I min stilling ved LINK Senter for læring og utdanning ved UiO leder jeg et Norad-finansiert prosjekt sammen med to samarbeidspartnere i Palestina, Palestine Polytechnic University (PPU) i Hebron og University College of Applied Sciences (UCAS) i Gaza. OsloMet er også partner i prosjektet. Prosjektet er et av syv NORHED-prosjekter ved UiO, og vi har fått nesten 20 millioner over en periode på seks år for å utvikle teknologistøttet læring i den palestinske universitets- og høgskolesektoren. Dette er spesielt viktig i et område som lider av omfattende begrensninger på mobilitet både innen akademia og næringslivet. Digitale teknologier blir et sentralt bindeledd mellom Palestina og omverdenen. Dette er spesielt aktuelt i Gaza, der den palestinske befolkningen har bodd under en israelsk blokade i seksten år, og arbeidsledigheten er på mellom 40 og 50%.
Prosjektperioden vår startet i 2021, og i skrivende stund har partnerne våre ved UCAS nettopp blitt bombet for andre gang siden prosjektoppstart. I mai 2021 opplevde de elleve dager med bombing, og partnerne våre delte noen av disse opplevelsene i et innlegg i Khrono. Svein Stølen fulgte opp med et innlegg om hvor ødeleggende krig og konflikt er for kunnskapsutvikling i samfunnet. Nå har partnerne våre igjen vært gjennom fem dager med bombing. Tallene er usikre, men status ser ut til være 33 døde palestinere. I tillegg kommer de mange skadede, og alle de som har fått hjemmene sine helt eller delvis ødelagt.
Vi som inngår prosjektsamarbeid med akademikere i krigssoner, møter utfordringer på ulike nivåer. Et nivå er det helt umiddelbare: Hvordan skal jeg som prosjektleder forholde meg til at partnerne mine blir bombet, at de kanskje er døde, blitt kvestet, eller har mistet familiemedlemmer eller hjemmene sine?
Et annet nivå er selve prosjektgjennomføringen, som selvfølgelig blir påvirket. Vi har nå måttet utsette både en planlagt forskerkonferanse og et kompetanseutviklingskurs med 60 deltakere fra en rekke palestinske universiteter. For oss er det i tillegg nærmest umulig å samle prosjektpartnerne våre i Palestina, fordi det er svært vanskelig for partnerne våre i Gaza å reise til Vestbredden, og omvendt.
Et tredje nivå handler om hvordan vi som en akademisk institusjon – og organisasjon – håndterer slike situasjoner. Jeg vil gjerne dele noen erfaringer jeg selv har gjort meg i konteksten av NORHED-prosjektet. Jeg har en doktorgrad i pedagogikk men er antropolog «i bånn» (mastergrad), og har derfor en iboende interesse for hvordan den akademiske kulturen kommer til uttrykk.
Har vi en akademisk kultur der folk bør være redde for å uttrykke støtte til kolleger i krigssoner?
Først vil jeg si at svært mange enkeltindivider har uttrykt stor støtte til våre partnere. Det setter jeg enormt pris på, men ikke minst er det svært viktig for partnerne våre, som ofte føler seg glemt og forlatt av det såkalte internasjonale samfunnet. En enkelt epost eller en kort hilsen gjennom en meldingstjeneste kan bety enormt mye. Jeg er dypt takknemlig for all den kollegiale støtten vi har fått.
Jeg møtte også kolleger som uttrykte at de kunne støtte meg «privat», men ikke i profesjonell kapasitet. Dette synes jeg var interessant. Jeg spurte ikke mer om hva de la i dette, fordi jeg ikke ønsket å utøve press mot kolleger om å innta en bestemt type engasjement (eller å engasjere seg i det hele tatt). Men jeg tolket det slik at det å uttrykke støtte til partnerne våre ble sett på som potensielt skadelig for deres akademiske karriere. Har vi en akademisk kultur der folk bør være redde for å uttrykke støtte til kolleger i krigssoner?
I mai 2021 kontaktet jeg også mitt daværende institutt (via «tjenestevei», som det heter) for å ta opp det faktum at UiO i mange år har handlet IT-utstyr fra Hewlett Packard. Hewlett Packard er en sentral tjenesteleverandør til israelske okkupasjonsstyrker i Palestina. Det palestinske sivilsamfunnet har i mange år bedt om at det internasjonale samfunnet unnlater å handle med slike selskaper. Etter diskusjon i instituttstyret ble dette ikke tatt videre i «linja», men jeg ble oppfordret til å kontakte min fagorganisasjon. Dette synes jeg også var interessant. Jeg har selvsagt ikke tilgang til alle de (sikkert mangfoldige og nyanserte) argumentene som ble reist i dette styremøtet. Men fra mitt perspektiv, opplevde jeg dette som om UiO som organisasjon sa til meg: dette er ikke vårt bord. Det hører hjemme i ansattorganisasjonene (min egen fagorganisasjon, LO, har for øvrig hatt et sterkt engasjement for Palestina i en årrekke).
Er det greit at UiOs regler for anbud åpner for at vi handler med selskaper som i en årrekke har medvirket til okkupasjon?
Det jeg ønsker meg, er en debatt om hva som er eller bør være på UiO sitt bord i situasjoner der vi samarbeider med akademikere i krigs- og konfliktsoner. Er det greit at UiOs regler for anbud åpner for at vi handler med selskaper som i en årrekke har medvirket til okkupasjon? Kanskje det er det – men jeg synes som et minimum at vi bør «ta debatten», og at debatten bør legges midt på UiOs bord og ikke bare ansattorganisasjonenes.
Slike spørsmål mener jeg også opplagt tilhører UiOs pågående arbeid med bærekraft. I krigs- og konfliktsoner kommer mer eller mindre alle bærekraftsmålene i spill. Krig og konflikt er forbundet med sult, fattigdom, avbrutt skolegang, manglende tilgang til helsetjenester, økt diskriminering mot kvinner og marginaliserte grupper, og mangel på økonomisk vekst.
Sammen med Bjørn Stensaker har jeg nylig publisert en artikkel der vi undersøkte hvordan nordiske universiteter og høgskoler omtaler bærekraftsmålene i sine strategiske planer. I artikkelen gjør vi et analytisk skille mellom planer der bærekraftsmålene først og fremst får en symbolsk funksjon, og der de omtales på en måte som får praktiske konsekvenser for UH-institusjonene selv. Spissformulert kan vi si at det eksisterer en skala fra «greenwashing», på den ene siden, til institusjoner som «walk the talk», på den andre siden.
Kjære viserektor Mette Halskov Hansen: På hvilke måter inngår samarbeid med partnere i krig og konflikt i UiO sitt arbeid med bærekraft? Er det primært symbolsk, eller er det slik at vi «walk the talk»? Dette er et ærlig spørsmål fra min side, for jeg har ikke tilstrekkelig innsikt i arbeidet som skjer. Men igjen, så vil jeg gjerne at vi legger slike spørsmål på bordet, og tar en ordentlig diskusjon om hvordan UiO – som organisasjon og institusjon –forholder seg til disse spørsmålene.
Kjære Arne Benjaminsen: På hvilke måter ivaretar UiO sine retningslinjer om kjøp av varer og tjenester vårt ansvar for akademiske kolleger i konfliktområder?
Kjære instituttledere og instituttstyrer: Hvordan kan dere støtte deres ansatte som deltar i samarbeidsprosjekter med institusjoner i konfliktområder?
Kjære rektor Svein Stølen: I mai 2020 skrev du flott om utfordringene for utdanning og kunnskapsutvikling i konfliktområder. Hvilke overordnede prinsipper og strategier ligger til grunn for UiO sin tilnærming til akademisk samarbeid i konfliktområder?
Jeg er nå på mitt tredje år som prosjektleder. Jeg har opplevd god støtte fra en rekke enkeltindivider ved UiO, i flere ledd av organisasjonen. Men jeg har til gode å bli engasjert i en mer overordnet og prinsipiell diskusjon om hvordan vi som sitter med ansvaret for akademisk samarbeid i konfliktområder skal håndtere de ulike problemstillingene som oppstår, eller å bli innviet i organisasjonens prinsipielle tilnærming til slikt samarbeid. Det er godt mulig jeg har sovet i timen – som akademikere flest jobber jeg godt over «normal» arbeidsuke og noen eposter glipper. Men vi som leder NORHED-prosjekter vil være en helt opplagt målgruppe for denne type diskusjoner. Dette innlegget er mitt forsøk på å åpne opp denne samtalen.
Logg inn for å kommentere