Godt nyttår, UIO!
Du har vært mitt andre hjem, mitt åndelige rotfeste, min sosiale plattform og min teknologiske basestasjon i veldig mange år.
Jeg ble nærmest født hos deg, med ambisiøse unge etterkrigsforeldre som ville inn, og klarte det. Jeg vokste opp et steinkast fra dine nye hus på Blindern, og ville inn selv. Det fikk jeg til. Både studier i sju år, doktorgrad og postdoktor-tenking fikk jeg holde på med hos deg.
Jeg har hatt et godt, langt liv med UIO som bakkestasjon, på godt og vondt
Du har vært mer enn en arbeidsplass for de fleste av oss. Vi gjør UiO til en identitet, et varemerke, en tenkeboks. Vi vet at det å tilhøre deg er et kvalitetsstempel der ute. Vi kan bli lyttet til og trodd på. Vi har laget fornuftige regler for samvær: Vi skal tenke i hver vår boks, men også møte andre bokser med nysgjerrighet og anerkjennelse. Vi snakker mye med dem som er som oss selv, men forsøker nå ut til folk flest med i alle fall bunnskrapet av det vi finner ut. Vi tror på og praktiserer ytringsfrihet, men fordømmer rasisme og fascisme. Kjærlighet er lov, overgrep er ikke bra.
Jeg har hatt et godt, langt liv med UIO som bakkestasjon, på godt og vondt. Trangere tider, flere studenter, flere eksamener, mer byråkrati, mer ensretting, mer statlig overstyring. Men fremdeles frie tanker.
Og mer digital tvang. Jeg fikk min første PC i 1988. For å kjøre lange statistiske analyser måtte vi programmere mandag, kjøre analysene om natta, reprogrammere tirsdag, og kanskje lage tabeller mot slutten av uka.
Vi var på UiO da internettet kom, da tekstredigering kom, da statistikk ble menystyrt og vi fikk epost. Jeg har hatt min epost- adresse lenger enn noen av mine geografiske adresser, og lenger enn noen av mine ekteskap. Nesten alt jeg gjør er avhengig av den digitale tilknytningen jeg har gjennom mitt alter ego: epostadressa og den hemmelige koden som hører til. Bank, medlemskap, sosiale aktiviteter, abonnement, sportsutøvelse, internasjonal kontaktflate…
Din kontrakt med UIO trenger fornyelse, hvis ikke skrur vi deg av på nyttårsaften
Og hvert år etter at jeg ble emerita må jeg tenke på dette. For da får jeg den årlige julehilsenen fra den sjelløse sentralen for kommunikasjon: «Din kontrakt med UIO trenger fornyelse, hvis ikke skrur vi deg av på nyttårsaften. Ta kontakt med din overordnede hvis du fortsatt vil henge med oss». Jada, forsøk å finne folk som jobber mellom jul og nyttår. Forsøk å sove godt når du tenker på alt du burde ha gjort for å komme av, få din egen, helt uavhengige identitet, knyttet til en kommersiell tilbyder av digitalt medlemskap. Poenget er at jeg helst ikke vil. Et samliv med en institusjon som UiO er ikke bare en jobb du kan slutte på, men en åndelig mor. Du har lagt igjen din sjel, din kjærlighet og din kunnskap hos henne. Og du vil jo være med enda: Undervise. Rette eksamen. Lese internasjonal litteratur. Mene noe om utdanningspolitikk og innholdet i faget. Akademisk frihet og kunnskap som verdi, er en gave til ditt arbeidsliv. Jeg vil være med litt til.
Så godt nytt år, UIO!
Logg inn for å kommentere