UiO slik en blind ser det

- Å være blind er et informasjonshandikap, mer enn et sansehandikap, mener Otto Prytz . Han forteller at det er lettere å være blind på universitetet i dag, enn det var på 60-tallet.

SYNTETISK TALE: Mobiltelefonen til Otto Prytz er utstyrt med syntetisk tale. Den bruker han til å lese tekstmeldinger og til å finne fram i adresseboken.
Foto: Ståle Skogstad

Vi møter Otto Prytz ved heisene i 10. etasje i Administrasjonsbygningen på Blindern.
- Etasjeknappene er merket med blindeskrift, men når heisen stopper, aner jeg ikke hvilken etasje jeg er kommet til, bemerker han.

Vanskeligere etter kvalitetsreformen

Otto Prytz gikk i høst av med avtalefestet pensjon etter nesten 30 år om amanuensis i spansk. For ham ble Kvalitetsreformen den utløsende faktor.
- Det er blitt et merkbart større arbeidspress. Som funksjonshemmet er du ekstra utsatt, for selv om du kan gjøre den samme jobben, må du noen ganger bruke lengre tid, påpeker han og legger til at dette også kan ramme studentene.
- Dersom markedstenkningen får bre seg, er jeg redd funksjonshemmede studenter kan bli skviset ut, sier han.

Prytz forteller at den store forskjellen mellom ham og kollegaene, er at han leser langsommere. En rask blindeskriftleser, leser i et langsomt høytlesningstempo. Som barn måtte han av den grunn bruke mer tid på skolearbeidet, men det største problemet var alltid å skaffe til veie pensumlitteraturen.
- Da jeg gikk på gymnaset, måtte jeg skrive av mange bøker etter diktat. Da ble medelever beordret til å lese høyt for meg i fritimene, og det var slett ikke alltid like populært, minnes han.

Pensum etter eksamen

Han forteller at det bedret seg litt da han begynte på ex.phil. i 1963. Nå skulle han få pensum lest inn på spolebånd, men personen som utførte arbeidet, rakk ikke å bli ferdig med hele boka før eksamen.
- Derfor måtte jeg velge eksamensoppgaven om antikken og ikke oppgaven om Kant, sier han og forteller at på dette området er universitetet ikke kommet så mye lenger.
Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek har ansvaret for at pensum som ikke finnes i blindeskrift, blir lest inn, men dette skjer ikke før studenten er registrert. Det er derfor et problem at opptaket skjer like før semesterstart. At pensumlistene ofte ikke er klare før i siste liten, gjør det ikke lettere. Også i den senere tid er det eksempler på at blinde studenter ikke har fått pensum før etter eksamen.

Prytz ville studere språk og valgte russisk og spansk. Fortsatt måtte han få deler av pensum opplest, men heldigvis var språkstudentene mer positive til dette enn medelevene på gymnaset.
- Jeg kunne komme med innspill, og høytlesningen fikk mer preg av kollokvier. I ettertid har jeg fått høre at mange hadde et stort faglig utbytte av dette, forteller han.

Etter mellomfag i begge språk og grunnfag i språkvitenskap, gikk han i gang med spansk hovedfag og støtte på en ny utfordring. I gjennomgangen av materialet til hovedoppgaven kunne han ikke lenger basere seg på velvilje fra medstudenter. Prytz gikk derfor til fakultetsledelsen og ba om penger til sekretær- og lesehjelp.
- At jeg kunne vise til svært gode karakterer, bidro nok til at jeg fikk innvilget slik hjelp, tror han og tilføyer at i dag er det heldigvis blitt slik at en funksjonshemmet ikke trenger å være best, for å få støtte.

PC-revoulsjonen

PC-en har gjort det lettere for ham å motta og skaffe til veie informasjon. På den kan han få teksten både som en leselinje med blindeskrift og som syntetisk tale. Problemet er at den ikke tar all grafikk. For eksempel er Powerpoint og PDF-filer et problem.
- Derfor vil vi gjerne ha nettsider som er så tekstbaserte som mulig, sier han.
PC-en har gjort hverdagen lettere for de blinde på mange måter.
- Noen skulle tatt bilde av meg da jeg tok eksamen i russisk mellomfag, bemerker Prytz og forteller om tre skrivemaskiner, en med blindeskrift til kladden, en med latinske bokstaver til innføring og en med kyrilliske bokstaver til innføring av russiske eksempler.
- Du kan forestille deg at min eksamen ikke ble spesielt anonym. Kanskje var det trynefaktoren som gjorde at jeg fikk så god karakter, humrer han.

Som ansatt har han arbeidet aktivt for å bedre de funksjonshemmede studentenes situasjon, blant annet som leder av Rådet for funksjonshemmede studenter på 80-tallet. For de blinde er situasjonen blitt mye bedre, men fortsatt er det litt som gjenstår, ifølge Prytz. Etter flyttingen i Niels Treschows hus i sommer, aner han ikke hvor folk befinner seg, for de nye romnumrene er ikke skrevet i relieff. Han beskriver nøkkelkortsystemet som et enda større problem. Det er nærmest umulig for ham å taste pinkoden alene. Systemet ble innført mens han var leder av rådet.
- Vi fikk dessverre ikke vite at et så utilgjengelig system var på trappene. At de funksjonshemmedes perspektiv må bli trukket inn allerede i planleggingsfasen, er en kampsak, understreker han.

Skriver spansk grammatikk

Selv om Prytz har gått av med pensjon, regner han med å bruke mye tid på Blindern i årene framover. I første omgang vil han fullføre en spansk grammatikk.
- UiO har vist en stor forståelse for mine problemer, og som ansatt har jeg fått bruke det jeg har hatt behov for av lesehjelp og tekniske hjelpemidler. Når jeg gikk av med pensjon, var det ikke på grunn av menneskene, men fordi systemet la mer arbeid på meg enn jeg kunne klare. Jeg valgte å gå av mens jeg ennå har helse til å nyte pensjonistlivet, sier han.


30 års arbeid for funksjonshemmede studenter

Konsulentjenesten for funksjonshemmede studenter feirer 30-årsjubileum 8. desember med en utstilling og et jubileumsseminar, hvor Otto Prytz deltar med foredraget Studenter med funksjonshemming - fra pionerer til inkluderte.

Av Grethe Tidemann
Publisert 28. nov. 2005 12:12 - Sist endret 10. des. 2008 16:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere