KRONIKK: Tverrfaglig om kvinner og helse - og virus

Det er snart åttende mars. Kvinnedagen. Hvis vi vil oppnå likestiling, må vi forstå årsaker til ulikhet, skriver Johanne Sundby i denne kronikken.

SYKLISKE: Kvinner er ikke hormonelt sykliske for å være irritable før mensen, men fordi reproduksjonen er syklisk hos kvinnen, ikke hos mannen, skriver medisinprofesssor Johanne Sundby.

Foto: Ola Gamst Sæther

K R O N I K K

Verdens store utfordringer – eller problemer - kan bare løses ved tverrfaglig samarbeid. Alt peker på det, fra bærekraftsmålene til epidemibekjempelser og klimakriser. Verden er den den er, og det er mange grunner til at ting skjer. Vi som skal levere forslag til forståelser og løsninger er nødt til å løfte blikket fra vårt nærsynte synsfelt og tenke bredere. Det betyr ikke at vi skal gi opp ferdighetene og metodene våre, snarere tvert om. Verden trenger ikke lettvektere – eller dilettanter. Men vi trenger forskere som forstår kontekst, multi-faktor-årsaker og som kan samhandle.

Kvinner er ikke hormonelt sykliske for å være irritable før mensen

Det er snart åttende mars. Kvinnedagen. Hvis vi vil oppnå likestiling, må vi forstå årsaker til ulikhet. Jeg jobber innen kvinners helse. Eller samfunnsmedisin. Eller begge deler. For å forstå hvordan kjønn spiller inn i medisin og helse må mine kollegaer og jeg forstå biologien. Hva er det anatomiske og fysiologiske grunnlaget for at kvinnekropp og mannskropp reagerer ulikt, og hva må til for å forstå hvordan man skal gripe det an? Den kjønnede biologien er i veldig stor grad styrt av reproduksjonen, og noen ganger er det viktig å ha et særegent fokus på akkurat dette. Kvinner er ikke hormonelt sykliske for å være irritable før mensen, men fordi reproduksjonen er syklisk hos kvinnen, ikke hos mannen.

Eller kanskje det er omvendt, at mennene er litt irritable hele tiden, mens kvinnene har noen pauser der de er rolige og enkle å ha med å gjøre ...?

Innen forståelse av kjønn og helse må vi også forstå hvordan ulike levemåter og livsvilkår virker inn – og fremdeles lever vi liv som i veldig stor grad er styrt av hvilket kjønn vi har. Menn jobber ute i verden, i privat sektor, tjener mer –  vil ha færre barn; og ønsker seg gode offentlige ordninger – barnehage og skolefritidsordninger - for at andre skal passe ungene deres så de får jobba. Kvinner jobber mer i offentlige «trøste og bære» yrker, orientert rundt hjemmet og vil ha mer tid til flere barn, for eksempel redusert arbeidstid.

Menn uttrykker oftere psykisk sykelighet; misnøye og uro gjennom vold, selvdestruktiv adferd og utagering, kvinner får mer depresjon og angst. Kvinner er mer sykemeldt enn menn. Vet vi hvorfor? Vi kan ikke bare se på biologien, vi må se på arbeidslivet, demografien, levekår og helsetjenestens respons i tillegg.

Vi leverer brikker til et puslespill, og alle brikkene må med for å se hva bildet viser

Tverrfaglighet er vanskelig. Vi vokter på metodene våre, og sier «antropologer kan ikke si noe om årsaker» eller «epidemiologer kan ikke si noe om kultur» . Det er jo riktig for så vidt; men ingen av oss tar høyde for å forstå helheten og det komplekse bildet. Vi leverer brikker til et puslespill, og alle brikkene må med for å se hva bildet viser. 

Verre er det at vi på lærestedet UIO fremdeles opererer med fakulteter som hver tar seg av deler av virkeligheten, men som – når man ønsker tverrfaglighet – møter byråkratiske og økonomiske sperrelinjer. Mitt fag, medisinen, må forstå det som er sykt og det som er friskt gjennom medisinens øyne, men kulturen som fører til ulik adferd, ernæringen som gir ulik robusthet, psykologien som beskriver en ulik reaksjon på motgang, regelverket og økonomien som styrer helsetjenesten og rettighetene som juristene forvalter, bor i forskjellige tenketanker og budsjettposter. Skal vi holde tverrfaglige kurs, må vi leie oss inn hos hverandre.  Antropologer publiserer lange artikler med mange metaforer i bøker de skriver alene, medisinere jobber med folkehelsestudier med tjuefem medforfattere. Ikke enkelt.

Og det går ikke an å skrive om smitterisikoangst, hvis man ikke kan formelen for smittehastighet

Likevel, vi må tenke tverrfaglig og vi må tenke nytt. Og komplekst. Og organisere oss langs nye akser. Det nytter ikke om samfunnsvitere forstår helsevesenet på sin måte om de som jobber der ikke vil høre. Og det går ikke an å skrive om smitterisikoangst, hvis man ikke kan formelen for smittehastighet.

Den er det for så vidt få som kan. Her kommer den: kan være aktuell i disse koronavirusdager.

Ro = β * C * D.

Her er raten R et produkt av smittsomheten    (altså hvor lett det smitter )

 og C, antall kontakter per smittede, og D, hvor lenge man er smittefarlig.

Hvis Ro er under en, vil dette stoppe opp, hvis den er større, går vi mot epidemi.

Isolasjon av smittede, karantene til man vet mer, munnbind, vaske hendene og ikke reise så mye spiller inn i denne formelen. Her er kanskje ikke kjønn det viktigste. Men tverrfagligheten, den må vi ha med.

Emneord: Kvinne- og kjønnsforskning, Medisin, Likestilling Av medisinsprofessor Johanne Sundby
Publisert 6. mars 2020 04:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere