KRONIKK: Medisin er politikk

Plutselig, for ett år siden, ble globalisering og helse relevant for oss også. Det ble klart at markedsliberalismens globalisering, med hyppig forflytning av mange mennesker raskt over lange avstander på kort tid, var akkurat det et lite virus trengte for å trenge seg på menneskene og skape sykdom og død, skriver Uniforum-skribent Johanne Sundby.

Portrett av ei kvinne

USIKKER: – Her hjemme har vi hatt en idé om at det er best å vaksinere så vi redder liv, sparer leveår. Men jeg er litt usikker på den utregninga der, skriver Uniforum-skribent Johanne Sundby.

Foto: Ola Gamst Sæther

K R O N I K K

I en diskusjon på et nettforum for leger forleden, ble et innlegg om Israels tilbakeholding av corona-vaksiner til Gazastripen slettet, fordi innlegget var «for politisk». Dette utløste en ganske krass diskusjon om takhøyde og sensur, om diskusjoner og om hvorvidt medisin som fag er «rent» - eller om det faktisk egentlig er relativt politisk over hele fjøla. Jeg vil slå et slag for at det er mye politikk i helse.

Jeg er vokst opp mellom bilder av Freud, Nansen, Marx og Evang; mitt faderlige opphav var en litt kranglevoren sosialmedisiner som påpekte at alkohollovgivningen hang sammen med adferd, og således også folkehelsen. Hans avhandling handlet om alkoholisme og overdødelighet, og hans løsning ble oppfattet som moralisme av verste sort; nemlig måteholdelse for alle for å få ringvirkninger inn mot de som trengte det mest; drankerne.

Det er mye de må lære, disse fremtidige legene

Jeg har jobbet hele mitt faglige liv – i alle fall på UiO - med globale helsesaker. Altså om hvordan fattigdom, økonomisk fordeling, levekår, etnisitet, konflikt og kjønn påvirker helse. På mange måter et marginalisert fag, som angikk «dem» og ikke oss. Det er ikke så mange forskningsmidler som når problemstillinger knyttet til fattigdomshelse i sør, faktisk kanskje bare 10 %. Ikke mye ære og berømmelse heller, men vi har da holdt det gående med et masterstudium, en del doktorgradskandidater, en del tverrfaglighet og en liten undervisningsbolk for medisinerstudentene. Det er mye de må lære, disse fremtidige legene, og det meste de lærer handler om menneskekroppens irrganger eller enda tettere på, hva som skjer i cellene, blodkarene og hjernevevet. Akkurat det er kanskje ikke så lett å politisere, selv om det fremdeles er lands brutto nasjonalprodukt som predikerer forventet levealder.

Plutselig, for ett år siden, ble globalisering og helse relevant for oss også. Det ble klart at markedsliberalismens globalisering, med hyppig forflytning av mange mennesker raskt over lange avstander på kort tid, var akkurat det et lite virus trengte for å trenge seg på menneskene og skape sykdom og død. Forretningsreiser, turisme, arbeidsmigrasjon; blant de som reiste var det noen som dro med seg viruset, og fordi de moderne menneskene liker å klumpe seg sammen i store mengder innendørs, fikk viruset fotfeste. Derfor har tiltakene mot pandemien vært politiske, rettet mot menneskers adferd, ikke små hvite piller.

Jeg har faktisk kjent litt til flaggermusenes dagligliv

Hvis det er slik at viruset kom fra flaggermus, så er det ikke rart det har spesialisert seg på å smitte som det gjør. Jeg har faktisk kjent litt til flaggermusenes dagligliv, ikke bare fra barnesangene til Inger Hagerup: «Så rart å være flaggermus, å flakse rundt fra hus til hus, og gå til sengs i trærne…..»… mine flaggermus-møter var i Carlsbad Caverns i New Mexico der millioner av flaggermus bor tett i tett i huler i fjellet. Og i Austin, Texas, der de bor under en stor motorveibro, og letter ved solnedgang for å fange insekter. Uansett bor de tett, og i et avgrenset område. Så mennesker i byene ligner litt; de går sammen på skoler, bor sammen i leiligheter, går sammen i kriker og på konserter, og i skiheiskøer og afterski.

Men ER medisinfaget politisk? Når barn får posttraumatiske problemer i flyktning-leire på Lesbos, når migranter drukner i Middelhavet, når kolera blir endemisk i Jemen på grunn av konflikt og krig, når tuberkulose oppstår i slumområder i Sudan, når jenter omskjæres fordi de skal giftes bort, når medisiner selges til priser som fattige land ikke kan betale, når legemiddelprodusenter holder på patentene sine, når USAs president nekter å støtte organisasjoner som gir kvinner prevensjon og abort, da er politikk kanskje viktigste årsak. Mer subtilt er det når leger og legemiddelprodusenter diskuterer hva som er riktig «cut off»-verdi for blodtrykks-medisinering, når sykdommer settes opp mot hverandre i «global burden of disease» rangering.

Men jeg er litt usikker på den utregninga der

Her hjemme har vi hatt en idé om at det er best å vaksinere så vi redder liv, sparer leveår. Men jeg er litt usikker på den utregninga der. Hvis vi intervenerer hos gamle, sparer vi ikke så mange leveår. Hvis vi investerer i middelaldrende folk som jobber aktivt, tjener samfunnet mer på det. Hvis vi setter helsearbeidere i frontlinja foran i køen slik at de kan redde syke, kan det hende vi sparer flere liv. Dette er først og fremst politiske spørsmål. Jeg har fulgt nøye med på dialogene mellom forsker-fagfolka og politiker-fagfolka i pandemien. Noen ganger skulle jeg ønske jeg visste enda mer hva som ble sagt på bakrommet. Medisin er politikk.

 

Emneord: Medisin, Koronavirus, Koronaviruset, Nord-Sør-samarbeid Av Johanne Sundby, medisinprofessor, Universitetet i Oslo
Publisert 27. feb. 2021 04:30 - Sist endra 27. feb. 2021 10:28
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere