DEBATT: Den juridiske positivisme og Eikrem-saken

Hva man måtte føle og tenke om personen Øyvind Eikrem, og om noen anonyme, ringeaktende ytringer på en anonym Facebook-konto, skal ikke hindre en uhildet og saklig behandling av saken.

Faktagranskerne Simonsen Vogt Wiig bygger sin argumentasjon på konseptet «lojalitet til arbeidsgiver», og viser til nærliggende eksempler der andre undervisere har vist mangel på lojalitet mot sin arbeidsgiver. Det skriver Heidi Stakset i dette innlegget i en kommentar til Eikrem-saken på NTNU. Bildet viser et auditorium på NTNU. (Arkivfoto)

Foto: Kristoffer Furberg /Universitetsavisa

Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig ble i 2020 engasjert av NTNU for å foreta en faktaundersøkelse i Eikrem-saken. Deres mandat var å foreta «en objektiv og rettslig forankret avklaring, basert på faktiske forhold, hvorvidt det kan sannsynliggjøres at den aktuelle ansatte står bak de forhold som er fremkommet i media.» De konkluderte med at Eikrem må holdes ansvarlig for ytringene på den anonyme facebook-kontoen og at det innebar et «brudd på arbeidstakers plikter». I den forbindelse vil jeg undersøke premissene for advokatfirmaets konklusjon og det teoretiske grunnlaget for den. Saken rommer aspekter og erfaringer som er høyst aktuelle i vår tid

Den juridiske positivisme rommer en juridisk tenkning som baserer seg på den rettspraksis som til enhver tid er gjeldende i et samfunn. Virkeligheten skapes gjennom de juridiske begrepene og man utelukker verdier, moral og fortolkning av kausalitetssammenhenger slik vi finner i en hermeneutisk juridisk tilnærming. Dette påvirker forståelsen på en spesifikk måte. Forretningsadvokatene Simonsen Vogt Wiig har eksempelvis fremhevet det individuelle ansvar til Eikrem, samtidig som de har luket bort arbeidsgiveransvaret.  Det individuelle ansvaret til Eikrem har de koblet til et spesifikt konsept, «lojalitet til arbeidsgiver», et faktum.

Å kun forholde seg til arbeidsgivers rettspraksis og standarder, umuliggjør ethvert tilløp til dialog

 Det er symptomatisk at den moralske verdien av likeverd, rettferdighet og menneskeverd- universelle og allmenne verdier i ethvert moderne demokrati- er helt fraværende når det kommer til spørsmålet om lojalitet til arbeidsgivere overfor ansatte. Et særtrekk ved den juridiske positivisme er at man forholder seg til maktens eller arbeidsgivers rettspraksis, den eneste orden som blir respektert, mens man avviser betydningen av en ideell rettighet (naturlov) som i vårt tilfelle impliserer ansattes naturlige retter og menneskeverd. (universell moral) Å kun forholde seg til arbeidsgivers rettspraksis og standarder, umuliggjør ethvert tilløp til dialog, og gjør det vanskelig å oppfylle lov om ytringsfrihet, rettferd og arbeidsmiljø.

Faktagranskerne Simonsen Vogt Wiig bygger sin argumentasjon på konseptet «lojalitet til arbeidsgiver», og viser til nærliggende eksempler der andre undervisere har vist mangel på lojalitet mot sin arbeidsgiver. Ved å anvende sammenligningens metode forsøker de å styrke en bevisførsel som i utgangspunktet er svak siden det ikke var grunnlag for å si at Eikrem har fremmet rasistiske ytringer på kontoen. I rapporten anklages Eikrem derfor for manglende vilje til å oppgi navnet til kontoens opphavsgiver. Det forventes at han følger firmaets befaling, men man ser bort fra hans forklaring om at han ikke ville utsette den anonyme personen for offentlighetens skarpe lys. Når firmaet neglisjerer Eikrems utsagn (moral) og i stedet hevder at han «trenerer saken», danner de et bilde av «den vanskelige personen»

La oss vende tilbake til spørsmålet om lojalitet. Flere kolleger ved institutt for sosialt arbeid ved NTNU baktalte Øyvind Eikrem på utilbørlig vis; ifølge Universitetsavisa sendte en kollega melding til instituttleder om Eikrems uttalelse i Resett (om betydningen av kulturelle kontekster i flyktningspørsmål). Hun skrev: «Kommentarer som burde få konsekvenser». Andre kolleger snikfotograferte Eikrem (260 snapshots) bak hans rygg. Slik framferd er følelsesstyrt og krenkende for personen. Hvor var beskyttelsen mot en slik pågående framferd? Er vern mot krenkelser avhengig av hvem som blir krenket?

Faktagranskerne Simonsen Vogt Wiig bruker endog snapshotsene som bevis for sin konklusjon, og her setter de grensen ved begrepet «offentliggjøring» i åndverkloven: «NTNU og/eller SVWT har ikke initiert at bildene har blitt gjengitt eller vist offentlig og dermed inntrer ikke vernet etter åndverkloven paragraf § 104 for dette tilfellet»

Dette forteller oss følgende: Den positivistiske metode forrykker perspektivene og relativiserer ansvaret for enkeltansatte ved institusjonene. Det er godt dokumentert at ansatte blir rettsløse og syke av prosessene. Ved den juridiske positivisme unngår arbeidsgivere å identifisere seg med de skadegjørende prosessene mange utsettes for. Når definisjonene skapes av juristen gjennom de juridiske begrepene, samtidig som uretten feies under teppet, gir det liten forståelse av situasjonen. Det var en lang prosess mot Øyvind Eikrem som pågikk forut for sykemeldingen og som kuliminerte i en «faktaundersøkelse» der intensjonen var avskjed. Det gir grunn til å se nærmere på det ideologiske grunnlaget for styreformen, og omstendighetene rundt faktagransking, ikke minst økonomiske forhold, samt mål. 

Derimot, ved å ta stilling til etikken som impliserer personens situasjon og verdiene man skal etterstrebe, oppnår vi en balansert og bredere behandling. Ved å forholde seg til den moralske substansen, det normative skillet mellom godt og ondt, unngår vi å havne i en formalisme der vi kun bruker begreper for å tilfredsstille arbeidsgivermaktens syn. NTNU har betalt forretningsadvokatene for undersøkelsen, og vi kan dermed ikke lenger snakke om en uavhengig og forsvarlig behandling av saken, heller ikke så lenge bevismaterialet er gjort ulovlig tilgjengelig. Den massive fotograferingen av personen (260 bilder) er ervervet på ulovlig vis, bak den ansattes rygg.

I Straffeloven § 267 om deling av krenkende bilder, leser vi: «Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som uberettiget gjør tilgjengelig for en annen bilde, film eller lydopptak av krenkende eller åpenbart privat karakter (min utheving).

I granskingsrapporten gir Simonsen Vogt Wiig utfyllende refleksjoner rundt begrepet ytringsfrihet versus lojalitet, og slik kan de lettere underbygge sine vurderinger. I den generelle tekstsekvensen er det forutsatt at Eikrem har fremmet krenkende ytringer, og på samme tid er det gjort fullstendig klart at de går bort fra dette premisset i konklusjonen. Dermed kan vi snakke om noe motsigelse og manglende koherens i rapporten. Vi leser: «( …) Vi kan ikke utelukke at det kan være flere som disponerer den aktuelle Facebook-kontoen. Dette har videre til konsekvens at vi ikke med sikkerhet kan fastslå hvem som konkret har publisert de omtalte ytringene»

Hvor ansvarlig kan vi da være for hva andre mennesker publiserer på Facebook egentlig?

Følgelig er det ikke bare ulogisk at Simonsen Vogt Wiig plasserer ansvaret for ytringene hos Øyvind Eikrem, men også etisk betenkelig med tanke på at de «foretatte undersøkelser ikke (min uthevning) har gitt grunnlag for å konkludere med hensyn til hvem som har opprettet den aktuelle Facebook-kontoen».  De påstår likevel - ved en avledet manøver- at et lovbrudd har funnet sted ved å hevde at den ansatte hadde tilgang til kontoen. De mener dette- i teorien-gjør han personlig ansvarlig for hva som publiseres til enhver tid på kontoen. Hvor ansvarlig kan vi da være for hva andre mennesker publiserer på Facebook egentlig? Og hvordan vil andres ytringer influere på ens eget arbeid?  

I rapportens konklusjon kan vi se et utslag av sofisme; en feilslutning som ikke er en logisk konsekvens av premissene. Premisset i Eikrems sak mangler, som vi så, siden det ikke er bevist at den ansatte står bak de omtalte ytringene (de som ikke vernes av lov om ytringsfrihet.) Plassering av skyld og ansvar forutsetter en årsakssammenheng. Hva man måtte føle og tenke om personen Øyvind Eikrem, og om noen anonyme, ringeaktende ytringer på en anonym Facebook-konto, skal ikke hindre en uhildet og saklig behandling av saken.

  

Emneord: Arbeidforhold, Arbeidsmiljø, Universitetspolitikk Av Heidi Thorp Stakset
Publisert 12. aug. 2021 14:02 - Sist endra 12. aug. 2021 14:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere