KRONIKK: Vi bør ta vare på folk med akademiske ressurser, ikke sette dem opp mot hverandre

Det pågår en debatt om utenlandske versus norske forskere – der noen mener norske forskere har fortrinn som gjør dem mer egnet for jobber i vårt eget land. For meg er det en meget snever problemstilling. Det finnes mange former for kompetanse, og mange typer behov for kunnskap.

For eksempel bør det finnes mer kunnskap om levekårene og helsetilstanden til folk som lever under sub-optimale forhold. De fleste av disse lever i land der det ikke er mye forskerkompetanse. Vi, dvs. den norske staten og universitetene,  har – historisk sett – sett dette, og i flere tiår huset forskere fra det globale sør, slik at de bygger en kompetanse i forhold til de kunnskapsutfordringene som finnes.

Men våre studenter har reist hjem

I et program jeg har vært med på, har vi i femten år drevet målrettet kompetanseoppbygging i et lite land i Afrika. Selvsagt har det betydd at noen av disse har måttet jobbe og bo i Norge, og få midler som kanskje noen norske studenter sikler etter. Dette er en helt fersk oppsummering fra en av dem.

Oversikten er nokså detaljert, men fordi den faktisk dokumenterer at det er gjort et stykke arbeid, og at det har båret frukter, legger jeg den ved. Her er det investert i kompetanse som kommer landet til gode. Nå er det slik at verken Norads stipendprogram, kvoteprogrammet eller sommerskolen for tiden finansierer slik kompetansebygging i sør, og det finnes få andre muligheter for å få hjelp om du er fra de fattigste landene. Men våre studenter har reist hjem.

Det tar på å leve slik i det uvisse

Det har likevel ikke vært lett å være utenlandsk forsker I Norge. Vi har en phd.-kandidat til, også fra Afrika. Han er opprinnelig fransktalende, men har lært seg engelsk. Han har levert en dr.grad til Universitetet i Oslo før sommeren. Det tok dem 12 uker (mot forventet behandlingstid på 4 utenom ferier) å behandle hans søknad om evaluering av avhandlingen, som har medført at han ikke kan disputere i 2021 og har måttet forlenge oppholdet sitt i Norge og ikke igangsette jobbsøknadsprosessen i sitt hjemland. Det tok også tatt lang tid å bli ferdig med selve studien, han fikk ikke levere en fransk-språklig avhandling, og landet han kommer fra er rammet av konflikt og uro og har ustabilt internett. Han har levert UDI en søknad om forlenget opphold her mens han venter på svar – som han ikke har fått svar på de 8 måneder som er gått. Det tar på å leve slik i det uvisse.

Vi har bedt flere instanser se på livssituasjonen hans, siden han blir bedt om å vente lenger enn vanlig, og ikke får svar på søknadene sine. Stipendet er for lengst ferdig, og han finansierer seg med en liten deltidsjobb, som OGSÅ er avhengig av at oppholdstillatelsene kommer i orden. Dette er en høyt utdannet person med legalt opphold og adekvat studieprogresjon. Han skal heller ikke bli i Norge. I hjemlandet venter kona på ham, de ønsker å stifte familie. Å reise hjem midlertidig har han ikke råd til. Å få forståelse for den pressede situasjonen er vanskelig.

Vi bør ta vare på folk med akademiske ressurser, ikke sette dem opp mot hverandre.