Verdens nordligste campus

En gang lå Svalbard ved Middelhavet. Tenke seg til: ved Middelhavet. Det er riktignok en stund siden. 60 millioner år eller så. Nå ligger Svalbard ikke lenger ved Middelhavet, men i Barentshavet, nærmest i gangavstand til Nordpolen, skarve 120 mil.
Likevel lar de seg lokke hit, unge studenter fra fastlands-Norge og fra allverdens land der de ikke akkurat har hatt mulighet for å bli kompis med kuldegradene. Og hit kommer vitenskapsfolk i det internasjonale toppsjiktet for å forelese og holde kurs. Hva er det som trekker dem til det nordligste universitetscampus i verden?

Handlegata i Longyearbyen er kort, men innholdsrik. På grunn av toll- og avgiftsfritaket er mange varer billigere her enn på fastlandet.
Foto: Trine Nickelsen

Det er april da vi ankommer øyriket på 78 grader nord, innpakket i de varmeste gevanter som var å oppdrive. "Landet med de kalde kyster" - Svalbard - kalte islendingene stedet da de seilte forbi i sine båter for 800 år siden. Fra et flyvindu ser det ikke stort varmere ut, spisse snødekte fjelltopper og svære isbreer så langt øyet rekker. Men vi glemte noe: Golfstrømmen.

Varmest i verden!

En avstikker av denne stryker nemlig langs vestkysten av øygruppa.
En gigantisk transport av varmt vann og varm luft sørfra sørger for at været på Svalbard er mildere enn noe annet sted på tilsvarende breddegrad i Arktis eller Antarktis.

Vi kaster jakka (den ene) og skuer utover havet. Lufta er så frisk og ren at den - med litt markedsføring - burde kunne selges på boks. Sola står høyt på himmelen. Om noen dager skinner den døgnet rundt.

Longyear Airport ligger tre små kilometer unna det norske hovedsetet på Svalbard: Longyearbyen. I denne lille byen er året ikke lenger enn andre steder på kloden, må vite. Navnet har stedet fra amerikaneren John Munroe Longyear som anla den første gruva på Svalbard i 1906.

Her holder sysselmannen til, og her ligger det meste av administrasjonen. En fargerik husklynge i tre huser det lille samfunnets folk som teller om lag 1600. Longyearbyen har lenge vært et typisk gruvesamfunn. Nå setter forskere og studenter sitt preg på byen. De gamle arbeiderboligene i "Nybyen" er blitt studenthybler, og på toppen av Gruve 7, den eneste gruva i drift i Longyearbyen, står en forskningsradar med to gigantiske parabolantenner. Nede ved havna ligger en stor mørk bygning med røde vinduskarmer og med hvite fjell som en mektig ramme omkring: Longyearbyens største bygning huser Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS).

Verdens navle

- UNIS er blitt en hjørnestein for internasjonal polarforskning, slår professor i fysikk, Jøran Moen, med begeistring fast da vi møter ham i den moderne universitetsbygningen. Moen er ansatt ved Fysisk institutt på Blindern og har en professor II-stilling ved UNIS. Han er en av dem som har vært med fra den spede starten i 1993 da UNIS ble etablert som et samarbeid mellom de fire universitetene på fastlandet. Stadig vekk er han på Svalbard hvor han veileder hovedfags- og doktorgradsstudenter og driver nordlysforskning.

- UNIS er et fantastisk samlingspunkt. Å studere et år her gjør at en blir kjent med kanskje så mange som 20 professorer fra alle verdens hjørner. Studentene kommer tidligere og tettere innpå forskningen. Det er mange prosjekter og store muligheter for å gjøre hovedfags- og doktorgradsarbeider her. Jeg håper studenter fra UiO oppdager muligheten til å studere på Svalbard og at flere velger sin studievei gjennom UNIS.

Ikke distriktspolitikk

Å satse på universitetsstudier og forskning på 78 grader nord, er ikke uttrykk for overivrig norsk distriktspolitikk.

- Gruvedriften har sørget for en infrastruktur som det ikke finnes maken til noe sted så nær polområdet.
Her kan Moen og hans kolleger studere nordlys døgnet rundt. Geologene har de geologiske periodene i bløtkakelag omkring seg på alle kanter. Det enkle økosystemet med bare et fåtall planter og dyr egner seg ypperlig når biologene vil studere grunnleggende økologiske prosesser. Og vind- og strømforhold gjør det mulig å studere forurensninger som er transportert langt.

Moen viser oss rundt i UNIS-bygningen som inneholder laboratorier, undervisningsrom, et stort auditorium, bibliotek, kantine, 30 kontorer og lesesalsplasser for 100 studenter. Vi legger merke til at alle rommene har navn: Møysalen, Signehamna, Hornsund, leser vi, oppkalt etter fjell og breer på Svalbard. Rommene er møblert i lyst treverk. Fra skuterdressene og støvlene som står oppmarsjert i korridorene, kjennes lukten av bensin.

- Svært internasjonalt

På et av kontorene sitter studiekonsulent Jan Gunnar Brattli.
- Studenttallet er økende her hos oss i motsetning til ved universitetene på fastlandet, særlig på hovedfags- og doktorgradsnivå, konstaterer han.
På lavere grad kommer studentene på årsbasis. Det er 18 studenter på hver av de fire studieretningene.

- Vi har 14 faste vitenskapelig ansatte her til enhver tid. Alle kursene er i utpreget grad feltbasert. Vi kan tilby 40 kurs. Mye av undervisningen baserer seg på gjesteforelesere. Vi drar inn spesialister fra hele verden.
I fjor var 273 studenter innom UNIS, flesteparten på hovedfags- og doktorgradskurs.

- Kursene ligger som perler på en snor gjennom hele året. Om våren er det særlig stor aktivitet, det er smekkfullt på lesesalene og fulle hybler, sier Brattli.
Over halvparten av studentene er utenlandske, og undervisningen gis på engelsk. I fjor var 21 nasjonaliteter representert ved UNIS, studenter blant annet fra Canada, Russland, Polen, Tibet og Japan.

- Det er svært høyt nivå på studentene. De er motiverte, de ønsker litt ekstra og de vet hva de vil. Våre studenter produserer drøyt 20 vekttall i året. Det sier noe om motivasjonen. Fra Norges største universitet har vi imidlertid slitt med å få studenter. Derfra ønsker vi oss flere!

Ville tilbake

Studentene stortrives etter sigende ved UNIS. I kantina i inngangshallen sitter to geologi-studenter fra UiO som har funnet veien til Svalbard. For andre gang.
Thomas Chareyron (24) er fra Frankrike og har ett års studier i geologi bak seg ved UNIS.

- Da jeg studerte i Oslo, fikk jeg høre om studiene på Svalbard. Jeg dro og trivdes svært godt, forteller han. Etter ett års studier i hjemlandet Frankrike i fjor, bestemte Chareyron seg for å dra tilbake til Svalbard og ta hovedfag her.
- Jeg studerer bevegelse og deformasjon av isbre. I september i fjor gjorde jeg målinger på Høganesbreen og skal foreta nye målinger i september i år.

Marit Carlsen (23) har også studert geologi i ett år på Svalbard. Det gav mersmak.
- Jeg likte meg så godt at jeg skaffet meg sommerjobb for å slippe å dra hjem, forteller hun. - Jeg jobbet som guide og var med på båtturer nordover og fikk oppleve å se masse isbjørn, hvalross og et yrende fugleliv. Fantastisk!
På hovedfaget ville hun ha feltarbeid på Svalbard. Det fikk hun til.

- Jeg skal se på hvordan en bre som går ut i havet har trukket seg tilbake siden den lille istid og hvordan det har sammenheng med topografien av fjordbunnen. I begynnelsen av mai skal jeg ut på felt for å rekognosere. Så blir det tilbake til Oslo for å begynne å skrive. I august skal jeg ut i felt i båt her på Svalbard for å gjøre målinger, forteller Carlsen.

Anbefales!

- Da vi kom hit første gang, tenkte vi at det er ekstreme folk som er her. Men hit kommer alle slags mennesker, understreker de to.

- Vi har vært her ett år - og kom tilbake. Og vi er ikke de eneste. Når en har opplevd Svalbard, vil en alltid lengte tilbake. Det er noe med naturen, årstidenes skiftninger. Dessuten trives vi i det internasjonale studentmiljøet her. Vi lever tett og blir godt kjent med hverandre. Og vi har dyktige lærere som er lette å spørre og som alltid har tid til å svare, konstaterer UiO-studentene.
- Studier på 78 grader nord kan vi anbefale. På det varmeste.

Fakta om Svalbard

Geografi:
* Øygruppe mellom 74 og 81 grader nord og 10 og 35 grader øst
* Største øyer: Spitsbergen, Nordaustlandet, Barentsøya, Edgeøya og Prins Karls Forland
* 63 000 kvm stort, halvannen gang større enn Danmark. Drøyt 60 prosent er dekket av isbreer

Historie:

* 1194: Navnet Svalbard nevnes for første gang i islandske skrifter
* 1596: Nederlenderen Willem Barentsz oppdager øygruppa og gir den navnet Spitsbergen
* 1600-1750: Internasjonal hvalfangst
* 1700-1800: Russiske pomorer driver storstilt pelsfangst
* 1800-1900: Norsk overvintringsfangst
* 1800-tallet: Vitenskapsfolk kommer til Svalbard
* 1906: John M. Longyear etablerer den første gruven
* 1916: Store Norske Spitsbergen Kullkompani overtar gruvevirksomheten i Longyearbyen
* 1920: Svalbardtraktaten underskrives
* 1925: Norge gis suverenitet over Svalbard

Fakta om UNIS

* Etablert i 1993 med de fire norske universitetene som stiftere.
* Fire studieretninger: arktisk biologi, arktisk geologi, arktisk geofysikk og arktisk teknikk
* Det gis undervisning i ca. 40 ulike emner
* Ca. 16 er på hovedfags- og doktorgradsnivå
* Om lag 270 studenter
* 50 prosent utenlandske studenter

UNIS: http://www.unis.no
Kilde: Sysselmannen på Svalbard: http://www.sysselmannen.svarbard.no/
Om nordlysforskningen på Svalbard: Se neste nummer av Apollon som kommer ut i juni.

Emneord: Svalbard, Undervisning Av Trine Nickelsen
Publisert 26. apr. 2002 15:29 - Sist endret 10. des. 2008 16:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere