KRONIKK: Politikk, forskning, fred - i en pandemi

Vi føler at vi gir våre studenter en faglig utdanning, men også en utdanning i å være uredd og rettferdig. Noen makthavere liker ikke det. Kunnskap kan altså være farlig, skriver Uniforum-skribent Johanne Sundby. 

DRIVKRAFT: – I mange år har Espen Bjertness fulgt sin drivkraft; han trekkes til land som har det vanskelig, etablerer kontakt, tar med seg flinke kollegaer, og får til forskningssamarbeid, skriver Uniforum-skribent Johanne Sundby. 

Foto: Ola Gamst Sæther

Min kollega Espen Bjertness har en drivkraft som er beundringsverdig og unik. Den gir ham kanskje ikke medaljer og glans, men den fører faktisk til endringer i verden. Han får også forskningsmidler. I mange år har Espen Bjertness fulgt sin drivkraft; han trekkes til land som har det vanskelig, etablerer kontakt, tar med seg flinke kollegaer, og får til forskningssamarbeid.

Det begynte kanskje med Palestina. Det er som kjent et område der Norge har vært sterkt involvert i utvikling og politikk. Espen Bjertness, Gerd Holmboe Ottesen og flere  startet opp samarbeidsprosjekter med flere palestinske universiteter, og satset på kapasitetsbygging i forskning og dokumentasjon blant palestinske kollegaer. Slik kapasitetsbygging har vært avhengig av ekstern finansiering og et nokså sterkt mottakerapparat her i Norge og på UIO. Espen fikk også god kontakt med det beste som finnes av publiseringsplattformer, og startet et mangeårig samarbeid med redaktøren i The Lancet, Richard Horton, som viste seg å ha norske aner. Jeg er en av de heldige kollegaene som har fått lov å være med på laget.

Våre samarbeidspartnere jobber med problemstillinger som er relevante for landene selv

Espen Bjertness har også forsket og etablert samarbeid i Tibet og Nepal, i Nord-Korea og i Myanmar. Dette er ikke land der alt går på skinner, men vi tror at samarbeid på faglige premisser også skaper vekst i evne til samarbeid mot bedre utvikling, større åpenhet og mer demokrati. Våre samarbeidspartnere jobber med problemstillinger som er relevante for landene selv. Vi har blitt tatt godt imot, og er også sterkt hjulpet av norske finansieringsmetoder, som NUFU, NORHED, NORPART og vanlige forskningsmidler. Samarbeidet med Nord-Korea har enda ikke fått mye støtte. Men Espen Bjertness mener at det går an å bruke forskning om folkehelse som fredsskapende arbeid.

Desto større er da sjokket når et av de viktige landene, der han nå skulle åpne neste fase av samarbeidet med universiteter og helseministeriet i Myanmar, plutselig måtte settes på vent etter et uventet kupp fra de militære maktene i landet. Kuppet fikk svært store ringvirkninger, for de fleste sivile i Myanmar ville ikke gi fra seg tungt tilkjempede friheter og rettigheter, utvikling og demokrati. De startet fredelige demonstrasjoner og igangsatte sivil ulydighet, gå sakte-aksjoner og streik. Svaret fra kuppmakerne var vold, drap, nedstengning av kommunikasjon, internering av opposisjonelle. Mange av våre venner måtte «gå under jorda», og kommunikasjon og vitnemål ble gjort vanskelig. Mange er veldig redde. Vi har fremdeles sporadisk kontakt med våre kollegaer, men det er blitt farlig å mene noe. Og midt i dette har de også covid-19. Likevel ser det ut til at harmen over overgrepene mobiliserer mest. Selv unge studenter fra våre samarbeidsinstitusjoner er drept.

Jeg unner ingen å være til stede i et våpenbasert statskupp

Jeg har selv våknet til statskupp med militær makt i et land der jeg var på feltarbeid, Gambia, i 1994. Det var første steg på et 20-årig diktatur der alt rundt menneskerettigheter ble satt på vent. Jeg unner ingen å være til stede i et våpenbasert statskupp. Vi ble den gangen evakuert, men våre venner måtte bli. Tjue år tok det altså, før man der fikk en fredelig overgang til et nytt styresett. Tjue år med frykt, angiveri, arrestasjoner og urettferdighet. Noen av mine tidligere studenter ble sagt opp fra lederjobbene sine fordi de turte ta til motmæle. Vi føler at vi gir våre studenter en faglig utdanning, men også en utdanning i å være uredd og rettferdig. Noen makthavere liker ikke det. Kunnskap kan altså være farlig.

Vi vet ikke hvordan det vil gå i Myanmar. Våre kontakter ber om solidaritet og at vi forteller hva som skjer. De demonstrerer og sier fra selv om de er redde, og selv om det er pandemi. Dette er politisk, men det er også om fundamentale rettigheter. Militære ledere i andre land har sagt klart fra at de fordømmer at en militær elite bruker vold mot egne innbyggere. Jeg kan bare si meg veldig enig. Fred og utvikling, trivsel og vekst bygges med kunnskap og respekt, ikke med granater og maskingevær.

 

Emneord: Helse, Internasjonalisering, Menneskerettar, Akademisk frihet Av Johanne Sundby, medisinprofessor, Universitetet i Oslo
Publisert 27. apr. 2021 04:30 - Sist endra 27. apr. 2021 14:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere