Når språk brukes til å skjule, har vi et demokratisk problem. Og jo mer vi hyller Norges plassering som «verdensmester i pressefrihet», desto mer blindes vi for at makten kan hindre det frie ord. Et universitet som ikke svarer konkret om habilitet og økonomisk innflytelse, lukker seg. Tilliten svekkes når de som skal stå for transparens svarer med tåke. Både til forskningen og til institusjonene som forvalter den.
Universitets svar gir et inntrykk av grundighet, men besvarer ikke spørsmålene. UiO henviser til lover, retningslinjer og idealer, men uten å forklare hvordan de faktisk brukes. Dette er ikke dårlig kommunikasjon. Det er strategi. Ved å vise til prinsipper i stedet for praksis, flytter UiO samtalen bort fra sitt etiske ansvar. Når landets største universitet svarer om habilitet med ord som ikke kan etterprøves, trues tilliten til forskningen.
For noen tiår siden kunne jeg som journalist ringe til en medisiner, forsker, byråkrat eller politiker for et usminket og uredigert intervju. Nå må jeg gå den filtrerte omveien om kommunikasjonsavdelingen, som krever spørsmålene i e-post. Direkte samtaler skal ikke forekomme, og svarene er ofte så generelle at jeg kunne spart meg bryet.
Inflasjonen av kommunikasjonsrådgivere har sammenfalt med en stadig feigere og farligere kommunikasjon.
Les også: Han er drittlei meningsløst språk fra ledere ved NTNU
1. Regelverk for habilitet
Jeg spurte hvordan UiO praktiserer sitt eget regelverk. Svaret var en lenke til «Reglement om sidegjøremål og eierinteresser». Ingen forklaring på hvordan dette håndheves eller vurderes i konkrete tilfeller.
2. Samarbeid med Mills
Jeg spurte hvilke retningslinjer som gjelder for samarbeid med produsenten Mills, og om det finnes grenser for private aktørers innflytelse. UiO svarte med en definisjon av hva oppdragsforskning er – ikke hvordan UiO vurderer, håndterer eller begrenser slik innflytelse.
3 og 4. Risiko for påvirkning
Jeg spurte hvordan UiO vurderer faren for at private aktører påvirker forskningen. Svaret var at «akademisk frihet er et fundamentalt prinsipp». Det er et verdistandpunkt, et ideal, men ikke et svar på hvordan de faktisk sikrer frihet i praksis. Ingen vurdering, ingen eksempler – bare prinsipper.
5. Fri forskning
Jeg spurte hvordan et tett samarbeid med en kommersiell aktør som Mills samsvarer med prinsippet om fri forskning. UiO gjentok at de «skal fremme og ivareta akademisk frihet».
Med andre ord: De gjentar formålet, men unngår spørsmålet.
6. Manglende register
Jeg spurte hvorfor UiO ikke har et åpent register over økonomisk støtte fra private aktører.
I stedet kom en generell henvisning til forskningsetiske regler. Hvorfor UiO likevel ikke har et slikt register – forblir ubesvart.
Et mønster av formalisme
UiOs svar følger et mønster: De viser til regelverk, men ikke til virkelighet. De bruker formelle setninger som skjuler fraværet av reelle svar. De svarer ikke på spørsmålene, men på sine egne omformuleringer av dem. De bruker språket til å skape inntrykk av åpenhet – samtidig som innsynet forblir stengt.
Universitetene skal vokte åpenhet og kritisk tenkning. Når også de bruker språket til å tåkelegge, er det mer alvorlig enn et dårlig svar på en journalistisk henvendelse; det er et varsko om en kultur som tåler mindre innsyn og uenighet.
Et universitet skal svare konkret. Når det ikke skjer, må vi spørre hvorfor.
Logg inn for å kommentere