K R O N I K K
Det var en stor ære for UiO og Mat.nat fakultet at Norges forskningsråd valgte å lokalisere et nytt nasjonalt laboratorium ved Institutt for geofag. Som en del av senere tids mote med å klistre navn til en stor norsk forsker på nye institusjoner og fasiliteter, valgte de ansvarlige å døpe den nye fasiliteten «Goldschmidt Laboratory». På en måte er det hyggelig at UiO endelig har tatt i bruk navn til denne store forskeren. På en annen måte er det på grensen av uanstendig å anvende hans navn som merkevare uten at UiO yter rettferdighet mot mannen og hans minne.
Med hvilken som helst målestokk var Victor Moritz Goldschmidt (1888–1947) en av Norges største naturforskere. Betraktet som en av hovedgründere til den moderne geokjemien og krystall kjemi, bidro han og hans medarbeidere til å fornye flere grener av kjemi og geofag. Hans karriere viser også hvordan jantelov-holdninger kunne fortære til og med en briljant forsker. I sitt korte liv klarte Goldschmidt å oppnå mer enn de fleste forskere tør å drømme om, men han fikk aldri oppfylt ett av sine sterkeste ønsker: å bli fullt godtatt som en nordmann.
Mens det i utlandet finnes store årlige «Goldschmidt Conferences» og tildeling av den prestisjefylte «Goldschmidt Award», gjorde UiO ingen forsøk i 1986 å finne en løsning for å unngå at hans levninger her hjemme ble kastet i en anonym gravplass i Oslos Vestre Gravlund. Mange år tidligere i 1945 da Goldschmidt, som flyktning i Storbritannia, ville hjem til Norge, erklærte nesten hele Mat.nat fakultetet (unntatt Odd Hassel) at han ikke var velkommen tilbake. I en aksjon som liknet mer en «lynch mob» i det ville vesten, insisterte de, på grunnlag av et rykte uten bevis og andre tvilsomme påstander, at Goldschmidt må forvises fra UiO.
Uansett om hvordan hans identitet er definert, var han for mange rett og slett ikke «en av oss»
Fram til i dag har generasjoner av geofag studenter lært at selv om Goldschmidt var en begavet forsker var han et forferdelig menneske. Ikke et ord om alle de som hadde jobbet eller studerte med ham, som har skrevet som sine begeistring og hengivenhet for ham. En norsk statsborger siden 1905, var han betraktet av flere som «tysk-jøde», selv om han ikke var tysk og ikke var praktiserende jøde. Uansett om hvordan hans identitet er definert, var han for mange rett og slett ikke «en av oss». Dette gjorde det lettere å misunne, demonisere, og konspirere mot ham.
Innvandrergutt blir professor
Goldschmidt var født i Zürich og flyttet til Norge i 1901 da faren hans ble utnevnt til professor i kjemi ved Universitetet i Oslo [se Aftenposten 19.10.2021 om motstand mot å ansette en utenlandsk professor]. Den unge Goldschmidts usedvanlig intellektuelle evner førte til at i 1911, som 23-åring, forsvarte han en banebrytende geologisk-mineralogisk avhandling for doktorgraden. Snart deretter kom et tilbud om et professorat i Stockholm. Den fremragende geolog og universitetsrektor W. C. Brøgger handlet raskt for å fikse et nytt professorat for å beholde ham i Norge. Tre år senere i 1917 fikk Brøgger opprettet Statens Råstofflaboratorium og ordnet at det ble plassert ved universitetets nye geologiske museum på Tøyen under Goldschmidts ledelse.
Laboratoriets mandat var å undersøke hvilke industrielle muligheter som fantes i norske råstoffer for å øke nasjonal selvforsyning. Goldschmidt forvandlet denne utfordringen til innovativ forskning som koblet søken om ny grunnleggende kunnskap sammen med plikten til å bidra til norsk industri. Snart vekket en rekke publikasjoner stor interesse i utlandet. Praktiske resultater gikk saktere, som med etableringen av den sunnmørske olivin-næringen. Lenge misnøyd med flere sider av den lokale akademiske kulturen og den norske industriens mangel på interesse, tok han imot et tilbud i 1929 fra Göttingen, ett av Tysklands mest prestisjefylte universiteter. Her blomstret han enda mer og skapte et verdensledende mineralogisk institutt.
Nye virkeligheter knuser drømmer
Etter at Hitler kom til makten i 1933, ble den sekulariserte Goldschmidt definert som jødisk på grunn av sin slekt. Mens universiteter kastet jødiske studenter og akademikere ut, fikk Goldschmidt beskyttelse på grunn av betydningen av hans forskning, særlig for tysk industri. Goldschmidt var naiv nok til å tro at vitenskap står over politikk. Hat og trusler økte over tid og til slutt måtte han i 1935 flytte tilbake til Oslo. Samtidig og uvitende om hverandres planer, vendte en tidligere medarbeider, Tom Barth, tilbake fra USA. Barth hadde forventet å få stillingen og ressursene som istedenfor gikk til Goldschmidt på grunnlag av en tidligere avtale. Rektor Sem Sæland forsto at universitetet trengte midlene fra staten som Goldschmidt kunne tiltrekke som leder for Råstofflaboratoriet.
Misunnelse og en uvillighet mot Goldschmidt var allerede til stede på 1920-tallet. Mange i miljøet hadde ønsket en annen til å lede Råstofflaboratoriet, men Goldschmidt var fremmet og beskyttet av Brøgger. Selv om Goldschmidt så snart han var tilbake i Norge, prøvde å skaffe et nytt professorat for Barth og la familien Barth leie underetasjen i hans villa på Holmenkollen, ble det ondt blod og sterke beskyldninger fra begge parter. Goldschmidt la beslag på nesten alle rom og alt utstyr ved museet til sin virksomhet. Barth anmodet Kollegiet til å legge ned hovedfagsundervisning i flere geofag på grunn av det han mente var Goldschmidts mangelfulle undervisning. Til slutt, da Barth i 1939 skulle tilbake til USA i en periode, forsøkte han å framleie underetasjen i Goldschmidts hus til en tysk forsker som var NS-medlem (og mulig spion).
Under den tyske okkupasjonen ble Goldschmidt arrestert og skulle sendes sammen med andre norske jøder til konsentrasjonsleirene. Han ble reddet i siste øyeblikk takket være hans forsknings betydning for norsk jordbruk. Likevel var han snart tvunget til å flykte til Sverige. Der takket han nei til svensk statsborgerskap og et professorat. Han ville stå solidarisk med sine norske kolleger og bidra i frigjøringskampen. Men da han kom til den norske eksil-regjeringen i London, fikk han beskjed om at han ikke var ønsket. Britene derimot brukte Goldschmidt, og etter krigen tildelte de ham en rekke hedersbevisninger for innsatsen. Goldschmidt kunne da velge mellom stillinger i Storbritannia og USA, men han lengtet til Norge.
Ville en etnisk norsk professor blitt behandlet slik?
Men de fleste professorer ved fakultetet krevde at Goldschmidt ikke skulle få lov å komme tilbake til universitetet. De beskyldte Goldschmidt blant annet for å sette dekan og rektor i fare ved å flykte uten å gi dem beskjed. Men hadde han gjort det, ville han satt dem og seg selv i større fare. I tillegg var han anklaget for å spre rykter i utlandet om at Barth var NS-tilhenger, noe som ikke stemte (senere viste det seg at en annen sto bak ryktene). Handelsdepartementet var svært begeistret for å få Goldschmidt tilbake. Han reiste hjem. Hans helse sviktet snart og i 1947 døde han. Nesten ingen fra fakultetet kom til begravelsen.
Urnen med levningene etter ham ble plassert i kolumbariet ved Vestre Krematorium. I 1986 måtte den begraves. Fordi Goldschmidt hadde ingen etterkommere, ble bestyrer for det geologiske museum, Johannes Dons, kontaktet. I ettertid skrev han at universitetet var negativt innstilt. Kollegiets arkiv viser at universitetet aldri tok opp saken. Dons egen korrespondanse viser til at da han tok kontakt med universitetsdirektør Olav Meidell Trovik, fikk han til svar at Universitetet på grunn av «konsekvensene ikke kunne feste og vedlikeholde et gravsted.» Da Dons beskrev detaljert litt senere hva som skjedde til en kanadisk forsker, ble han bedt om ikke å skrive om denne «skandalen» fordi det ville være pinlig for UiO.
Noen vil kanskje si at selvfølgelig har ikke UiO et formelt ansvar over en tidligere professor. La oss tenke et øyeblikk: hva om det gjaldt en Vilhelm Bjerknes, Kristian Birkeland, W. C. Brøgger eller Arne Næss? Da jeg forsket på UiOs historie 1870-1920, la jeg merke til både i Kollegiets arkiv og i andre kilder flere tilfeller hvor Kollegiet enten sendte et bidrag til professorenker for å dekke begravelseskostnader eller at det betalte for det hele. Trovik viste ingen interesse til å finne fram til en løsning. Ikke bare fantes det tidligere kolleger og studenter som muligens kunne hjulpet, akkurat ved det tidspunktet bestemte The Geochemical Society i Nord-Amerika å feire Goldschmidts 100-års dag i 1988. Det ble vedtatt å organisere en spesiell kongress og biografiske publikasjoner, og å sette i gang med en innsamling av penger fra medlemmer for å kjøpe en gravtomt og gravstein til Goldschmidt. En norsk geokjemiker i USA, Gunnar Kullerud hjalp til med kommunikasjonen med Dons.
Det vi ennå ikke vet, er hvordan Dons formidlet opplysninger om Goldschmidt til Universitetsdirektøren. Det er ingen tvil om at Dons sterkt mislikte Goldschmidt. Hans diverse foredrag over Goldschmidt er feilaktig og fordomsfull. Han, som geolog og Goldschmidt-opponent Olaf Holtedahl før ham, refererte flere ganger til terror-regime ved museet under Goldschmidt. Hvordan beskrev Dons overfor Trovik hvem Goldschmidt var? Sa Dons, som han sa til Uniforum i 2005 at Goldschmidt var en «tysk-jøde» - ikke egentlig en av oss? Uansett, Trovik, som hadde vært administrativ leder for UiO i over 20 år og vant til å bestemme mye selv, tok ikke saken opp med Rektor eller Kollegiet. Da Dons nokså forsinket fortalte Kullerud hva som hadde skjedd med levningene til Goldschmidt og hans foreldre, ville Geochemical Society uansett samle inn penger med håp om at jernurnene med Goldschmidt-familiens aske kunne bli hentet opp og lagt i et anstendig gravsted. Dons avviste muligheten for det.
Men hva med norske akademikere? Hva tåler de å høre om ubehageligheter fra fortida?
I dag er det tegn på at Universitetet i Oslo vil hedre Goldschmidt. For to år siden viste Rektor interesse for det. Men hvordan? En offentlig beklagelse kunne vært på sin plass. Men utover det, må vi spørre hvordan er det mulig å yte rettferdighet, å bryte en institusjonalisert narrativ som framstiller Goldschmidt som et ubehagelig menneske som ensidig var skyldig i å skape vanskeligheter inne på fakultetet. Jo da, Goldschmidt var preget av store sosiale usikkerheter som påvirket hans dømmekraft. Han manglet sosiale antenner, var bitende sarkastisk, men ofte også svært sjenerøs. Noen likte ham godt og så bort fra hans ustadige temperament, mens andre nektet å tilgi et utbrudd.
Mens Goldschmidt var i Göttingen kom ingen lignende beskyldninger mot ham. Der var han sammen med andre verdensledende forskere som respekterte og støttet ham. I Oslo klaget han allerede i 1925 til Brøgger over «…den atmosfære av smaalighet, misundelse, dumhet og ondskap blant kolleger, som her forgifter det videnskapelige liv».
Om man skal hedre denne store forskeren, må man bytte ut ondsinnete vrangfortellinger med mer nyansert historie som tør å ta opp hele komplekse forhold mellom Goldschmidt og hans universitetskolleger. Som vi har sett for ikke så lenge siden, innvandrere og utlendinger er et lett mål for ubegrunnete anklagelser. Nettavisen Khrono anbefalte at de fremmede skulle ha litt mer romslighet for kritikk. Men hva med norske akademikere? Hva tåler de å høre om ubehageligheter fra fortida?
Vi har også mye å lære av hvordan Goldschmidt – akkurat som Vilhelm Bjerknes parallelt gjorde i Bergen i meteorologi – klarte å holde i fokus både å tjene vitenskap og samfunn. Vitenskapshistorien er mer enn en kilde for merkevarebygging og skryt. Goldschmidts liv tilbyr en rik ressurs for innsikt og refleksjon over de beste og svakeste sidene av norsk vitenskaps kulturarv.
Logg inn for å kommentere