Seierherren

Da Arild Underdal var professor i statsvitenskap, tok han første tog fra Ljan klokken 05.19 hver morgen og møtte på jobben presis klokken seks. Nå hender det han tar bilen, fordi dette blir for sent. - Jobb, hobbyer og fritid går på en måte i ett for Arild, sier hans kone. Vi har vært hjemme hos universitetets nytiltrådte rektor på Ljan i Oslo.

- Jeg får stadig høre at stilen min er mer engelsk understatement, sier rektor Arild Underdal (Foto: Kirsten Helgeland).

Arild Underdal i tar imot oss i en blå collegegenser med universitetets logo. Terasseleiligheten som han deler med sin kone Else, går over to plan, entre, arbeidsrom og bad i første etasje, kjøkken, stue og soverom oppe. Vi merker oss at det er litt glissent på veggene og spør om ekteparet nylig har flyttet inn?

- Nei, vi har bodd her i tre år, men siden vi begge syns at flytting er noe herk, prøvde vi å få det unnagjort så raskt som mulig. Så fort det var noenlunde funksjonsdyktig, gav vi oss og har ikke foretatt oss noe siden, forklarer herr Underdal. Han påpeker at noen av møblene begynner å bli litt medtatte, og at det trengs en del oppussing. - Vi planlegger stadig å kjøpe flere bilder, bemerker fruen. Vi skjønner at innredning ikke står øverst på prioriteringslisten i det underdalske hjem.

Skjønt, spiller det noen rolle når man aldri er hjemme? Arild Underdal jobber 12 timer eller mer om dagen, og har ikke tatt to uker sammenhengende ferie siden 1972. Han forventer heller ikke at tilværelsen som rektor vil gi ham mer fritid. - I en periode har jeg prøvd å jobbe hjemmefra i helgene, men jeg innser nå at jeg blir nødt til tilbringe i hvert fall en av dagene på kontoret, sier han.

- Er det ille å være gift med en mann som jobber så mye? Vi vender oss til hans kone. Hun ler. - Egentlig ikke, for det har jeg vendt meg til, og jeg er opptatt av jobben min jeg også. Else Underdal er ansatt i Utenriksdepartementet.

- Men noen ideell småbarnspappa var han vel ikke? insisterer vi og sikter til parets nå voksne datter. - Arild jobbet slett ikke så mye da hun var liten, bedyrer fruen og forsikrer at ektemannen absolutt tok sin andel av henting og bringing.

Hun har ingenting i mot at mannen jobber mye, men synes han burde ta ut mer ferie. - Jeg hadde i noen år ambisjoner om å få ham til å ta ut én dag mer hvert år og lyktes i å strekke det ut til ti sammenhengende dager, men så skled det ut innrømmer hun. Egentlig syns hun at han er privilegert. - Jobb, interesser og hobbyer går på en måte i ett for Arild, og behovet for lange ferier er vel derfor ikke til stede, sier hun ettertenksomt.

- Du må si at jeg er flink til å koble av når jeg først tar fri, at jeg kobler av kort og intenst, avbryter ektefellen. Han syns også hun bør nevne at han jogger, tre ganger i uka i sommerhalvåret, og i hvert fall en gang i løpet av helgen i vinterhalvåret. Joggingen er fin avkobling, den holder ham i form og redder ham fra å legge på seg, for han er svak for kaker og desserter.

- Det er typisk nordnorsk, bemerker vår medbrakte fotograf. Arild Underdal vokste opp i Steigen utenfor Bodø.

- Er du en typisk nordlending?
- Jeg får stadig høre at stilen min er mer engelsk understatement, sier han. - Arild er svært tolerant, han aksepterer menneskene som de er. Det oppfatter jeg som typisk nordnorsk, bemerker hans kone.

I Steigen snakker han nordlandsk. Ekteparet tilbringer en uke der oppe hver sommer, for Arild Underdal har arvet småbruket etter sine foreldre. - Da tar jeg først en runde og ser på det gamle huset som trenger uendelige mengder vedlikehold. Så gjør jeg noen kanskje noen småting. Regner det mye forekommer det kanskje at jeg leser litt skjønnlitteratur, forteller han.

Arild Underdals karriere er tilsynelatende skreddersydd for rektorembetet. Han er utdannet statsviter med internasjonalt samarbeid og forhandlinger som spesialfelt. Han betegnes som en ledende forsker både i nasjonal og internasjonal sammenheng, og han har deltatt i utallige prosjekter, råd og utvalg. I sin tid ledet han utvalget som utformet forslaget til reorganisering av det som i dag er NTNU. Han har ledererfaring og kunnskaper om organisasjonen UiO fra sitt arbeid som bestyrer ved Institutt for statsvitenskap og sin periode som prorektor.

Enkelte har uttrykt skepsis overfor hans reformiver.

Du har uttalt at du ønsker å bidra til at UiO kan møte endringene som skjer rundt oss med mindre angst og flere konstruktive tiltak, men du har også understreket at universitetet må bli hardere og mer brutalt når det gjelder å prioritere og premiere kvalitet. Er ikke slike uttalelser mer egnet til å forsterke, snarere enn dempe angsten i universitetsmiljøene?

- Indirekte har jeg kanskje bidratt til å skape angst, men endringene er høyst reelle og viktige, sier han. - Overgangen til et mer resultatbasert finansieringssystem og hardere konkurranse vil innebære at fagmiljøer som ikke lykkes i å trekke til seg studenter eller forskningsmidler må regne med å få redusert sine inntekter. Hvert institutt blir i større grad enn tidligere sin egen lykkes smed, og noen vil oppleve tilbakegang som gjør vondt. Det beste svaret vi kan gi er å gjøre en god jobb.

Han var redd for at universitetet skulle bruke for mye tid til å diskutere hvorvidt det skulle følge opp Stortingets vedtak om den såkalte kvalitetsreformen. - Jeg fryktet UiO ville ende opp med et dårlig resultat fordi vi ikke offensivt tok utgangspunkt i mulighetene til selv å bedre våre studietilbud, men i stedet halvhjertet fulgte pålegg fra myndighetene, sier han.

Denne uken har han deltatt på to store konferanser ved universitetet om denne studiereformen. - Nå merker jeg en annen stemning, sier han. Det er fortsatt mange uløste problemer, men jeg opplever en større forståelse av at vi må brette opp armene og gjøre en innsats, forteller han.

Han vil legge mye arbeid i å anspore og stimulere miljøene slik at de får kraft til å iverksette nødvendige reformer. Arild Underdal betegner lederstilen sin som argumentativ. - Reformen blir mislykket dersom de ansatte ikke er med og følger opp i sitt daglige arbeid. Vi må skape en felles forståelse av det grunnleggende, og denne forståelsen er noe som må bygges og vedlikeholdes, sier han. - Derfor er det viktig at jeg går ut for å lytte og argumentere, understreker han.

Arild Underdal snakker seg varm om tettere oppfølging av studentene, om betydningen av grunnforskning, om forskernes arbeidsbetingelser og universitetets egenevaluering. Vi har forgjeves ringt rundt og forsøkt å få noen til å si noe negativt om personen Arild Underdal. Det lyktes ikke. Blant adjektivene som går igjen er grundig, vennlig, omtenksom, lyttende, analytisk og tørrvittig. Hans tidligere kolleger framhever hans arbeidskapasitet, men røper at han heller ikke sier nei til en øl i sosiale sammenhenger.

Selv har han gjentatte ganger beskrevet seg selv som kjedelig. Hvorfor insisterer han på å være kjedelig? - Jeg har ingen hobbyer eller egenskaper som interesserer underholdningspressen. Jeg ser på meg selv som kjedelig i den forstand at jeg lever et ganske endimensjonalt liv, og syns for øvrig kjedelig er en grei karakteristikk, forklarer han.

Fotografen er i gang med å forberede sitt portrett og ønsker å vise en mer fargerik versjon av Arild Underdal. Det er ikke noe problem. Arild Underdal har flere røde collegegensere med universitetets logo som han bruker hjemme i huset.

- Du stilte ikke til gjenvalg som prorektor i 1995 og begrunnet dette blant annet med frykt for å ende opp som en faglig fossil. Ble maktlysten til slutt sterkere enn behovet for å være faglig oppdatert?

- Det var en riktig beslutning å gå tilbake til instituttet i 1996, mener han. - Jeg var på den tiden involvert i en del internasjonale samarbeidsprosjekter som var blitt forsinket på grunn av meg. Dette gav meg dårlig samvittighet, forteller han. - Nå var jeg kommet til et punkt hvor disse prosjektene var avsluttet, og jeg følte jeg kunne ta et nytt lederverv uten å svikte andre.

Rektoren understreker at dette slett ikke var uten kvaler. - Jeg innser at jo eldre du blir, jo tyngre er det å komme tilbake. I den forstand har valget store konsekvenser, mener han. - Jeg er redd jeg vil vende tilbake faglig utdatert og bli en patetisk figur, sier han og tilføyer at om tre år vil han være glad om noen i det internasjonale fagmiljøet husker navnet hans. - Jeg håper i hvert fall det vil være gnist nok igjen i meg til at jeg kan støtte opp under yngre kollegaer, sier han.

Det gjenstår å se.

Emneord: Universitetspolitikk, Rektorvalget Av Grethe Tidemann
Publisert 24. jan. 2002 11:29 - Sist endret 10. des. 2008 15:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere