KRONIKK: Selv gamlinger er folk

Det at det finnes emeritus-posisjoner er fint, så en kan gli ut av det med sakte fart, late som en er med samtidig som det er et selvbedrag. Skuta seiler så bra videre uten deg, skriver professor emerita Johanne Sundby.

Nå dyrker vi eliten, de flinke, de raske, de som skaffer verden stipender og prosjekter og patenter og innovasjoner, som skaffer kunnskap som er viktig for næringsliv og vekst. Men VIL vi ha mer vekst? spør Uniforumskribent Johanne Sundby

Foto: Ola Gamst Sæther

Kjære kollegaer. Eller – er dere kollegaer lenger? Jeg har gått av. Det gjør jo alle, før eller siden. Det er en ganske brutal overgang, fra full aktivitet i et viktig yrke og i en viktig virkelighet, til en slags dumping ut i det uvisse. Egentlig er det ikke noen som merker det, bare en selv. For oss som har vært en kvinnealder på en institusjon, der jobben er en del av identiteten; så er det som en skilsmisse: Selv epostadressen er ikke lenger et fast holdepunkt, enten du har hatt den lenger enn ekteskapet ditt eller ikke.

Å gå av under korona-nedstengning er ingen spøk

Heldigvis for oss er det noen muligheter. Det at det finnes emeritus-posisjoner er fint, så en kan gli ut av det med sakte fart, late som en er med samtidig som det er et selvbedrag. Skuta seiler så bra videre uten deg. Selv om man blir koblet fra med brutal kraft på den meldte dagen, kommer man seg på igjen. De har kanskje ikke bruk for deg, men du har bruk for dem. Å gå av under korona-nedstengning er ingen spøk. Du overlates til deg selv.

Så det burde være flere overgangsritualer. Selv gamlinger er folk. Sjefene våre burde gjøre det som sjefer skal: takke deg av med noen ord med på veien, og minne folk på at man fremdeles finnes, selv om det haster å tømme kontoret. Personalpolitikk handler veldig mye om å se folk, når de starter, når de gjør noe bra, når de sliter og når de slutter.

Jeg har vært på universitetet siden jeg var ung student, den gangen universitetet var premissleverandør også for samfunnskritikk, der forskere leverte analyser for andre måter å organisere samfunnet på, der studentene også var politikere, og fagene dekket ett mangfold. Studentene var viktige da og, men vi var færre, og vi ble fulgt opp nøye. Nå er universitetet to nye ting, og jeg vet ikke om det er så lett å få øye på.

Nå dyrker vi eliten, de flinke, de raske

For det første er vi videregående,  videregående skoler, en del av den store universelle masseutdanningsstrømmen som automatiseres, strømlinjeformes og fjerner seg enda mer fra «mester-svenn»- modellen. Digital undervisning har fjernet den siste fliken av relasjonelle bånd mellom lærer og elev, vi behøver ikke en gang undervises i sann tid. Jeg har fremdeles god kontakt med en rekke av mine studenter fra den tiden da ting var annerledes. Det er små smykker av læring og relasjonsbygging som har formet meg, og former unge mennesker. Det er ikke en olding som sitter og er sentimental her: jeg tror faktisk det er viktig. Jeg hadde også noen lærere som satte spor; jeg husker dem bedre som personer enn akkurat hva de lærte meg.

Nå dyrker vi eliten, de flinke, de raske, de som skaffer verden stipender og prosjekter og patenter og innovasjoner, som skaffer kunnskap som er viktig for næringsliv og vekst. Men VIL vi ha mer vekst? Trenger vi ikke nå, men enn noen gang, også dette andre? Dette kritiske? Dette som sier: kanskje vi ikke er på rett kurs? Noen kritiske røster, noen alternative fag? Noen opprørere, som kan bringe inn tanker om andre verdier? Noen som er flinke til å være medmennesker?

 

 

 

Emneord: Personalpolitikk, Arbeidsforhold, Arbeidsmiljø Av Johanne Sundby, medisinprofessor emerita, Universitetet i Oslo
Publisert 24. jan. 2022 18:35 - Sist endra 24. jan. 2022 18:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere