Arktisk og høyfjells ekspedisjonslitteratur har alltid fanget oppmerksomheten til norske sjeler med villmarks-lengsel. Fridtjof Nansen skrev På ski over Grønland etter ekspedisjonen han gjorde i 1884. Seinere kom Fram over Polhavet og Eskimoliv. Bøkene ble lest, oversatt og de inspirerer mange, selv i dag. Grønland, Nordpolen og Nordishavet er fremdeles ekte villmark. Ekspedisjonene for 150 år siden var i ukjent land, og de var krevende, farlige, og noen døde. Nansen var fremragende både som ekspedisjonsleder, vitenskapsmann og i den humanitære politikken. Han kunne også skrive svært godt.
For meg var det Helge Ingstad som ble den store helten
Roald Amundsen var også skribent, selv om han skrev mer dagbok-lignende og hadde et særegent språk, både om reisen i de to passasjene Nordøst og Nordvest, om Sydpolekspedisjonen, og om luftskipsreiser.
Amundsen var kanskje råere enn mange andre, spesielt hans forhold til trekkhundene hadde neppe tålt dagslys hos Mattilsynet i dag. Men både han, Nansen og noen av de andre samtidige ble flinke til å kjøre trekkhunder og leve på arktisk vis. De skjønte også langsomt noe om essensielle vitaminer og sykdomsforebygging. Det er laget interessante filmer om Amundsen, men selv var han skribent.
Ekspedisjonene til Nansen og Amundsen og deres venner var svært utfordrende, både mentalt og fysisk.
For meg var det Helge Ingstad som ble den store helten. Datteren hans var professor her på UIO. Ingstad ble født i 1899 og døde i 2002, og var en eminent forfatter av en noe mer «leken» ekspedisjonserfaring, der både Pelsjegerliv, Landet med de kolde kyster, Øst for den store bre og de andre bøkene hans i sin tid ble bestselgere.
Grønland og Svalbard, samt Canadas villmark, ble drømmemål for mange unge menn (og noen kvinner). Å dra på fangst ble den ultimate måten å leve på. Hundekjøring ble mer alminneliggjort, også som konkurranse i eget land. Helge Ingstad var jo egentlig en jurist og forretningsmann, men levde ut mange drømmer i mer antropologisk stil, der han tok de folka som bodde i Arktis mer på alvor. Det ble spesielt tydelig i boka om Nunamiut, om inuitene som bodde i Brooks Range.
Jeg var så heldig at jeg fikk jobbe med datteren Benedicte på UIO, og jeg arvet trekkhundene mine fra ham, og fikk bo i nabohuset hans i deler av de siste årene han levde, mens Benedicte var på sabbatical i USA. Jeg har reist til Grønland, Svalbard og Brooks Range selv. Arktis kom nærmere da jeg ble kjent med Ingstad. Han snakket mye om andre ekspedisjonsfolk, og var opptatt av Tore Gjelsvik på Polarinstituttet og noe mer skeptisk til Thor Heyerdahls sjøreiser. Seinere i livet ble han og kona kjent som vitenskapsbaserte arkeologer på Grønland og især i Canada, men bøkene fra ekspedisjonene holder høy kvalitet, selv i dag.
Man kan klatre på Everest og gå til Sydpolen på pakketur i 2025
Mer moderne ekspedisjoner tok fatt på andre oppgaver. Det meste er allerede oppdaget, besteget eller beskrevet. Noen eventyrere klatret på topper som ingen hadde besteget før, som Everest og Trango. Noen gikk til Sydpolen, også jenter som Liv Arnesen. Noen gikk til Nordpolen, eller Grønland på langs. Noen – som Lars Monsen og Jens Kvernmo; la ut på lange reiser i villmark, med hunder som hjelpere. De nye ekspedisjonene ble også skrevet inn som bøker, men det nye var at ekspedisjonsfolket også hadde med kamera. Vi fikk Canada på tvers og nordgrønlandsk isbjørnjakt på film rett inn i stua; og Trango i to årganger. Fremdeles er slike bragder – selv med menneskelige omkostninger - store publikumsmagneter.
I høst har vi fått være med på en kjendisekspedisjon også, via TV-reportasje. Ikke er deltagerne de mest puddingbygde nachspiel standup-folka, men folk med godt rykte i samfunnet og gode hjerner og medietekke, også kjente helseforskere og medieforskere. Men kan vi kalle det de er med på en ekspedisjon? Jo, de ligger i telt og går med truger på en bre i høyden i Alaska. De er ikke alene. Det er en strøm av guida turer dit opp hver eneste sesong, uten at det aspektet problematiseres mye. Man kan klatre på Everest og gå til Sydpolen på pakketur i 2025. Man får og kan faktisk ikke dra opp, bort eller ut uten guider.
Slik var det ikke før: Et par-tre hundekjørere, Susan Butcher og Joe Redington og venner, dro opp på Denali-fjellet med hundeslede allerede i 1979, da Joe var 61 år. Riktignok hadde noen vært der oppe allerede i 1918, og turen til hundefolka tok 23 dager. De nådde toppen, da. Nå kan man for eksempel fly inn med helikopter til breen og kjøre hundespann der selv (det koster en formue).
Istedenfor ble det veldig mye filming av folk som spyr
Men altså, i flere uker har vi fått se noen godt voksne norske forsøke å komme seg opp for egen maskin – ja fra et flydropp, da. De har ikke skrevet noen bok. Men filmet, de har de. Filmingen og kommunikasjonen minner meg om realityshow der noen må ut, og det fremstår som trist. De som faktisk filmer er egentlig ikke med i ekspedisjonen. De dokumenterer og deltagerne bretter ut sine gleder og plager. Det er overraskende trivielt. Vitenskapsfolka bidrar så godt de kan med kunnskap. Mye kunnskap om spy-sjuke kom godt med.
Jeg, som en som er opptatt av kunnskap, skulle likt å vite mer om åssen de planlegger slike turer, maten de har med, teamarbeid, og konflikter, hva slags utstyr de faktisk stoler på, hva handler Denali – eller Mount Mc Kinley – egentlig om, og mye annet som hadde gjort dette til noe en kan lære av. Istedenfor ble det veldig mye filming av folk som spyr, med et smittsomt magevirus. Selv for meg som lege er dette egentlig uten interesse. Sprite hender har vi jo lært før, og de som blir syke kan bare reise hjem, greit det. Holde avstand fikk de og til: Ingen behøver å dele telt, langt mindre sovepose!
Deltagerne skriver nok ikke bok, men podkaster sikkert både ditt og datt. Nå er vel jeg og mine kompiser litt vel kritiske, siden vi både kjører hundespann både hit og dit, klatrer og går på ski og sover i telt uten kamera. Men vi er nok mer enn de fleste opptatt av hvordan planlagte turer blir bra. Vi behøver ikke filme alt vi har gjort, men kanskje fortelle mer om hvordan man kan gjøre det. Det er helt ok å klatre opp på et fjell eller gå en lang strekning, bare for prestasjonen sin del.
Det som oftest ikke blir vist fram, er hva fjellet eller stedet betyr for de som lever i nærheten. De som faktisk har fjellet som sitt levebrød, som kan logistikk og veivalg, ser været, bærer, koker, støtter og hjelper. Guider og bærere. Flyvere og redningsfolk. De som tar vare på folk som vil leke polfarere og tindebestigere i vår tidsalder.
Logg inn for å kommentere