Om å skyte seg selv i foten

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 11 1999


Debatt:

På vei til jobben skjer alltid det samme. Jeg begynner å tenke på min grandonkel Carl. Såsnart jeg har passert de nye trikkeskinnene til Rikshospitalet, kommer dette fram. Det skjer helst når blikket heves mot de arkitektoniske utfoldelser på universitetsområdet.

Det isto fil fiske fakultet står det. På Veggen! I store bronsebokstaver.

Nå er det visst ikke bedre på et smf vit akultet. Dysleksi der også. Flere bokstaver har ramlet ned. Ennå ikke i orden!

På Maematisk institutt er det bedre på forsiden, men lette skrivefeil bak og hvor er det jeg skal? Til Biologisk Institutt. Men det heter ikke det. Iallfall ikke på skiltet. For instituttet er blitt et hus. Kristine Bonnevies hus.

Som biolog er det største man kan bli et hus eller en båt. Men neppe en ape, for den befinner seg innenfor døren. Egentlig er det et urmenneske, noe som antyder biologi, og tenker jeg etter, har jeg jo gått og surret i denne bygningen i minst 20 år fra den var ny, så jeg er kommet til rett sted uten hjelp av konversasjonsleksikonet. Både med og uten Alzheimer.

I min fars hus er det mange rom, heter det i Bibelen. Dette gjelder også Kristine Bonnevies hus. Damen må jo ha vært stormannsgal. Hundrevis av rom i huset sitt! Og hun bodde mest alene. Men en slags mor for studentene, sørget for at de fikk mat og husly. Og fingeravtrykksekspert. Politihuset! Hennes hus skulle ha vært politihuset! Da hadde det blitt fart på dobbelt- og trippelsakene. Dame med orden på tingene. Orden ja, - dengang.

På kontoret mitt ligger den nye informasjonsbrosjyren for fakultetet. Du verden, nå er det visst blitt DYSLEKSI der også! Eller er det satt igang nyskapende undervisningsopplegg? Fysisk og Farmasøytisk institutt har innført labortaorievirksomhet. Står det. Og Biologisk Institutt har fått et tranmisjonsmikroskop og Biokjemisk Institutt en fermentur. Misjoneres det for tran og er fermenturet en modernisering av kvesturet som drev med penger i gamle dager og vel nå heter lønningskontoret? Må ha vært feil på retteprogrammet i datamaskinen. For det er vel ingen kontordamer som leser korrektur lenger. Kontordamene er borte. For alltid. Så nå må man gjøre det selv. Skrive brev, manuskripter, poste, ta telefonen.

Jeg er altså min egen ulønnete kontordame. Som får meg til å tenke på lønnen min. Kanskje jeg skal gå opp i Administrasjonsbygget og se om jeg har fått lønnsopprykk. Damen der er forsåvidt veldig hyggelig. Men du er jo pensjonert! sier hun. Dessuten hører du til Det medisinske fakultet. Hun klikker og klikker på datamaskinen. Her er øyensynlig noe galt.

På skjermen kommer det fram en fil som dreier seg om min far! "Men han sluttet jo i 1975", sier jeg, "og han er forlengst død." "Men du er da Carl Laane", sier damen.

Jeg kan ikke godt nekte for at vi har hatt omlag samme navn. Omsider finner hun fram til riktig fil. Et lønnstrinn opp, det blir råd til en kake på Frederikke en gang i uken. "Kan du ikke slette filen på min far," sier jeg, "han kan jo ikke motta lønn nå!". "Går ikke", sier damen, "på grunn av datasystemet."

Her må noe gjøres. Jeg er lei av forvekslingene. Skriver til økonomidirektøren. Omsider kommer et skriftlig svar. "Døden er ikke noe kriterium for å bli slettet ved UiO sitt lønningsregister." Se det!

Det er altså ikke bare hus eller båt man kan bli! Alle skaffer seg et evig minne ved UiO såsnart man har mottatt lønn. Trygt å vite. Og kanskje sendes en imaginær månedslønn der man havner. Via datasystemet. Med imaginært skattetrekk. Men imaginære pensjonstrekk og trygdeavgifter er vel selvmotsigende. Selv når det gjelder UiO. Og i sommervarmen ringer en fortvilet bekjent. Som er utlending ansatt på forskerkontrakt. Han har fått brev fra politiet. Som vil skysse ham ut. Fordi sakspapirene om fornyet oppholdstillatelse hang seg opp i byråkratiet. Som førte til at han ble dobbelt skattlagt. Farvel ferielønn.

Jeg avtaler møte på H.M.Kong Frederiks restaurant, forlengst kjønnskvotert til "Frederikke". Til bakgrunnsmusikk av borremaskiner og sirkelsag. For å finner ut av de byråkratiske irrganger. Og sannelig får vi ikke litt orden på tingene etterhvert. På veien ut passerer jeg fontenen og fossefall. Og det dystre bokmausoleet i sommersolen.

Igjen dukker tanken på grandonkel Carl opp. Hva var det så med han? Jo, rundt 1900 reiste han som skipper på en fraktbåt. Engang kom de innom Havana. Der kjøpte han en flott pistol. Godt å ha om det ble mytteri på båten. En dag hjemme på gården et år fikk han uventet besøk. Nå skulle det serveres middag. Med god mat og drikke. Hva med hønsefrikasé?

Gullhøna spankulerte jo på plenen foran huset. Pistolen kom fram. Idet han skulle til å skyte, sprang høna mellom bena. Og skuddet gikk i foten, bokstavelig talt. Som senere tilbrakte tiår på en skammel. Med grandonkel Carl i godstolen. Det beste ved historien er at den faktisk er sann. Er det flere som uprofesjonelt skyter seg selv i foten? Som ikke kan sikte mot det egentlige målet?

Og hvorfor tenker jeg egentlig på dette når jeg er på jobben?

Morten M. Laane, professor ved Biologisk institutt (EMLB)


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 11 1999

Publisert 23. aug. 1999 11:12 - Sist endra 1. sep. 2014 13:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere