KRONIKK: Hvem er klarspråk?

K R O N I K K

Jeg har en jussprofessor til far og en doktorgrad i lingvistikk i bagasjen, så det hender rett som det er at søndagsmiddagene handler om språk og juss – og klarspråk. «’Klarspråk’. Hvem er nå det?» spør faren min i artikkelen «Kafkas 5 teser om Lovspråk. Om hvordan lovens lovhet påvirker lovspråket», utgitt i Sakprosa , et av UiOs tidsskrifter med åpen tilgang.

Han holder her klarspråk opp mot det han kaller lovens «lovhet» – det som gjør en lovtekst til en lovtekst, med alt det innebærer av makt og autoritet – og hevder at «[u]avhengig av hvem denne ‘Klarspråk’ er, har han eller hun tilsynelatende mål som ligger langt unna lovenes tradisjonelle lovhet. (…) For de fleste vil det uansett hvor mye Klarspråk bestreber seg aldri bli noen god opplevelse når lovens budskap siger inn og de forstår at de har en tapt sak eller må bøye seg for lovens autoritet.»

Definisjonen av klarspråk brukt i artikkelen til faren min er hentet fra det nå avsluttede prosjektet Klart språk i staten, som startet opp i 2009. Siden den gang har det skjedd mye både teoretisk og praktisk klarspråksarbeid. Hvem eller hva er Klarspråk i dag, og hvilket forhold har hen til Loven?

Tre påstander om klart språk lar oss utforske dette:

1. Klart språk setter mennesket i sentrum og ikke systemet.
2. Klart språk anerkjenner og bruker makten og kraften i språket.
3. Klart språk er forskningsbasert.

Den første påstanden reflekteres i Språkrådets nåværende definisjon av klarspråk som lyder slik: «Med klarspråk mener vi i denne sammenhengen korrekt, klart og brukertilpasset språk i tekster fra det offentlige. En tekst er skrevet i klarspråk dersom mottakerne

• • finner det de trenger
• • forstår det de finner
• • kan bruke det de finner til å gjøre det de skal» (opprinnelig utheving)

Her er det med andre ord mottakerne og deres behov som er det vesentlige, mens det er offentlige organer som skal sørge for at tekstene de skriver, oppfyller disse kravene.

Behovet for klarspråk begrunnes gjerne med at klarspråk fremmer demokrati og rettssikkerhet, men hvordan skjer dette? Når den enkelte av oss skal kunne finne det vi trenger i en tekst og kunne forstå og bruke det vi finner, så er det ikke kun snakk om å kunne utføre en konkret oppgave, som å klage på en eksamenskarakter eller søke om studieplass.

Det kan også handle om at myndighetenes tekster bør bygge opp det retoriske medborgerskapet til hver enkelt av oss, slik Ida Seljeseth beskriver i sin doktoravhandling fra UiO (2020). Retorisk medborgerskap innebærer blant annet at tekstene også bør være med på å skape et ytringsrom for hver og en av oss, for eksempel ved at vi får vite fra UiO at vi kan ha dialog med studentombudet om klageprosessen og utformingen av klagen, eller at vi blir stand til å ta stilling til og diskutere systemet for opptak til høyere utdanning, kanskje til og med i en kronikk eller politisk.

Den andre påstanden handler om at klarspråksarbeidet nå eksplisitt anerkjenner at språk og tekst har makt og forstår hvordan denne makten skapes og utøves. For eksempel forklarer UiO-professor Kjell Lars Berge hvordan en tekst kan ha makt blant annet i kraft av å være en instans av en bestemt teksttype som i seg selv har makt [1]

Et hjemlig eksempel på dette er interne rutiner for ansatte ved UiO. En rutine er en teksttype som har makt i kraft av at arbeidsgiver har gitt rutinen og forventer at de ansatte følger den. Rutinen må oppfylle visse kriterier for å ha slik makt, som å ha et uttalt formål, og være utformet i samarbeid med og/eller godkjent av ledelsen.

Klarspråk kan være en måte å myndiggjøre mottakeren på i møte med tekster med makt. Teksten bør ikke underslå den eksisterende makten og maktrelasjonen, men bør samtidig bidra til å bygge opp mottakerens makt til å ta grep om egen sak og situasjon, og til å være med på å snakke om, kaste lys over og til og med utfordre status quo.

Hva kan skje, dersom interne rutiner og andre administrative tekster, som notater til ledermøter, utformes med klarspråklige prinsipper for øye? Kan det tenkes både å gjøre arbeidsdagen enklere, balansere maktrelasjoner, og bidra til universitetsdemokratiet? Helge Jordheim, som leder UiOs arbeidsgruppe for ny språkpolitikk, er inne å se på også det administrative språket, og jeg håper arbeidsgruppa tar med seg tanken om klarspråk også internt på UiO.

Den tredje påstanden, om at klart språk er forskningsbasert, er forhåpentligvis godt dokumentert allerede. Dette betyr ikke at klarspråksmedarbeidere i stat og kommune skal bruke masse tid på å lese vitenskapelige artikler eller bale med teoretiske konsepter som retorisk medborgerskap. Men de må vite hva klarspråk er mer enn praktiske skriveråd, og de bør ha tid til å holde seg oppdatert.

Samtidig må universitetene være seg sitt forsknings- og formidlingsansvar bevisst. Ved UiO gjør vi dette ikke minst også ved Det juridiske fakultets klarspråksprosjekt  og bachelor-programmet Klart språk ved HF.  

Hvem er så denne Klarspråk i dag? Vi kan se på Klarspråk som en oversetter, tolk og diplomat, som hjelper Borgeren i møte med Loven, og som hjelper Loven å balansere lovhet med hensynet til de som Loven gjelder for, en Hermes, reisende mellom Kafkas innesluttede underverden av Lov, menneskene nede på jorden og Stortingets Olympus-fjell, en gud for kunnskap som gir bort språk og en gud for det å stå mellom noe og noe annet, som markerer grensen for når Loven går utover seg selv .