KRONIKK: Akademisk ytringsfrihet har mer enn akademisk interesse.

Det er minst fem grunner til at akademisk frihet er et viktig politisk anliggende, skriver Vidar Helgesen, administrerende direktør i Nobelstiftelsen og medlem av ekspertutvalget for akademisk ytringsfrihet. 

VIKTIG FRIHETSVERDI: Det er akademia selv som har hovedansvaret for å styrke den akademiske ytringsfriheten. Men den er for viktig til å overlates til akademikerne alene, slår Vidar Helgesen fast i sin kronikk.

Foto: Bjørn Stuedal, Nobelinstituttet

Det sies gjerne at krangler og konflikter innen akademia er spesielt brutale og langvarige -- fordi de ikke har noen betydning. Men når ekspertutvalget for akademisk ytringsfrihet denne uken legger frem vår NOU 2022:2, fremhever vi den akademiske ytringsfriheten som et viktig politisk anliggende. Det er minst fem grunner til det.

Demokrati

Mest grunnleggende – og mer brennaktuelt i dag enn da utvalget ble satt ned – er at akademisk ytringsfrihet både er del av og en forutsetning for menneskerettigheter og demokrati. Demokrati fordrer fri meningsbrytning. Derfor har vi den alminnelige ytringsfriheten, som verner både velbegrunnede og ubegrunnede meninger. Den akademiske ytringsfriheten beskytter derimot ikke retten til å hevde hva som helst: den sikrer retten til metodisk å søke og ytre forskningsbasert kunnskap, inkludert retten til å kritisere og få kritikk fra fagfeller. Dermed har den en særlig viktig demokratisk funksjon: Vi trenger informert debatt – for eksempel om hvordan rettsstaten vår fungerer, om like rettigheter er sikret i praksis, om de demokratiske institusjonene og prosessene er effektive i å sikre folks trygghet og grunnleggende tjenester, om nivået på folkelig deltagelse og maktspredning, om forholdet mellom nasjonalt demokrati og internasjonale forpliktelser. Hvis slik sannhetssøken og kritisk debatt ikke kan drives uten frykt for represalier fra statsmaktene eller andre, har vi ikke et demokrati.

Problemløsning.

Den andre grunnen er at akademisk ytringsfrihet er nødvendig for å løse samtidens store problemer. For å løse komplekse, grenseoverskridende kriser trenger vi hele tiden ny kunnskap, utfordring av etablerte sannheter, kunnskapsbasert prøving og feiling. Mange samfunnsproblemer – og løsningene på dem – er politisk kontroversielle: klima- og miljøkrisen, epidemiologiske kriser, flyktningkriser, ulikhetsutfordringer. Men det er ikke bare politikken som er konfliktfylt: også søken etter ny kunnskap på slike samfunnsområder blir ofte gjenstand for kontrovers, mistenkeliggjøring eller i verste fall hets og trakassering. Det gjør det vanskeligere – men desto viktigere – for forskere å gjøre bruk av sin akademiske ytringsfrihet: det er jo ikke minst i slike situasjoner at det virkelig blir synlig at samfunnet trenger evidensbaserte debatter og beslutningsprosesser.

En tilleggsutfordring er at det haster for vår felles menneskehet med å håndtere eksistensielle trusler. Klima- og naturkrisen er så akutt at det kommer til å kreves mer løpende dialog mellom forskning og beslutningsfattere, evne til raske beslutninger fra sistnevnte, og dertil evne til raskt å korrigere kursen når forskere frembringer ytterligere ny kunnskap. Når vitenskapelig innsats må skje i et tettere og mer løpende samspill med myndigheter, blir det desto viktigere med en fri akademisk debatt som sikrer og tydeliggjør vitenskapens uavhengighet.

Innovasjonskraft og velferd.

Den tredje grunnen henger sammen med den andre: Norge har store og voksende omstillingsutfordringer – og dermed behov for å styrke norsk innovasjonskraft. I dag gjør Norge det ikke bra i internasjonale sammenligninger av innovasjon. Dette må endres for å sikre fremtidig konkurranseevne, arbeidsplasser og velferdsnivå.

Selve drivkraften for innovasjon ligger i å utfordre etablerte sannheter. Dessverre tar politikk og forvaltning ofte utgangspunkt bare i gjeldende teknologier og organisatoriske løsninger. Desto større behov er det for mennesker og miljøer som utfordrer konvensjonell visdom og flytter grensene for det vi tror er mulig. Derfor er det viktig at de akademiske institusjonene stimulerer sine ansatte til å bruke sin akademiske ytringsfrihet til å teste nye tanker, debattere, kritisere og forbedre. Denne friheten er også viktig for å søke kunnskap som ikke umiddelbart ser nyttig ut, men som kan vise seg å bli det: svært mange epokegjørende innovasjoner har vært resultat av nysgjerrighetsdrevet forskning som ikke begynte med noe konkret oppdrag.

Mangfold

Den fjerde grunnen til at akademisk ytringsfrihet er viktig for samfunnet, er at den fremmer sosialt, kulturelt og politisk mangfold. Sterke akademiske institusjoner bidrar til maktspredning i samfunnet. Den akademiske ytringsfriheten som disse institusjonene beskytter, bidrar både til mangfold og til forståelse for viktigheten av mangfold.  Aksept for den kontrære ytring er en viktig bestanddel i sosial mobilitet, mens mangel på slik aksept tvert imot er ekskluderende og hemmende for dem som tenker og taler annerledes. Å fremme akademisk ytringsfrihet er derfor viktig for samfunnets politiske, sosiale og kulturelle livskraft.

Tillit

Dette leder frem til den femte grunnen: Akademisk ytringsfrihet bygger tillit. Et høyt tillitsnivå er en viktig kvalitet ved det norske samfunnet: det bidrar til samhold og en felles samfunnsmoral, og styrker samtidig enkeltmenneskets mulighet til selvutvikling. Et fortsatt høyt tillitsnivå i Norge fordrer en åpen samfunnsdebatt. Tillitsnivået i samfunnet er nå under press på grunn av økende spredning av falske nyheter og polarisering på mange kommunikasjonsplattformer. Desto viktigere er det med et stort spillerom for aktører som bidrar til kunnskapsbasert og løsningsorientert samfunnsdebatt. Å verne og styrke den akademiske ytringsfriheten – og derigjennom også styrke tilliten til forskning og kunnskapsinstitusjoner – er derfor et viktig bidrag til den norske samfunnsveven.

Ekspertutvalget fastslår at det er akademia selv som har hovedansvaret for å styrke den akademiske ytringsfriheten. Men den er for viktig til å overlates til akademikerne alene. Derfor var det et klokt initiativ av Henrik Asheim å sette ned utvalget. Forhåpentlig vil det øke oppmerksomheten om en frihetsverdi som har stor betydning for politikkområder langt ut over forskningspolitikken.

 

Emneord: Akademisk frihet, Menneskerettigheter Av Vidar Helgesen
Publisert 28. mars 2022 11:14 - Sist endra 30. mars 2022 13:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere