- Rettspsykiatere er som heksedoktorer

Hydle har gjort feltarbeid i et ungdomsmiljø i en drabantby hvor en ung mann ble skutt og drept. Hun har fulgt strafferettsprosessene og hatt dybdesamtaler med aktørene i rettssalen. Tidligere i vår avla legen og voldsforskeren doktorgraden ved Sosialantropologisk institutt, UiO.

- Maleriet av kunstneren Hanne Borchgrevink som er på forsiden av avhandlingen min forestiller et hus med tre tak i forskjellig vinkler. Bildet symboliserer de mange takene av sannhet i et rettslokale, forteller hun.

At det ikke bare er én sannhet i en rettssak, blir tydelig demonstrert i Hydles arbeid. Hun peker på hvor forskjellig de enkelte juristene og de andre involverte ser på årsaker til handlinger og hvor ulikt de tolker årsaken til et drap etter at rettssaken er avsluttet.

Nøkkelhull til det norske samfunnet

- En strafferettssak er et tenkt nøkkelhull. Gjennom det observerer jeg det norske samfunnet. Jeg spør: hvordan er det dette samfunnets konstruktører, altså vi nordmenn, ordner vår verden?

En drapssak er et sted der norsk moral skapes, et sted der livets betydning settes helt på spissen, der det handler om liv - og om liv som tas.
Hydle viser til at ethvert samfunn er bygd på at konflikter håndteres. Rettssalen er en arena for konflikthåndtering, men ikke hvem som helst er gitt myndighet til å uttale seg der.

Rettspsykiatere er "seere"

- I rettssaker har juristene størst legitimitet og spiller den viktigste rollen. Men det hentes også inn kunnskap fra andre felter. I rettssalen spørres det: Var den tiltalte bevisst eller ubevisst i gjerningsøyeblikket? Var han psykotisk eller ikke psykotisk idet han utførte den dødelige handlingen? Det finnes ingen røntgenbilder eller instrumenter som viser hva som skjer i hodet på gjerningsmannen.

Medisinerne - rettspsykiaterne - er gitt autoritet og legitimitet til å "se" inn i hjernen på folk. De skal forklare hvorfor et menneske utførte voldshandlingen, noe vedkommende selv ofte ikke vet. Rettspsykiaterne kan med andre ord se ting som ingen andre kan se, påpeker hun, og sammenlikner dem med heksedoktorer eller "seere" i afrikanske hekseprosesser.

I retten møtes den juridiske og den medisinske profesjonen.
- Sett fra min antropologiske synsvinkel har de to kunnskapsfeltene samme syn på mennesket - som et objekt som kan beskrives og som noe endelig og objektivt: et menneske //er// kriminelt, eller et menneske //er// sykt. Antropologien betrakter derimot sykdom og kriminalitet som noe som oppstår //mellom// mennesker.

- Juryen er viktig

Hydle bruker teatermetaforer i avhandlingen sin. Hvordan konstrueres scriptet og hvem har regien? I rettsaken hun studerte, hørte juryen på medisinerne som forklarte retten hva som hadde foregått i siktedes hode i gjerningsøyeblikket.

Men juristene var uenige med de medisinsk sakkyndige. Det legene sa, skulle derfor ikke tillegges vekt. Juryens kjennelse ble tilsidesatt.
- Så lenge juryen følger scriptet, spiller den en rolle. Når juryen derimot ikke er i overensstemmelse med scriptet, utraderes dens posisjon.

Hydle viser til at utviklingen går i retning av å få lekmannsskjønnet ut av rettssystemet.
- Det sier noe om profesjonenes hegemoni i vårt samfunn. Selv er jeg en klar forkjemper for at lekmannsskjønnet skal bestå, sier hun.

Som lege har Hydle arbeidet mye med vold og mishandling og skrevet flere bøker om voldskriminalitet. Hun mener at både ofre og gjerningsmenn og deres pårørende og venner lider, men at disse ikke kommer til orde. Isteden er det partenes profesjonelle representanter som fører ordet.

- Det foregår en overkjøring av mennesker av dem som er utdannet til å forstå seg på og vurdere andres liv. Jeg etterlyser en annen respekt for og vilje til å lytte og lære av det folk opplever, deres lidelse og deres ønsker og behov, sier hun.