Ytringsfrihetens grense

– Det er uforståelig at man har en sånn sak ved Universitetet i Oslo. Derfor er den interessant.

Det sier den oppsagte middelalderprofessoren Arnved Nedkvitnes nye advokat, Vidar Strømme. I januar 2011 innleder de to UiOs 200-års jubileumsår med Nedkvitnes anke til lagmannsretten.

– Saken er viktig både for meg og for advokatfirmaet Schjødt. Vår filosofi er at vi skal ta saker som er viktige for samfunnsutviklingen, forklarer advokaten.

– Denne bar helt galt av sted i tingretten, og det synes jeg det er vanskelig ikke å prøve å gjøre noe med.

– Ytringens form er vernet

Ytringsfrihet er ikke bare et honnørord som beskriver akademikeres viktige samfunnsoppdrag. Den gjelder i utgangspunktet alle ytringer, også Nedkvitnes, poengterer Strømme.

I prosesskriftet til lagmannsretten argumenterer han for at avskjedigelsen ikke er i tråd med Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 10, om avskjed basert på ytringer:

– EMK sier at en slik oppsigelse må begrunnes med at det er nødvendig i et demokratisk samfunn. Tingretten unnlot imidlertid å forholde seg til EMK, så vi vet ikke hva retten mener om dette.

Ifølge tingretten var formen på Nedkvitnes ytringer av en slik karakter at de ikke var vernet. Men det er feil, hevder Strømme:

– EMK sier at også ytringens form er vernet. Nedkvitne er blitt oppfattet som en krenker, men uansett hva han har sagt gjelder ytringsfriheten også ytringens form.

Advokaten har lett gjennom Den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMD) dataarkiv etter lignende saker. Her fant han ikke mye.

– Nedkvitne-saken er svært spesiell, og det finnes få liknende saker. Men jeg fant en sak om en tyrkisk professor som ligner litt. Han ble ilagt sanksjoner blant annet for å ha uttrykt seg negativt om kollegers faglige kompetanse. Men EMD kom til at ytringene hans var vernet av ytringsfriheten og akademisk frihet.

– Gammeldags krenkelsesperspektiv

Strømme har ikke sans for rollen Nedkvitnes ”krenkelser” har fått i avskjedssaken:

– Formålet hans har aldri vært å krenke, poengterer han.

– Jeg mener krenkelsesperspektivet framstår gammeldags, og at en institusjon som UiO heller burde forsøke å forstå hvorfor Nedkvitne handlet som han gjorde. Mitt inntrykk er for øvrig at også Nedkvitne kan ha vært mobbet, og at mangelen på konstruktiv dialog har vært belastende for ham.

Strømme retter samtidig kritikk mot tingretten for å ha tolket løsrevne setninger som krenkelser, istedenfor å vurdere dem i den konteksten de var ytret.

– Interne brev som ble lagt fram for tingretten, tyder dessuten på at administrasjonen på et tidlig tidspunkt hadde et mål om å avskjedige Nedkvitne, fortsetter advokaten, som i lagmannsretten vil gå mer i dybden på bedriftspsykolog Bjørn Ekelunds tilknyting til UiO. Ekelund skulle opprinnelig foreta en arbeidsmiljøundersøkelse, men den endte opp som en rapport om Nedkvitne.

– Det er tydelig at det er noe i måten å administrere universitetet på som skaper problemer, bemerker advokaten.

Ikke fornøyd med tingrettsadvokaten

I tingretten var det Preben Mo Fredriksen fra advokatfirmaet Føyen som talte Nedkvitnes sak.

– Hvorfor har du byttet advokat, Arnved Nedkvitne?

– Jeg var ikke fornøyd med Mo Fredriksen. I likhet med universitetsdirektør Bjørneboe var han ikke innstilt på at ting forholder seg annerledes ved et universitet enn ved enhver annen arbeidsplass. Han interesserte seg ikke for ytringsfrihetsspørsmålet, og tolket avskjedigelsen som en vanlig arbeidsmiljøsak.

– I motsetning til UiOs advokat Elisabeth Stenwig behersket han heller ikke det skuespillet som en rettssak også er, fortsetter Nedkvitne, og forteller at han var svært skuffet over hvor lite jus som ble diskutert under rettssaken.

Valget av advokat for tingretten var for øvrig nokså tilfeldig:

– Jeg fikk anbefalt en kvinnelig jurist i firmaet Føyen, men hun var gravid, og foreslo isteden sin kollega, Mo Fredriksen.

– Jeg valgte med andre ord advokat uten å ha særlig greie på det. Helt uavhengig av Forskerforbundet – de blander seg ikke bort i slikt.

Burde han vært oppsagt?

I tingretten ble det tidlig slått fast at retten ikke skulle vurdere om Nedkvitne burde vært avskjediget, men kun om UiO hadde lov til å gjøre det. Ingen stilte spørsmål ved det. Men det gjør Vidar Strømme:

– Tradisjonelt har forvaltningen kunnet utøve fritt skjønn, og domstolene har dermed ikke sett på om vurderingene har vært fornuftige eller rimelige. Men slik er det ikke nødvendigvis lenger. I alle fall ikke når vedtaket griper inn i ytringsfriheten, slik EMK viser.

– Her er det i realiteten to rettsforståelser som lever side om side, forklarer advokaten.

Dersom lagmannsretten også må vurdere om UiO burde avskjediget Nedkvitne, vil han uansett utfall få en grundig forklaring.

– Det er viktig for meg å få en ordentlig vurdering. Jeg vil ha domstolens svar på om det var nødvendig å avskjedige en professor i middelalderhistorie, sier Strømme.

Trofaste studenter

Nedkvitne selv synes det blir spennende å få prøvd saken prinsipielt, men han gleder seg ikke til rettssaken.

– Jeg trives best med forskning, veiledning og undervisning, sier den tidligere professoren som nå er student ved samme universitet.

Han liker heller ikke å ha en offentlig rolle – selv om han hele tiden har holdt god kontakt med pressen:

– Da saken min først kom opp for Universitetsstyret, la jeg merke til at de eneste som støttet meg var studentene og pressen, forklarer han.

– Men å gjøre saken offentlig var kanskje viktigere i tidligere faser enn nå, som jeg har fått alle disse juristene med på laget.

– Du har fått ganske mye støtte?

– Ja. Mange har kontaktet meg og villet hjelpe meg. Og det er det som har holdt meg oppe.

– Foran Universitetsstyret følte jeg meg veldig alene, bortsett fra støtten fra studentene. Men dette endret seg i og etter tingretten. Professor Kristian Gundersen var for eksempel til stede under hele rettssaken, noe jeg satte stor pris på.

Mektige venner

– Etter tingrettsdommen tenkte jeg at nå orker jeg ikke mer. Derfor uttalte jeg også i Universitas at jeg ikke kom til å anke. Men så dukket det opp et intervju med jussprofessor Jan Fridthjof Bernt i Uniforum, og da fikk jeg nytt håp.

Bernt mente retten ikke hadde tatt innover seg forholdene som knytter seg til universitetskulturen og karakteren av ansettelsesforholdet i vitenskapelige stillinger, og at saken burde avklares av Høyesterett.

– Etter hvert kom også flere jurister på banen, blant andre tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund og advokat og stipendiat Anine Kierulf. Det bidro sterkt til at hovedstyret i Forskerforbundet vedtok å støtte anken min, til tross for at fagforeningens egne jurister mente saken ikke hadde prinsipiell interesse.

Det var også gjennom noen av juriststøttespillerne at Nedkvitne ble koblet sammen med advokat Vidar Strømme, som har lang erfaring med ytringsfrihetsspørsmål.

Lojal til faget

Den tidligere professoren har fremdeles stor omsorg for faget sitt.

– Da jeg kom til UiO i 1994, hadde de et veldig flott middelaldermiljø. Det er trist å tenke på at jeg kanskje ikke kan levere et like fint miljø fra meg til nestemann når jeg går av med pensjon, sier han, og sikter også til at faget har vært noe nedprioritert de siste årene. Men for ikke lenge siden ble det lyst ut to stillinger i middelalderhistorie ved UiO, den ene som erstatning for Nedkvitne.

– Jeg ser på det som et resultat av mitt bråk om flere ressurser, smiler han.