdier og gjennomføringsevne i forhold til dem.

Tankefriheten er en forutsetning for verdierkjennelsen. Dersom en er systematisk hjernevasket om hva ens verdier er, er tankefriheten borte, og dermed er det ikke mye viljesfrihet, og da er ikke handlingsfriheten mye verdt heller.

En kjerneaktivitet er da den frie, forsker-initierte forskningen, dvs. først og fremst langsiktig grunnforskning

Et universitet i Norge kan for eksempel ha som ambisjon å være et ledende europeisk forskningsuniversitet. En kjerneaktivitet er da den frie, forsker-initierte forskningen, dvs. først og fremst langsiktig grunnforskning. Denne er universitetenes særlige ansvar, og er grunnleggende og substansielt preget av akademiske verdier i fri utfoldelse. Undervisning må bygges rundt denne, likeledes formidling og arbeid med innovasjon. Samfunnsnytten er meget stor, men først og fremst på svært lang sikt.

Det vil alltid og bør alltid være et press fra samfunnet for å sørge for mer kortsiktig nytte, gjerne gjennom anvendt forskning, undervisning, formidling og innovasjon. Her skal man i rimelig grad komme samfunnet i møte, men det bør alltid være vilje og evne hos et slikt universitet til på rimelig vis å stå imot slikt press, og holde fast ved det langsiktige, som er en grunnleggende forutsetning for den øvrige nytten. Ingen andre tar det ansvaret.

Dersom et universitet med sterke, langsiktige ambisjoner skal lykkes, er det derfor avgjørende at de akademiske verdier erkjennes godt i beslutningssystemet som former utviklingen av organisasjonen, samtidig med at man har gjennomføringsevne ut fra de samme verdiene innenfor et rimelig stort handlingsrom. Institusjonens autonomi krever derfor en organisasjonsform som er godt egnet til nettopp å realisere de grunnleggende akademiske verdiene i et langsiktig perspektiv.

Vi har dermed et overordnet perspektiv. En økning av handlingsfriheten som sådan er ikke mye verdt dersom aktørens eller organisasjonens evne til å erkjenne sine egne grunnleggende verdier og til å realisere disse, i praksis samtidig reduseres.

Vi har sett en begynnende debatt, blant annet mellom statsråd Nybø og Hans Petter Graver, om det er slik at den større formelle handlingsfriheten i foretaksordningen medfører en substansiell økning av handlingsfriheten til et universitet. Vel så viktig er spørsmålet om hva slags organisasjonsform som er velegnet til å nyttiggjøre seg en eventuelt økt handlingsfrihet i forhold til de verdier som skal prege virksomheten. Dersom økt handlingsfrihet er kombinert med svekket evne til å realisere de grunnleggende verdiene, er aktørens totale autonomi redusert selv om handlingsfriheten isolert sett har økt. Dette fordi handlingsfrihet primært har verdi relativt til viljesfrihet, dvs. aktørens evne til å erkjenne sine verdier og handle på grunnlag av disse.

Økt handlingsfrihet må kombineres med en organisasjonsform som tar vare på de akademiske verdiene hele veien

Dersom det er slik at organisering som foretak eller lignende vil svekke de akademiske verdienes preging av universitetets handlinger, vil denne organisasjonsformen svekke universitetets autonomi selv om handlingsfriheten øker. Det vi ønsker oss ved universitetene er så substansiell autonomi som mulig, og så full akademisk frihet som mulig. Vi ønsker oss økt handlingsfrihet og svekket insentivstyring, men ikke ubetinget. Økt handlingsfrihet må kombineres med en organisasjonsform som tar vare på de akademiske verdiene hele veien. Dagens organisasjonsform synes her bedre enn foretaksorganisering, siden den siste slik vi kjenner den typisk preges av økonomiske hensyn, og hensyn med et annet tidsperspektiv enn det akademiske. Dersom ikke-akademiske hensyn får gjennomslag eller blir dominerende i styringen av en organisasjon som universitetet, vil den substansielle autonomien svekkes selv om handlingsfriheten faktisk økes.

Noen vil mene at det er rett å gjøre universitetene mindre akademisk autonome og mer orientert mot kortsiktig samfunnsnytte. Dette er det legitimt å gå inn for. Det reiser en annen debatt, som man gjerne må ta, men som ikke er en autonomidebatt. Regjeringen sier klart ifra at den ikke vil redusere, men øke universitetenes autonomi, og dermed inviterer de til en debatt om hva slags autonomi som her er verdifull.

Mitt svar er at akademisk og faglig autonomi er helt avgjørende for universitetenes verdi.

• Les mer om foretaksmodellen i Uniforum:

Ikkje einige om kategorisk avvising av føretaksmodellen

UiO-leiinga: Startar diskusjonen før diagnosen er stilt

Jeopardy: dersom foretaksmodellen er løsningen for universitetene - hva er problemet?

NTL mobiliserer mot føretaksmodell for universitet og høgskular

Slik vil universitetene bli påvirket av å bli foretak

 Varsler studentopprør mot ny styringsmodell

 Iselin Nybø: – Eg elskar debatt

 

 

Emneord: Universitetspolitikk, Forskningspolitikk Av Olav Gjelsvik, filosofiprofessor og 1. vara til universitetsstyret, UiO
Publisert 2. mai 2018 10:47 - Sist endra 2. mai 2018 10:47

"In the cage there is food, not much, but there is food - outside are only great stretches of freedom". —Nicanor Parra Sandoval

tgs@ntnu.no - 14. mai 2018 14:34
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere