Trygve Haavelmo (1911-1999)

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 11 1999


Trygve Haavelmo

Med Trygve Haavelmos død har universitetet mistet en av sine mest betydelige forskere gjennom tidene. Hans store vitenskapelige innsats, som i 1989 ble belønnet med Nobelprisen i økonomi, er kommentert av mange i forbindelse med pristildelingen og seinere. Disse minneord omtaler først og fremst læreren og kollegaen Trygve Haavelmo.

Fra han ble ansatt som professor i sosialøkonomi i 1948 til han gikk av i 1979, var han den sentrale læreren for alle kull av norske sosialøkonomer. Hans forelesninger var i sannhet forskningsbasert undervisning. Han ga en lang rekke originalforelesninger der han aldri gjentok samme tema eller "snudde bunken". Mer enn 30 vitenskapelige assistenter har gått i lære hos Haavelmo ved at de har skrevet referater av hans forelesninger. For mange ble dette begynnelsen på deres forskningskarriere.

Haavelmo var en fremragende lærer først og fremst fordi han var en fremragende forsker. Han fascinerte studentene med sin interesse for metodemessige problemer så vel som for de store spørsmålene i verdenssamfunnet. Mange ganger kombinerte han begge deler i samme forelesning. Bøkene hans hadde gjerne et utgangspunkt i forelesninger som for eksempel "A Study in the Theory of Economic Evolution" fra 1954. Her drøfter han de gunnleggende spørsmålene knyttet til hvorfor noen land er så rike og andre så fattige.

Typisk for hans stil og hans engasjement er innledningsordene til denne boka: Innenfor det økonomiske bildet av verden som vi kan sette sammen av den løpende internasjonale statistikk, er kanskje økonomiske ulikheter det mest framtredende trekket. Der er regioner hvor millioner av mennesker sulter, andre hvor slike erfaringer forlengst er glemt; der er regioner hvor produktiviteten holdes nede av mangel på de mest opplagte hjelpemidler og tekniske forbedringer; der er regioner hvor folk vasser i bøker og blader, andre hvor analfabetene er i flertall; der er deler av verden hvor dyr får bedre medisinsk hjelp enn menneskene får i andre områder.

Haavelmo hadde en grunnleggende ujålete stil og et folkelig språk selv når han skulle forklare innfløkte mekanismer. Det var viktig å mobilisere tilhørerne til å tenke selv. Både i ord og gjerning understreket han hvor heldig den var som hadde interesserte og engasjerte studenter som tilhørere. Hans innsats som forsker og lærer viser dessuten hvor givende det sosialøkonomiske studium kan være for dem som ikke bare er interessert i om renten går opp eller ned, men som ønsker å forstå de sosiale og økonomiske mekanismene som styrer våre liv.

Haavelmo kom ofte inn på våre kontorer og spurte om vi hadde tid et øyeblikk. Det var gjerne overraskende ideer, gjerne i en provoserende form, som han ville diskutere. Andre ganger var det ting han lurte på i forbindelse med en avisartikkel eller en politikeruttalelse. Som regel endte besøket med en lengre utgreiing eller en liten privatforelesning fra Haavelmos side.

Haavelmo søkte aldri publisitet. Da han fikk Nobelprisen i 1989, var han da også omtrent helt ukjent for det norske folk. Det sier ikke så lite om hans personlighet og selvsagt om hva media normalt er interessert i. Den måten Haavelmo mottok prisen på og det oppstyret den skapte, gjorde ham imidlertid til enfolkehelt. Haavelmos framferd var beskjeden, men sikker. I stedet for publisitet søkte han ro som ivrig sportsfisker, som skiløper eller i sine yngre år bak styret på sitt favorittkjøretøy, en Harley-Davidson.

For alle som var så heldige å ha ham som lærer, kollega og forbilde, vil han bli særdeles sårt savnet.

Kalle Moene, Knut Sydsæter


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 11 1999

Publisert 25. aug. 1999 16:06 - Sist endra 1. sep. 2014 13:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere