Erling Christen Seeberg (1946 - 2004)

Det er en skjebnens ironi at Erling ble rammet av kreft. Han har selv ytt banebrytende forskning som i dag er grunnlag for en stor del av kreftforskningen verden rundt. Hans arbeid er belønnet med en rekke priser, blant annet Jahreprisen for medisinsk forskning 2004, Rikshospitalets pris for fremragende forskning 2003, Kong Olav den Vs pris for kreftforskning 2001. Erling Seeberg var fra 1995 professor i medisinsk mikrobiologi ved Universitetet i Oslo og forskningssjef ved Avdeling for molekylærbiologi, Institutt for medisinsk mikrobiologi, Rikshospitalet. Fra 2002 har han ledet den molekylærbiologiske delen av Centre for Molecular Biology and Neuroscience ved Universitetet i Oslo og Rikshospitalet, et av Norges forskningsråds 13 sentrer for fremragende forskning (det eneste i medisin).

Etter endt biokjemi-utdannelse ved Norges tekniske høgskole (nå NTNU) i Trondheim 1969 kom Erling Seeberg som vernepliktig til Forsvarets forskningsinstitutt, et sted han skulle bli i 20 år, avbrutt av utenlandsopphold. Dette var begynnelsen på hans forskningskarriere, med utgangspunkt i virkningen av ioniserende stråling på arvestoffet. Under et opphold ved Yale University 1972-73 ble han med fra starten av i utviklingen av rekombinant DNA-teknologi. Han var den første som benyttet genteknologi i Norge. Han viste hvordan en skadet del av DNA kan kuttes ut og erstattes med nye nukleotider ved en energikrevende enzymatisk prosess (Nature 1976). Dette var et gjennombrudd i forståelsen av hvordan levende celler beskytter seg mot endringer av arvestoffet ved å reparere det når det blir skadet. Erlings utrettelige arbeid i alle senere år, med mange publikasjoner i internasjonale høyprofil-tidsskrift har etablert hans forskermiljø som et av de betydeligste på området og gjort Norge til et foregangsland i dette forskningsfeltet.

Et stort antall gener koder for enzymer som reparerer tallrike typer av skade på DNA. Defekter i disse mekanismene gir økt risiko for kreftutvikling. De kan også gi økt tendens til degenerative forandringer, blant annet i hjernen, og økt takt i aldringsprosessen. Forskningsfeltet har derfor stor og økende interesse i arbeidet for å finne de nøyere årsakssammenhenger, og dermed botemidler, for sykdommer i ulike organsystem. Særlig interesse knytter seg til hjernen, hvor blant annet Alzheimers og Parkinsons sykdommer rammer et stort antall mennesker. Erling Seeberg har også bidratt til oppklaring av hvordan hjernen fungerer normalt - blant annet var hans molekylærbiologiske ekspertise avgjørende ved identifiseringen av proteinet som kontrollerer glutamat, hjernenes viktigste stimulerende signalstoff, ved å pumpe det gjennom cellemembranen (Nature 1992).

I tillegg til sin store vitenskapelige tyngde var Erling et varmt og godt menneske. Han hadde en egen evne til å inspirere, skape miljø og spre godt humør omkring seg. Interessen for visesang og pianospill bidro til dette. Ved minnestunden på instituttet tente medarbeiderne hvert sitt lys på bordet foran et fotografi av Erling. Det var stappfullt: Et korps av unge, entusiastiske forskere viderefører Erling Seebergs arbeid. Mange mintes gode stunder med Erling, hans humor og treffende replikker som han hadde med seg også da kreftene svant. På en merkelig måte trengte Erlings humør gjennom i den triste stunden.

På vegne av kolleger

Ole Petter Ottersen
Jon Storm-Mathisen