Medskyldig medforfatter

Forskningssvindel: Hvor langt strekker en medforfatters ansvar for hva andre medforfattere foretar seg av juks og fanteri?

PÅ SPILL: En vitenskapelig karriere står på spill for medisinforskeren ved Nordens største universitet i København. (Arkivfoto)

Foto: Martin Toft

Danmark i kjølvannet av Penkowa-saken er i ferd med å gå langt videre enn Sudbø-granskerne var villige til.

Professor Milena Penkowa var dansk forsknings kjæledegge. Så ble hun avslørt. Nå fortsetter Nordens største forskningsskandale å kreve professoral ære.

Professor Bente Klarlund Pedersen burde oppdaget juks i flere medisinske artikler de samarbeidet om. Da hun ikke oppdaget det, gjorde hun seg skyldig i vitenskapelig uredelighet.

Det mener det danske granskingsutvalget for forskningssaker (Udvalget vedrørende videnskabelig uredelighet, UVVU) i en nylig utkast til avgjørelse. Granskerne mener at Klarlund Pedersen har opptrådt grovt uaktsomt, noe som er innenfor definisjonen av vitenskapelig uredelighet, melder Universitetsavisa. Slik er det, til tross for at ingen påstår at hun har jukset. Hun skal heller ikke ha visst at kollegaen jukset.

Burde ha oppdaget jukset

Klarlund Pedersen er en av Danmarks best kjente medisinske forskere, Hun er professor ved Københavns Universitet, og overlege ved Rigshospitalet. Medisinprofessoren gjør TV-opptredener, har sin egen helsespalte i avisa Politiken, og er dessuten en svært respektert forsker som har publisert hundrevis av artikler over en tredveårsperiode.

Blir dommen stående, kan den meritterte medisinprofessoren bli akademisk brennemerket blant sine internasjonale kolleger, på lik linje med den som utførte bedrageriet, Milena Penkowa.

Kjent problemstilling i norsk granskingsutvalg

Problemstillingen er ikke ukjent i en norsk sammenheng.

- Hver gang en artikkel blir trukket på grunn av juks, dukker problemstillingen opp.

Det forteller professor Astrid Lægreid ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin ved NTNU. Lægreid er også medlem av Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget).

Granskingsutvalget har imidlertid ikke behandlet saker om en medforfatter av en vitenskapelig artikkel har gjort seg skyldig i uredelighet eller ikke.

Rykte som forsker truet

"Bente Klarlund Pedersen" + "videnskabelig uredelighed" gav mer enn 6000 treff på nettet, med Googles søkekriterier. Det var i forrige uke. Det er nå mer enn 7000 treff.

Det første søkemotoren foreslår som mest relevant når man søker opp forskerens navn, er «rigshospitalet». Det er hennes arbeidsplass. Det nest mest relevante, er «uredelighet».

Tilliten til Klarlund Pedersen som forsker, kan stå i fare. Kort tid etter granskingsutvalgets foreløpige konklusjon ble gjort offentlig, ble den oversatt til engelsk, og ble raskt fanget opp. Nettstedet Retraction Watch – som spesialiserer seg på å fange opp artikler tidsskriftene trekker tilbake – omtaler saken mot Klarlund Pedersen, sammen med en melding om at en fjerde Penkowa-artikkel er blitt trukket for mistanke om fusk med data.

Ingen ende på Penkowa-saken

Milena Penkowa ble strippet for professortittelen og jobben ved Københavns Universitet i desember 2010. Før den tid, hadde hun vært dansk forsknings frontfigur, med en høy offentlig profil og millioner i forskningsbidrag. I 2009 ble Penkowa tildelt regjeringens Eliteforsker-pris. Hun ble felt av en banal feil: I et forsøk på å dokumentere at rotteforsøk faktisk hadde funnet sted, oppdiktet hun et laboratorium i Spania.

Det var ikke hennes forskerkolleger som avslørte henne, men en dansk avis. Lassmann-rapporten, arbeidet til en grasnkingskommisjon bestående av internasjonale eksperter, avdekket uredelighet i 15 av 26 undersøkte artikler, fra en forskningsproduksjon på over 100 publiseringer.

LES OGSÅ: En rotte(n)-affære

Penkowa-saken fortsetter å rulle. Nylig påla statsadvokaten politiet å gjenoppta en tidligere henlagt etterforskning for dokumentsvindel.

Bildemanipulasjon og konstruksjon av data

Utvalget peker på åtte artikler med Klarlund Pedersen, Penkowa og flere medforfattere. Noe av forskningen er blitt utført av stipendiater. I denne sammenhengen, utpeker uredelighetsutvalget Klarlund Pedersen til «ledende seniorforfatter» med et overordnet ansvar for det samlede innholdet fra alle bidragsyterne. Dette er ikke det samme som førsteforfatter.

Penkowa hadde blant annet manipulert bilder som dokumentasjon for sine funn. Denne bildemanipulasjonen burde Klarlund Pedersen som ledende seniorforfatter ha oppdaget. Hun viste ikke tilstrekkelig omhu ved gjennomlesning og redigering da hun ikke oppdaget dette, og tre andre former for «uopplyst konstruksjon av data». Klarlund Pedersen har misligholdt sin rolle som seniorforfatter i totalt åtte artikler, og har dermed opptrådt grovt uaktsomt, mener utvalget.

- Må ha tillit til kolleger

I en 54-siders kommentar til utkastet til dommen, erkjenner professor Klarlund Pedersen uforsettlige feil, men mener at det er galt å likestille forsømmelser med vitenskapelig uredelighet.

«På det personlige plan har jeg spurgt mig selv igen og igen, om jeg burde have opdaget det, men jeg mener faktisk ikke, at jeg kunne have forebygget snyderiet. Forskning er tværfaglig i dag, så du kan umuligt have fuldstændig indsigt i andres metoder, og tillid er et bærende element for mig som menneske og som forsker. Jeg ville aldrig have samarbejdet med en kollega, som jeg ikke nærede fuldstændig tillid til», i følge Universitetsavisen ved Københavns Universitet.

Klarlund Pedersen innvender at uttrykket «ledende seniorforfatter» ikke er gjengs i akademia, og er konstruert for denne saken.

Ukjent i Norge

"Seniorforfatter" er ikke et uttrykk som brukes mye i norsk akademia, men tidligere prorektor Astrid Lægreid forstår hva det siktes til i Danmark. I en situasjon hvor stipendiater og en erfaren professor publiserer sammen, er det naturlig at sistnevnte har et særlig ansvar for hovedinnholdet i artikkelen.

Førsteforfatter, den første i rekken av medforfattere, har det største ansvaret for den praktiske gjennomføring av det vitenskapelige arbeidet. Det kan være ulik praksis innenfor fagområder for hvordan man benevner grad av medvirkning til en artikkel gjennom forfatterrekkefølge.

Lægreid ser for seg en "rulletekst" som standard for fremtiden, som forteller eksplisitt hvem som har gjort hva. I dag brukes noteregisteret til dette.

Paralleller til Sudbø-saken

I Norge danner Sudbø-saken og granskingskommisjonens behandling i 2006 presedens. Forskningsinstitusjoner har også behandlet slike saker selv, i tillegg til vitenskapelige tidsskrift. Danmark og Norge er svært like kulturområder, slik Lærgreid ser det, og som har samme forståelse av begrepene "grovt uaktsomt" og "vitenskapelig uredelighet", mener professor Lægreid.

I Danmark er man i ferd med å trå det juridiske terrenget. Den danske håndteringen stiller seg i skarp kontrast til den norske Sudbø-saken i 2006.

I kjølvannet av den Sudbø-skandalen, ble 38 vitenskapelige arbeider gransket. Den norske granskingskommisjonen, nedsatt av Rikshospitalet og Radiumhospitalet, kontaktet alle 60 medforfattere i Sudbøs bibliografi.

«I tråd med mandatet har kommisjonen stilt spørsmål om hvordan disse – i ettertid – åpenbare og grove forholdene kunne finne sted over så vidt lang tid i samarbeid med en rekke velkvalifiserte medforfattere/-forskere og forskningsinstitusjoner», spurte granskerne seg.

Medforfatterne ble delt inn i to grupper: Underleverandører, og overordnede garantister («seniorforskere»).

Kommisjonen konkluderte med at ingen av dem hadde kjennskap eller innsikt nok i det underliggende datamaterialet til å kunne avsløre jukset. Medforfatterne hadde gjennomgående minimal kjennskap til grunnlagsmaterialet som forskningsresultatene bygget på. Hver for seg hadde det skjedd flere enkeltstående feilvurderinger, som til sammen pekte på grunnleggende systemfeil. Granskerne overlot til institusjonene å drive frem en kulturendring.

Alle medforfattere ansvarlig

Hver medforfatter har ansvar for hovedinnholdet, ifølge Vancouver-reglene. Kjørereglene ble opprinnelig formulert med tanke på medisinsk forskning, men har siden blitt en slags gullstandard for all vitenskapelig publisering.

Lægreid mener det blir en konkret vurdering fra sak til sak, i hvilken grad hver av medforfatterne har kunnet utøve reelt ansvar.

Emneord: Etikk, Medisin Av Tor H. Monsen i Universitetsavisa
Publisert 17. sep. 2013 16:26 - Sist endret 17. sep. 2013 16:38
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere