KRONIKK: Regjeringens klimamelding til Stortinget skjønnmaler Norges klimapolitiske posisjon

Nylig behandlet Stortinget regjeringens «klimamelding», som staker ut en kurs mot et Norge med radikalt lavere utslipp av klimagasser. En helhetlig plan er et viktig første steg, men Norges klimapolitiske ansvar er større enn det meldingen gir uttrykk for. 

To portrett av to menn

OVERORDNETE TRUSLER: Klimautviklingen, og koblingen til artsmangfoldsproblematikken, er overordnete trusler, skriver preses Hans Petter Graver i Det Norske Videnskaps-Akademi og Nils Chr. Stenseth, leder for Akademiets utvalg for klima, miljø og ressursbruk. 

Foto: Ola Sæther

K R O N I K K

Regjeringens klimamelding til Stortinget dokumenterer ønsket om en seriøs og kunnskapsbasert innsats, fra alle samfunnssektorer, for å komme fram til tiltak som samlet sett vil kunne føre Norge fram mot de klimamålene vi har satt oss: «Å redusere utsleppa av klimagassar med minst 50 og opp mot 55 prosent innan 2030, samanlikna med 1990». Tonen i meldingen er optimistisk: «Dei norske klimagassutsleppa går ned, og var i 2019 dei lågaste på 27 år. Utviklinga går i riktig retning. Det skjer ikkje av seg sjølv, men på grunn av ein vellukka klimapolitikk.» Klimameldingen legger til grunn at «Noreg skal gå føre med eit godt eksempel heime og vere ein pådrivar for klimaarbeid internasjonalt.» Slik den ble behandlet i Stortinget, er den å betrakte som en plan for det videre arbeid i Storting og regjering – og ellers i samfunnet. En rekke av de konkrete tiltakene vil måtte behandles videre i Stortinget før de kan settes i verk.

Vektleggingen av enkelttiltak for å redusere utslipp på alle områder av samfunnet er prisverdig.  Samtidig er det viktige problemstillinger klimameldingen unngår å diskutere: Norges rolle som leverandør av olje og gass, samspillet mellom de foreslåtte tiltakene og økt klimarisiko i en varmere fremtid, og forholdet til problemområder som arealbruk og tap av biologisk mangfold og viktige økosystemtjenester (jamfør Meddelelse nr. 1 fra Akademiets utvalg for klima, miljø og ressursbruk). Her vil vi diskutere disse forholdene nærmere.

Norge som petroleumseksportør og konsumvareimportør

Reglene for beregning av et lands utslipp er slik at Norge ikke hefter for utslipp som eksportert petroleum fører til i andre land, eller for utslipp som har vært nødvendige for produsere konsumvarer som vi importerer. Men dette er like fullt et dilemma i diskusjonen av global ansvarsfordeling, og krever oppmerksomhet i en nasjonal klimamelding. Forbrenning av olje og gass som kommer fra Norge, fører på verdensbasis til årlige utslipp av cirka 500 millioner tonn CO2. Det er rundt 10 ganger så mye som de nasjonale norske utslippene totalt. Samtidig er det et stort gap mellom den framtidige utvinningen som produksjonslandene hver for seg planlegger, og det som Paris-avtalen samlet sett gir rom for.

I den senere tid har både Norge og andre europeiske land hatt en viss reduksjon i CO2-utslippene; ganske mye i land som Storbritannia, mer moderat i Norge. Et viktig bidrag til nedgangen er imidlertid at industrien er flagget ut, slik at den utslippsintensive delen av produksjonen er lokalisert for eksempel i Kina og blir rapportert som nasjonale – og økende - industriutslipp der. Forbruket i Europa og USA er imidlertid ikke nedadgående, og produktene som blir importert til Europa har med seg høye CO2-utslipp som ikke belastes europeiske land. Andelen av de nasjonale CO2-utslippene som kommer fra industrisektoren er vokst til 65% i Kina (2017), er om lag 25% for EU-landene, og er sunket helt ned til 17% (2018) i Storbritannia. Dette er en del av forklaringen på «suksessen» i Europa som klimameldingen burde formidlet og problematisert konsekvensene av for det globale klimagassutslippet, som er det som betyr noe i klimasammenheng. Dette er også et sentralt punkt i forholdet mellom høy-inntektsland og lav-inntektsland.

Vil tiltakene foreslått i klimameldingen være tilstrekkelige til at «Norge blir et lavutslippssamfunn i 2050»? Er usikkerhetene i utviklingen av det globale drivhusgassbudsjettet større enn de som avtegner seg i dag, og blir oppgaven med å stabilisere klimautviklingen dermed enda vanskeligere enn det som antas i meldingen? En drøfting av begge disse spørsmålene er nødvendig for å sette klimameldingen i et globalt og langsiktig perspektiv. Norge bør bruke sin posisjon som petroleumsleverandør og forbruksimportør til å drive fram internasjonalt samarbeid om hvordan produksjon av olje, gass og kull skal bygges ned for å være i samsvar med Paris-avtalens målsettinger.

Arealbruk for fornybar energi

Energipolitikken er et avgjørende element i omleggingen av klimautslippene. Det meste av dagens forbruk av olje og gass er knyttet til energiproduksjon i en eller annen form, for eksempel som elektrisitet. Full overgang til fornybar energiproduksjon i løpet av 20-30 år er avgjørende for å nå klimamålene.

Utfordringen kan illustreres ved å se på arealet som kreves av de ulike metodene for å hente energi ut fra naturen. Olje og gass har høy energitetthet, 8-10 kilo-watt-timer (kWh) i en liter bensin. Produksjon av en tera-watt-time (1 TWh, dvs en milliard kWh) kan dermed kreve 100 000 tonn olje - en tankbåtlast. Til sammenligning er omtrent halvparten av Norges landareal berørt som regulerte nedslagsfelt for vannkraftproduksjonen, som i et normalår er på ca. 140 TWh. Det vil si at 1 TWh vannkraft i Norge krever om lag 1000 km2 landareal. Basert på erfaringstall fra Fosen vindkraftpark, vil vindkraft på land årlig kunne produsere 1 TWh på et areal på 30 km2. Havvind krever noenlunde tilsvarende areal. Solparker gir i gjennomsnitt 1 TWh på et solcelleareal på 13 km2. Om vi skal kunne dekke 140 TWh – dagens produksjon fra vannkraft – med vindturbiner, vil det derfor kreve vindmølleparker på rundt 4000 km2, eller størrelsen på det som tidligere var Østfold fylke. Tett befolkete land har helt enkelt ikke areal tilgjengelig for tilnærmelsesvis å kunne dekke sitt energibehov fra fornybare kilder. Storbritannia må eksempelvis redusere sin energibruk med 40 % om forsyningene skal komme fra vindkraft på innenlands arealer med lav økologisk sårbarhet.

Dette nødvendiggjør en internasjonal handlingsplan. Den norske vindkraftdiskusjonen ser bort fra hvordan Norge kan bidra i betydelig grad til grønn energiforsyning i Europa, gjennom utvikling av innenlandsk vindkraft og bruk av norske vannkraftsreserver til å utjevne vind- og solkraft som produseres andre steder. Samtidig har enkeltinteressenes motstand og en nasjonal tankegang overtatt, og gjør det uklart hvordan vi skal kunne nå de samlede klimamålene.

Disse problemstillingene er ikke berørt i klimameldingen. Derfor blir det uklart hvordan fellesskapet må agere i klimatiltakssammenheng, og hvordan den enkeltes preferanser må underordnes felleskapshensynet utover nasjonalstatenes grenser. Spørsmålet om kjernekraft er heller ikke berørt i klimameldingen (vi vil komme tilbake til dette i en senere meddelelse).

Større utfordringer enn tidligere antatt fra et klima i endring

Videre viser ny faglig forståelse av klimaendringene at det kan være vanskeligere enn vi tidligere har antatt å tilpasse oss de nye forholdene. Klimaendringenes faktiske konsekvenser for samfunnet – klimarisikoen vi løper – blir stadig innskjerpet av fagfolk. Dette gjelder ikke minst for mat- og energiproduksjonen, og for disponeringen av landarealene. Vi kan alt ha passert kritiske terskelverdier i klimautviklingen, som gjør at utviklingen ikke lar seg stoppe eller reversere, selv om global oppvarming flater ut. Eksempler er den økende avsmeltingen av Grønland med fare for økt havnivå og kysterosjon, smelting av permafrost i nord og i Himalaya og tilhørende frigjøring av bundne karbonlagre, spredning av tørrmarksområder med redusert vegetasjon og svekking av den atlantiske havsirkulasjonen med konsekvenser for været i Europa og andre deler av den nordlige halvkule. I tillegg kommer forsuringen av havet som fører til redusert marint CO2-opptak.

Det er faglig grunnlag for å anta at alvoret kan være enda større enn det som er alminnelig erkjent og antatt i nasjonale og internasjonale klimapolitiske diskusjoner og forhandlinger. Det kan se ut til at forsterkende tilbakekoblinger med økt fare for irreversible forandringer utløses etter hvert som klimaforandringene øker, og at slike mekanismer blant annet påvirker fordelingen av CO2 mellom atmosfæren, havet og landjorden (fotnote 3 og 4). Disse utfordringene virker tilbake på gjennomførbarhet og effektivitet av tiltakene lagt frem i klimameldingen. Gjennomførbarheten av de foreslåtte tiltakene burde vært problematisert i langt større grad enn gjort i klimameldingen.

Sammenhengen med tap av biodiversitet

Videre berører klimameldingen bare så vidt at klima og biodiversitet henger nøye sammen i naturen (jamfør Meddelelse nr. 1 fra Akademiets utvalg for klima, miljø og ressursbruk). Reduksjon i biologisk mangfold og dermed også de viktigste økosystemfunksjonene (deriblant det økologiske systems dynamikk og robusthet) er en voksende trussel også for menneskehetens overlevelsesevne. For eksempel for å dekke 20% av dagens globale energiforbruk fra biomasse i stedet for i hovedsak fra fossile brensler, vil anslagsvis halvparten av jordbruksland og skogsarealer globalt måtte tas i bruk til dette formålet. Dette er tall som på en dramatisk måte viser koblingen mellom klimaendringene og tap av biologisk mangfold og produksjonsareal for matvarer og andre økosystemtjenester vi er avhengig av.

Klimautviklingen, og koblingen til artsmangfoldsproblematikken, er overordnete trusler. Tiltakene som trengs, er langt mer gjennomgripende enn det legges opp til både i Norge og internasjonalt. Det kan virke misvisende når klimameldingen antyder at vi kan få kontroll på de globale endringene, og at den norske politikken både nasjonalt og internasjonalt er på god vei til å nå målene og således gir grunnlag for optimisme.

Skal vi nå klima- og miljømålene trengs omfattende omstillinger for hver enkelt av oss og samfunnet som helhet

Avslutningsvis bør det framheves at samfunnsrisikoen knyttet til klimaendringene understrekes i for liten grad i klimameldingen. Det trengs omfattende omstilling som vil berøre oss alle i løpet av meget kort tid – 10 år er lenge i denne sammenheng. Samfunnet som helhet må være velfungerende for at hver og en av oss nå og framover skal kunne leve et godt liv i bedre balanse med den naturen vi både er en del av og avhengig av. Mislykkes omstillingen, vil de negative konsekvensene kunne bli store for fellesskapets stabilitet og livsgrunnlaget for den enkelte av oss.

 

 

 

1. Melding nr. 13 til Stortinget (2020 – 2021) Klimaplan for 2021–2030; ofte referert til som «klimameldingen»

2. http://ww2.rspb.org.uk/Images/energy_vision_summary_report_tcm9-419580.pdf.

3. Zommers et al. 2020, https://www.nature.com/articles/s43017-020-0088-0, og FNs Klimapanels spesialrapporter fra 2019, om land, hav og kryosfære.

4. Lenton et al., Nature, 2019, https://www.nature.com/articles/d41586-019-03595-0

(Dette er meddelelse nummer 3 fra Akademiets utvalg for klima, miljø og ressursbruk. Hele kronikken ble først publisert på nettsidene til Det Norske Videnskaps-Akademi )

Emneord: Klima. Miljøpolitikk, Videnskaps-Akademiet Av Hans Petter Graver (preses i Det Norske Videnskaps-Akademi) og Nils Chr. Stenseth (leder for Akademiets utvalg for klima, miljø og ressursbruk)
Publisert 4. juni 2021 15:37 - Sist endra 4. juni 2021 15:37

"Regjeringens klimamelding til Stortinget dokumenterer ønsket om en seriøs og kunnskapsbasert innsats, fra alle samfunnssektorer, for å komme fram til tiltak som samlet sett vil kunne føre Norge fram mot de klimamålene vi har satt oss:" En vil aldri få en seriøs debatt hvis en skal ta utgangspunkt i IPCC og deres rapporter. Disse blir endret etter at forskerne har sagt sitt (ref1.), det blir jukset med og holdt tilbake data (Ref2), andre synspukter blir forsøkt undertrykket. (Ref3) etc. Ref1 : Frederick Seize, Wall Street Journal, June 12, 1996 Ref2 : Michael Mann, som nekter å gi fra seg datagrunnlaget. Hans "Hockey stick" er falsifisert gjentatte ganger. ref3 : Kevin Trenberth: epost fra climategate Kevin Trenberth to Micheal Mann on Mon, 12 Oct 2009 and copied to most of the leading academics. "The fact is that we can’t account for the lack of warming at the moment and it is a travesty that we can’t. The CERES data published in the August BAMS 09 supplement on 2008 shows there should be even more warming: but the data are surely wrong. Our observing system is inadequate." "Avslutningsvis bør det framheves at samfunnsrisikoen knyttet til klimaendringene understrekes i for liten grad i klimameldingen." Det er kanskje fordi det ikke er noen stor risiko ? En forklaring på manglende sammenheng mellom IPCC's modeller og den virkelige verden finner en her: http://www.geoforskning.no/nyheter/klima-og-co2/1308-et-lite-co2-eksperiment  

Jan Borge Guttulsrud - 14. juni 2021 15:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere