KRONIKK: Når forskere flyr fra ansvaret

Mange er redde for å fly. Forskere, derimot, er redde for å ikke fly. Hvordan kan forskeres flyvaner endres? spør  den nye Uniforum-skribenten Kristian Bjørkdahl i denne kronikken.

Et portrett av en mann med trær i bakgrunnen

PREMIERER: Så lenge sektoren etterstreber, oppfordrer til, og til og med premierer sånt som krever at den enkelte forsker flyr verden rundt, ja, da vil alt bli ved det samme, skriver Kristian Bjørkdahl i denne kronikken.

Foto: Ola Gamst Sæther

K R O N I K K

I den engelske forfatteren David Lodges satiriske roman Small World (1984) får vi et fornøyelig innblikk i moderne akademikeres reisevaner. Boka er anlagt som en oppdatert variant av ridderromanen, og handler om et jet-settende sjikt med litteraturforskere, som haster fra den ene konferansen til den andre på jakt etter nye eventyr – i det forfatteren selv kaller «konferanse-hopping».

Bokas «hellige gral» er en ekstraordinær professorstilling utlyst av UNESCO – the UNESCO chair in literary criticism – en stilling som ikke bare er ekstremt prestisjefylt og svært godt betalt, men som i tillegg har den åpenbare fordel at den ikke er stedbunden: Om man ser bort fra den på alle måter håndgripelige lønnen, er det «en gjennomført konseptuell stilling [… ] som den vinnende kandidaten kan ta med seg hvor han enn måtte ønske å ha tilhold». Professoren som tar seg frem til denne hellige gral, vil «ha kontor og sekretærstab ved hovedkvarteret i Paris, men ingen forventning om å bruke dem. Han ville snarere oppfordres til å fly verden rundt på UNESCOs regning, delta på konferanser og møte det internasjonale forskermiljøet, helt etter eget forgodtbefinnende».

En av dem som sikler etter denne muligheten er den karismatiske amerikanske litteraturprofessoren Morris Zapp, som på et tidspunkt forklarer for en yngre kollega at akademia i dag ikke lenger er bundet til sted. En rekke teknologiske revolusjoner, herunder flytransport, har gjort at «forskere ikke lenger trenger å jobbe ved samme institusjon for å interagere med hverandre. De simpelthen ringer hverandre, eller de møtes på internasjonale konferanser». Selv forklarer Zapp at han skriver de fleste av sine vitenskapelige publikasjoner i lufta.

Til slutt går den ettertraktede UNESCO-stillingen likevel ikke til Zapp, men til Arthur Kingfisher, «nestoren i det internasjonale litteraturteori-miljøet», en mann hvis opphøyde rykte blant annet kommer av at han er «den eneste mannen i historien som har hatt to professorater samtidig, på ulike kontinenter», noe han får til ved å «pendle med fly to ganger i uken, slik at han kan være mandag til onsdag i Sveits, og torsdag til søndag i New York».

Small World er satire, og følgelig full av overdrivelser og parodier. Man skal imidlertid være ganske blind for ikke å se at det også er mye sant i det han skriver. Siden 1960-tallet har forskningens verden blitt stadig mindre stedbunden, stadig mer mobil. Den har, som det heter i forskningsbyråkratenes lingo, blitt «internasjonalisert».

Av åpenbare grunner har mye av denne mobiliteten vært understøttet av flytrafikk, og det har stilt forskerstanden overfor et dilemma: På den ene siden opplever de at de må fly for å ha en forskerkarriere, men på den andre blir de, som alle andre, stadig mer klar over konsekvensene av denne flyvingen.

Klimakostnadene av akademikeres flyving er ellers helt åpenbare

Vi står overfor en klimakrise, og selv om flytrafikk foreløpig utgjør en relativt liten andel av verdens totale klimagassutslipp, er den raskt økende. Klimakostnadene av akademikeres flyving er ellers helt åpenbare: Beregninger viser for eksempel at karbonavtrykket av en større vitenskapelig konferanse er et sted mellom 250 og 530 ganger større enn ved en tilsvarende digital konferanse. Videre er flyving en praksis som er ekstremt skjevt fordelt på verdens befolkning: Å fly verden rundt er noe bare en eksklusiv elite har anledning til å gjøre, mens konsekvensene av denne praksisen i uforholdsmessig grad må bæres av dem som knapt har noen infrastruktur å lene seg på.

I en antologi støttet av INCLUDE, et forskningssenter for sosialt inkluderende energiomstilling, der undertegnede har vært medredaktør, tar vi opp spørsmålet om hvor lenge vi forskere kan fortsette å fly fra vår del av ansvaret for den globale oppvarmingen. Kan vi virkelig opprettholde globetrotter-livsstilen, etter hvert som vi blir stadig mer klar over hva som trengs for unngå omfattende klimaendringer? Kan vi virkelig forsvare det noen har kalt «akademisk turisme», når gode alternativer til flyving blir stadig mer tilgjengelige? Og mener vi virkelig at vi er så viktige at vi med rette kan bruke opp langt mer enn vår andel klimagassutslipp, mens de mindre privilegerte aldri får anledning til å fly noe sted?

Jeg er ikke så naiv at jeg tror noen patosfylte retoriske spørsmål vil endre noe særlig. Men nettopp derfor graver den nevnte antologien dypere i insentivene som gjør at vi forskere flyr så mye, samtidig som den forsøker å avdekke hva som kan få oss til å endre praksis.

Grovt sett kan man dele opp insentivene i to typer: På den ene siden finnes det en rekke eksterne insentiver som driver reising med fly. Det dreier seg ikke minst om forskningsråd og universiteter som oppfordrer forskere til «å fly verden rundt […] og møte det internasjonale forskermiljøet», som det heter i Small World. Det finnes bokstavelig talt mer enn nok av slike insentiver ved Universitetet i Oslo, og vår egen institusjon er dermed en del av problemet.

Den såkalte Circle U-alliansen – i sin tur et svar på EUs «European Universities»-utlysning – er et eksempel på et slikt insentiv: For på tross av forsikringer om at så mye som mulig av utvekslingen i denne alliansen skal foregå med tog, kommer en vesentlig del unektelig til å foregå med fly. Man kommer ikke forbi det faktum at opplegg som Circle U er en sentral foranledning til at vår sektor flyr stadig mer – og dermed, til at vi flyr fra vårt ansvar for den globale oppvarmingen.

Vi kan imidlertid ikke legge skylden på institusjonene alene, for det er også en forskningsintern dynamikk i spill: Alle vet at viktige akademikere reiser mye (det jo helt naturlig, all den tid de får flere invitasjoner til å gi forelesninger, sitte i doktor-komiteer, delta i paneler, og så videre), men for mange forskere går slutningen også i motsatt retning, altså at man blir en viktig akademiker ved å reise mye – eller til og med, at det å reise mye er en forutsetning om man skal «bli noen» som akademiker. I denne sammenhengen snakker en ganske ny studie om akademikeres frykt for ikke å fly: Det å fly verden rundt for å knytte kontakter og legge frem sine papers på alle de rette konferansene har blitt så viktig for en akademikerkarriere at mange forskere er redde for å bli hjemme (Nursey-Bray et al., «The Fear of Not Flying).

Hva kan man så gjøre? Vel, det er jo nettopp den hellige gral for alle som jobber med grønn omstilling, og ingen kan forestille seg at det vil bli enkelt. Det første vi bør gjøre er uansett å utnytte erfaringen mange har hatt under Covid-19, nemlig at man uten nevneverdig tap kan erstatte visse typer fysisk nærvær – og dermed flyving – med digital teknologi. Mange antar at en overgang til videokonferanser og -møter nå vil skje nærmest av seg selv, at akademikere nå allerede har sluttet å fly. Dette tror jeg er overoptimistisk. Insentivene som har drevet oss til å fly er sterkere enn som så, og vil – om ikke andre ting også endres – fortsette å drive oss til å fly.

Skal vi lykkes med å endre praksis må erfaringen fra pandemien holdes varm, og utvikles mer systematisk, for eksempel i form av institusjonelle tommelfingerregler. Det skal, for eksempel, ikke altfor mye til å forestille seg at UiO kunne operert med visse klimakrav til refusjon av reiser.

Gitt omstendighetene, begynner dette å bli uhørt

Forskerne må på sin side få øynene opp for at kontakter kan knyttes like lett, om ikke også lettere, via epost som ved å henge etter folk på store internasjonale konferanser. Mer generelt må vi forskere si farvel til det romantiske forholdet vi har hatt til det å fly verden rundt på jobbens regning. Gitt omstendighetene, begynner dette å bli uhørt.

Imidlertid spår jeg at vi ikke vil lykkes med noe av dette om ikke den underliggende føringen – internasjonalisering – endrer seg. Så lenge sektoren etterstreber, oppfordrer til, og til og med premierer sånt som krever at den enkelte forsker flyr verden rundt, ja, da vil alt bli ved det samme. Om det ikke til og med blir stadig verre.

Emneord: Klima, miljø, Internasjonaliserring Av Kristian Bjørkdahl, postdoktor og undervisningsleder, Senter for utvikling og miljø, UiO
Publisert 3. feb. 2021 04:30 - Sist endra 3. feb. 2021 09:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere